Dare to GoXplore

Etter noen fantastiske opplevelser på Lion Breeding i Zimbabwe hadde jeg høye forventninger til neste stopp på min utrolige x-plore reise i Afrika, nemlig Noah’s Ark i Namibia. Basert på tidligere frivillige sine tilbakemeldinger hadde jeg faktisk skyhøye forventninger og et håp om å forstå hvorfor alle frivillige kommer hjem med det største og bredeste smilet om munnen. Det gjorde jeg – Noah’s Ark er fantastisk!!!

Etter nesten 4 timer kjørende rett frem og med mange sommerfugler i magen var vi endelig fremme på Noah’s Ark. Dette hadde både jeg og min svenske kollega Ann-Louise gledet oss lenge til. Gården Noah’s Ark består av totalt 10 000 hectares og ligger i nærheten av byen Gobabis. Fordi gården ligger såpass langt unna hovedstaden Windhoek må frivillige ankomme på torsdager, slik at de er klare for den ukentlige transporten tidlig fredags morgen. Både henting på flyplassen dagen før og en overnatting i Windhoek er allerede organisert, så frivillige har ingenting å bekymre seg for.

Noah’s Ark er en familiedrevet gård for forlatte, hjemløse og problemdyr, som ble startet av ekteparet Marieta og Nick. Ekteparet var på reise i Namibia når de møtte en farmer som hadde en blind ape. Nick og Marietta kjøpte apen for N$ 3 (tilsvarende 3 nok) og et brød og tok den med tilbake til gården. Dette var starten på en det vidunderlige Noah’s Ark! Gården har siden den gang møtt både motgang, i alle de økonomiske aspektene, og medgang når det gjelder frivillighetsarbeidet og støtte fra internasjonale kanaler. Når et radiostyrt halsbånd koster rundt N$ 30 000 (tilsvarende 30 000 nok) og dyrene mates for N$ 1 million (tilsvarende 1 million) per mnd. så er det etterlengtet at frivillige hjelper til i den daglige driften og at Angelina Jolie og Brad Pitt betaler for et elektrisk gjerde rundt hele gården.
Etter etableringen har det hver eneste uke kommet nye dyr til Noah's Ark. Tidligere ble dyr som truet gårder i nærheten drept av gårdseierne eller snikskytere. I dag blir disse dyrene i stedet fraktet til Noah's Ark for å beskyttes mot avlivning. Det hender også at dyreeiere ikke lenger vil eller kan ta seg av dyrene sine, noe som gjør at også disse dyrene ender opp med å få et nytt hjem på Noah's Ark. Dette har resultert i 25 ulike typer dyrearter på gården. Noah's Ark er ingen dyrehage, men et sted for hjemløse, neglisjerte og skadete dyr. En ting som er sikkert er at INGEN dyr vil bli bortvist fra Noah's Ark!!!

Ingen dag er lik i dyrenes rike! Med over 25 ulike dyrearter på Noah’s Ark så sier det seg selv at det er mye som må gjøres og at arbeidsoppgavene blir varierte. Man må ”expect the unexpected”. Min uke på prosjektet var variert og super. Å kunne våkne opp hver morgen og tenke en ny dag i paradis er en god følelse! Uken begynte med en introduksjon for alle de nye ankomne, hvor man får en innføring i livet på Noah’s Ark, opprinnelsen, arbeidsoppgavene, organiseringen og hvilken betydning frivillige har for gården, familien og for dyrene. Uten de frivillige sitt arbeid og økonomiske støtte hadde kanskje ikke gården kunne drives slik den gjør; å ta i mot ethvert dyr som trenger hjelp.

De frivillige er delt inn i grupper, som man er en del av under hele oppholdet, og hver av disse gruppene har ansvaret for en bestemt gruppe med dyr. Dette ansvaret består i å passe på at dyrene blir matet to ganger om dagen og at alle burene blir rengjort hver dag. Andre arbeidsoppgaver man får delta på er cheetah interaction, delta på morning tour (hvor man får mate bl.annet wild dogs, baboons og løver), være med på research, game count, farm work, lage vannhull, jobbe litt på førskolen for bushbarna, gå tur med caracalen Tammie, gå tur med baby baboons og Herman, the mongoose. Uansett hvor man ser er det dyr, så prosjektet er virkelig et mekka for dyrefrelste!

Litt moro må man jo ha, så Noah’s Ark arrangerer fotballkamp hver søndag. De frivillige og ansatte spiller fotball mot Saanfolket (bushmennene), noe som bruker å være en artig fornøyelse. Til og med dyrene blir med for å heie og spille. Alle for en, en for alle!! Søndagene ellers blir brukt til å slappe av, nye stillheten sammen med dyrene og lade batteriene for en ny fantastisk uke i paradis.

Hele uken og alle opplevelsene på Noah’s Ark var fantastiske, men en spesiell dag har likevel brent seg fast som tidenes dag. Min kollega Ann-Louise og jeg skulle få være med Marnus ut på research. Noah’s Ark består av totalt 10 000 hectares, hvorav 2000 er selve gården og de resterende 8000 kalles LifeLine. Denne LifeLine er opprettet for at de dyrene som kan leve tilnærmet fri skal få muligheten til det. Noen av dyrene, som blir satt ut i LifeLine, kommer fra andre farmere og er fullstendig ville. De er på Noah’s Ark fordi de er problemdyr, som ellers hadde blitt drept av farmerne i områdene rundt. Noen dyr kommer til gården som forlatte dyr og blir oppvokst med menneskelig kontakt. Til tross for dette ønsker gården at disse dyrene skal få re-introduseres til det ville liv dersom de har mulighet for det. Noah’s Ark kjøper derfor inn game i form av impala, springbook og elands etc., slik at rovdyrene kan jakte som i det fri. Geparden Pride er det perfekte eksemplet på at dette er mulig og at innsatsen Noah’s Ark legger inn er verdt det. Pride ble satt ut i LifeLine i september 2010 og lever som en vill gepard, som både jakter og nedlegger bytter. Marnus kunne fortelle at han hadde fått sitt livs sjokk på en av research turene for en liten stund tilbake. Han og to av de frivillige hadde lett etter Pride og idèt de fant henne nedla hun en impala. Hun hadde tennene i halsen på impalaen til det ikke var mer liv igjen, før hun reiste seg og gikk Marnus og de andre frivillige i møte. Hun kom bort til dem og hilste dem alle. Etter denne flotte historien var både Ann-Louise og jeg spente på om vi også skulle få muligheten til å se Pride. Ikke bare fikk vi se henne, men Pride kom som vanlig tuslende ut av krattet for å hilse på oss alle sammen. Hun kjælte seg mot beina våre, drakk vann fra flaskene våre, la seg ned og begynte å male.

Ikke nok med det, men vi fikk også være med en dansk og en tysk frivillig inn til gepardene for å holde dem med selskap. Jess, du leste rett. Vi satte oss ned ved et tre og gepardene kom en etter en for å kose og bli stelt med. Vi ble alle satt i sving med å børste dem og kose dem og fikk belønningen når de startet å male. Tenk deg hvordan katter maler og gang det med 1000. Da får du lyden og følelsen av en gepard som koser seg.

Opplevelsene på Noah's Ark toppet seg da vi fikk bli med på spasertur med de tre 3 år gamle hannløverøvene på gården. Å få gå på tur med store, voksne hannløver er nok det største jeg har opplevd. A crazy feeling!! Uten så mye som en forklaring på hvordan vi skulle håndtere løvene eller oppføre oss sammen med dem, ble de sluppet ut og kom løpende mot oss for å hilse. Å få en hilsen fra løver på slik størrelse er som en drøm og noe jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. Midt i turen sier Frikkie at vi må finne frem vannflaskene våre og gi løvene vann. They are thirsty, so give them water! INSANE FØLELSE er den eneste beskrivelsen jeg kan gi!!!

Til slutt må jeg jo nevne de tre søte små, Summer the springbook, Danny the donkey og lille frøken Tippy (baby donkey). Både Summer og Danny ble funnet forlatt rett utenfor Noah’s Ark og ble da selvsagt tatt med tilbake til gården. Dagen før vi skulle reise fra gården kom en av prosjektlederne bærende på en søt liten sak; lille Tippy, et forlatt babyesel. Hun var kun 3-4 dager gammel da hun ble funnet og hadde ikke overlevd så mange flere dager på egen hånd.

Etter en uke på Noah's Ark kunne jeg lett forstå hvorfor alle frivillige smiler som sola og ringer meg og forteller at de har hatt sitt livs opplevelse på Noah's Ark. Jeg har samme opplevelse og lengter etter å reise tilbake! Alle opplevelsene og inntrykkene Noah's Ark har gitt meg kommer til å ta lang tid å fordøye. Det er rett og slett et et nydelig fantastisk sted som alle MÅ oppleve minst en gang i livet!

Ett år etter mitt første besøk på x-plores frivillighetsprosjekter i Afrika, i Ghana og Sør-Afrika, var det igjen dags for nye eventyr. Sammen med min svenske kollega skulle turen denne gangen gå til våre flotte villdyrsprosjekter Lion Breeding i Zimbabwe, Noah’s Ark i Namibia og safari i Krûger Nasjonalpark i Sør-Afrika. Det er noe spesielt med Afrika, så jeg gledet meg stort. Menneskene, vennligheten, kulturen, klimaet og African-Time har gjort at jeg elsker Afrika! Endelig skulle jeg tilbake!!

Mitt første møte med Zimbabwe ble et hyggelig et. Smilende Anne stod i ankomsthallen på Harare international airport og ventet på meg. Hun gav meg en hjertelig klem og sa ooh, I love Norwegians!. Hvis alle x-plores frivillige blir møtt slik har jeg ingenting å bekymre meg for. Karen ved siden av henne hadde også et stort hjertelig smil om munnen. Han intruduserte seg som Mac fra USA og sa at han nettopp hadde returnert til Harare etter en helt fantastisk måned som frivillig på Lion Breeding.

Fordi Lion Breeding ligger noen timers kjøretur fra Harare måtte jeg overnatte en natt i Virginia Gardens, som er et kjempefint hus med tre store soverom, to bad, store stuer, kjøkken, spisestue og uteplass. (Dersom man flyr inn til Bulawayo kan man kjøres direkte til prosjektet samme dag, mens man i Harare må overnatte en natt). En rolig overgang til Afrikansk villmarksliv. Dixon, en herlig Zimbabwean, vartet opp etter beste evne og serverte Zimbabwes spesialitet Cream Soda. En grønn saft som vannes ut med vann. Deilig, nam!!

Etter nesten 4 timer på City Link bussen fra Harare til Gweru var jeg endelig fremme. Simba, en av de tre prosjektlederne, stod og ventet på meg i det jeg gikk av bussen. Vel fremme fikk jeg omvisning og innlosjering i et flott river tent. Frivillige bor sammen i et hus hvor 3 eller 4 deler rom. Noen av rommene har køyeseng mens andre har vanlige enkeltsenger. Toalettene og dusjene er separat i enden av bygget. Standarden var mye bedre enn jeg forventet, så det var en hyggelig overraskelse. Etter en hyggelig lunsj kom allerede turens første høydepunkt; Lion walk med Mika, Callie og Mojo, som er ca. 11 mnd. gamle og veldig lekne. Det var virkelig en fantastisk og rar følelse å gå tur med løver for første gang og noe jeg absolutt forstår at frivillige ønsker å gjøre igjen og igjen. To ganger om dagen går de frivillige tur med dem slik at de kan få mosjon, samt muligheten til å snuse på omgivelsene. Research er en viktig del av disse gåturene, hvor man registrerer atferden til de ulike løvene. Dette er for å kunne få et inntrykk av hvordan personlighet de har, om de er interessert i omgivelsene og om de dermed kan klare seg i det fri selv om de er vokst opp med mennesker.

Fra 200 000 løver i 1975 til mindre enn 30 000 i 2006 har løven gått fra å være trygg til å bli en truet dyreart på veldig kort tid. Dersom ikke dette problemet blir tatt på alvor er det snart ingen løver igjen på det Afrikanske kontonent. Lion Breeding, ble startet med det formål å øke løvebestanden slik at løven ikke lenger er en truet art. Prosjektet har derfor startet et Breeding prosjekt, hvor løvebabyene blir tatt fra moren 3 uker etter at de er født. Moren glemmer fort, så hun kommer ikke til å sørge mer enn en dag over ungen sin. Disse små løvebabyene får da menneskelig kontakt og får melk på flaske de første ukene. Når de er 6 uker får de melk i skål, og fra de er 10 uker gamle blir det introdusert mer og mer kjøtt i melken slik at det til slutt bare er rent kjøtt og ingen melk. Etter at ungene er store nok får de gå på turer hver dag, slik at man kan danne seg et bilde av om denne løven en dag kan leve fritt og føde sine barn i det fri og dermed øke bestanden. Frivillige får gå turer med løvebabyene fra de er 6 uker gamle til de er 18 mnd. gamle.

Lion Breeding er en flott gård på ca. 300 acres, som huser både gjester, frivillige og ansatte. I tillegg har gården et område på 500 acres hvor løver får leve tilnærmet lik i det fri, uten innvending fra mennesker. Gården ligger idyllisk til ved elvekanten og man kan nyte flott utsikt fra lapa området, hvor man spiser alle måltider. Måltidene består av buffèt og de frivillige spiser alle sine måltider sammen på langbord. Maten er kjempegod og består av både kald og varm mat til frokost og varm mat både til lunsj og middag. Det er en liten bar i lapaen også, som tilbyr bla. øl, cider og vin til en billig penge (ca. USD 2 per).

Ingen dag på Lion Breeding er lik, foruten at dagen starter og avsluttes med en lion walk. Første gåtur starter hver dag kl. 06.30, hvor man går en fin tur i bedagelig tempo. Etter en god frokost, hvor det finnes både egg og bacon og frokostblanding, er det dags for ny aktivitet. Aktivitetene kan være alt fra snake induction, elephant training, elephant tour, elephant herding, horse induction and riding, enclosure cleaning, food preparation, research og maintenance. Dagen avsluttes alltid med et kveldsmøte i volunteer stuen, hvor de tre prosjektlederne, Simba, Sam og Evans, går gjennom morgendagens aktivitetene og arbeidsoppgavene. Kveldene avsluttes med middag i lapaen kl. 19.00 med påfølgende sosialt samvær rundt bålet eller i volunteer stuen.

Av og til arrangeres det aktiviteter utenfor gårdens område, slik som besøk på barnehjem, night encounters og cultural day, hvor de frivillige får leve en dag som de lokale. Jentene må bære små barn festet i et tøystykke på ryggen mens de lager mat, vasker og rydder i solsteken, mens guttene vanligvis kan sitte i skyggen og drikke øl. Slik er livet i Zimbabwe og de frivillige får virkelig testet en annerledes kultur.

Det er rundt 100 ansatte på Lion Breeding, hvor flesteparten av disse er lokale mennesker fra Gweru. De jobber rundt 14 timer i døgnet og har 5 dager fri per mnd. Det er skremmende å tenke på at noen av dem får så lite som USD $30 til $150 i lønn per mnd. og at dette skal dekke hele familier. Det at så mange frivillige ønsker å komme til gården og jobbe gratis setter de utrolig stor pris på.

Prosjektet arrangerer av og til family dinner, hvor alle ansatte og frivillige pynter seg og spiser sammen. En sosial kveld, som virkelig styrker samholdet. Jeg forstår godt at det er tårer og klemmer når noen skal reise hjem igjen, for man blir så utrolig tett knyttet sammen. Man er jo tross alt sammen 24 timer i døgnet i flere uker og opplever mange flotte ting sammen. De ansatte hadde laget i stand en family dinner til ære for meg, noe jeg syns var storartet. Sam gikk rundt bordet og gav en liten introduksjon med navn og hvilket land hver enkelt kom fra eller hvilken funksjon de har på prosjektet. En fin måte å bli kjent med hverandre på. Mens jeg besøkte gården hadde Evans, en av prosjektlederne, bursdag. Tradisjonen tro fikk han testet temperaturen i bassenget. Dette er nemlig fast rutine når noen er nye eller har bursdag. En morsom liten ekstrating, som gjør at samholdet er så bra.

Etter mange flotte dyreopplevelser tok Simba meg med for å besøke de 5 sosiale prosjektene gården samarbeider med i Gweru; to klinikker, to skoler (en som har ca. 2000 elever til tross for at den kun kan ta ca. 300 elever og en skole for døve barn) og et barnehjem. Dette er flotte prosjekter, som sårt trenger hjelp både når det kommer til undervisning og materiell. De mangler basisting som blyanter, lærebøker, skriveblokker og kritt til tavlene. Når ungene er ute og leker sparker de fotball lagd av avispapir teipet sammen med vanlig teip. Det er en helt annen verden. De frivillige bor sammen på Lion Breeding, men jobber mandag til fredag på ett av disse prosjektene. I helgene kan man enten ha fullstendig fri eller delta i villdyrsaktivitetene. Det er det jeg kaller å få i både pose og sekk!

Etter noen fantastiske dager i Zimbabwe var det leit å skulle reise videre. De dyrene, de ansatte og de andre frivillige hadde på kort tid fått en plass i hjertet mitt. So long Zimbabwe - we'll meet again! Med tanken ingenting kan toppe dette?! reiste jeg videre for å besøke vårt villdyrsprosjekt Noah's Ark i Namibia. Lite visste jeg da om at jeg hadde enda en fantastisk opplevelse i vente.

Med mottoet ”life is a book and those who do not travel, read only a page", skulle jeg få lese enda en side. x-plore skulle nemlig ta meg med på nye eventyr; til Ghana og Sør-Afrika. Gode 12 timer etter å ha forlatt Oslos kalde høstgufs, steg jeg ut av flyet i Accra og ble møtt av det som føltes som en vegg. Akwaba Ghana!

Med skilt og store smil ble jeg møtt av x-plore sine samarbeidspartnere Tina og Vincent. (Dersom alle x-plore frivillige blir møtt slik, så har jeg ingenting å bekymre meg for.) Etter å ha fått en god velkomst og en agenda briefing, forstod jeg raskt at uken kom til å bli fullpakket med inntrykk, opplevelser, erfaringer og nye bekjentskaper. Pink Hostel, som skulle være mitt hjem de første dagene, kan ta opp til 80 personer og er bostedet til alle x-plores frivillige mens de deltar på informasjonsuken i Accra. Fine rom, internett, hyggelige ansatte og air condition.

Søndagen startet tidlig; ingen tid å miste tydeligvis, for Tina hadde bestemt at dagen skulle nytes på ”La Pleasure Beach”. Som navnet tilsier, var stranden ren og pen (det er nemlig ikke standarden i Ghana generelt). Da varmen allerede hadde oversteget mitt ”Viking”- nivå, plasserte vi oss godt under en parasoll. Lite visste jeg da om at de neste timene skulle bli rene sirkuset.. Stranden var nemlig full av selgere, som alle ønsket at jeg skulle ”supporte” akkurat dem. Jeg gjorde mitt beste og kom derfor hjem med 3 håndmalte malerier, 8 postkort, 7 smykker, 3 armbånd og 3 statuer i tre...

Det bor ca. 20 millioner mennesker i Ghana totalt, hvorav ca. 3 millioner av disse bor i hovedstaden Accra. Det bildet mange nordmenn har av Ghana når det gjelder trafikk, støy, smil og mat stemmer 100%. Trafikken er et stort kaos, støy er ”et must” (jo mer jo bedre), store brede smil overalt, og ja; ghanesere elsker mat og lever derfor etter mottoet ”The bigger the better!” Dagen startes gjerne med en stor bolle ris og saus kl. 07.00 om morgenen, og målet er at frivillige reiser hjem bredere enn da de kom.

Pust dypt og lenge før du begir deg ut på city tour i Accra og stopper på et av markedene i sentrum. Aldri før har jeg opplevd slikt yrende liv, trengsel, støy, skarpe farger og stramme lukter. Ghanesere kan ikke beskyldes for å være sjenerte eller rolige. Tvert om; ghanesere elsker å snakke med deg og ta på deg. Tina er flink til å informere frivillige om kulturen og skikkene, slik at de er best mulig forberedt, men møtet med realiteten blir et lite ”sjokk” likevel. På turen gjennom markedet i Accra ble jeg for første gang kaldt ”oburoni”, som betyr ”man in the horizon” (betegnelse på hvit person) på Twi. Med stolt stemme og et smil om munnen ropte jeg ”obibini” tilbake (som betyr det motsatte). Guttene begynte å le og kom bort for å hilse på meg. Ghana er fantastisk!

Etter å ha sett og opplevd bylivet i Accra var det endelig tid for en visitt på prosjekter hos vertsfamilier og hos noen av de frivillige. Da Ghana er stort og tiden begrenset, konsentrerte vi oss om å reise rundt i Eastern Region, som er noen timer unna Accra. Første stopp var et barnehjem hvor det er totalt ca. 60 barn i ulike aldre. De eldste går på
skolen på barnehjemmet (fra 1. til 4. trinn), og de yngste blir tatt hånd om av de frivillige. Barna kom springene mot oss og slang seg om beina mine. Sitte i fanget og bli båret på?? – Ja takk, begge deler!

Flere av byggene på barnehjemmet har blitt donert av tidligere Your text to link here...[https://www.goxplore.no/program/frivillig-ghana|frivillige i Ghana]]. Blant annet kunne to svenske jenter, som hadde jobbet som frivillige året før, fortelle at forholdene var blitt veldig mye bedre etter at de donerte og fikk bygd toalett-fasiliteter for et år siden. De var nå kommet tilbake for å bygge gjerde rundt hele eiendommen, slik at barna ville få det tryggere der. De frivillige var på farten da jeg ankom, for de skulle ta med seg tre av de yngste barna (babyer) til sykehuset. Noen av dem hadde nettopp blitt forlatt og var så underernærte og syke at de trengte hjelp med en gang. Jeg ble blant.annet fortalt at babyen som så ut som 2 mnd. faktisk var 6 mnd. Jeg ble introdusert i 4. klasse, hvor elevene lydig reiste seg og sa i kor: ”Good morning Madam, how are you?” Med et smil og litt forbauselse svarte jeg dem og spurte i retur. ”We are fine, thank you” kom det unisont. Den norske skolen kunne absolutt lære litt om respekt og lydighet…

Oppvask, klesvask og matlaging foregår slik

Jeg fikk litt av en opplevelse da vi stoppet ved en skole for å spørre om veibeskrivelse. Ungene i de 4 klasserommene 50 meter unna, fikk se meg og det var tydelig at de aldri hadde sett en hvit person før. De vinket og vinket og vinket – og jeg vinket og vinket og vinket tilbake til armen ble ”sår”. Da jeg gikk ut av bilen tok det helt av, for ungene klappet enda mer og begynte å juble av full hals. Jeg må innrømme at jeg aldri før har følt meg så ettertraktet og viktig. Ja, jeg tror jeg nå har en liten anelse om hvordan kjendiser har det... Jeg fikk komme inn i et av klasserommene og ba om å få ta et bilde av dem. Å komme med kamera er nesten farlig, for ungene går nesten av skaftet av glede over å få være med på bilde. Da jeg viste dem bildene etterpå, sto jubelen i taket igjen. Moro opplevelse.

Et besøk innom Ian fra Skottland og Rob fra Australia rakk jeg også. Begge to underviser på skole og bor sammen hos høvdingen i landsbyen. Fridtjof, som er en av x-plore sine frivillige, hadde kommet rett fra villdyrsprosjektet ”Save Our Wildlife” i Namibia og skulle jobbe som lærer i Ghana i to mnd. Han kunne fortelle at han kvelden før hadde vært på ”oboruni-møte” i Swedru, hvor han hadde møtt andre norske og internasjonale frivillige. Disse møtene holdes en gang i uken og er en hyggelig sosial sammenkomst.

Ian underviser

Rob og klassen hans

Fridtjof

Barnehjemmet ”My Shepard’s Orphanage” var virkelig en flott opplevelse. Kjempesøte og snille barn på alle kanter. Jeg rakk så vidt å sette foten innenfor porten før jeg hadde en liten hånd i hver av mine. Som hedersgjest fikk jeg sitte på stol mens barna danset, klappet og sang i ring rundt meg. Slikt setter spor i hjertet, så det var naturlig nok kjempetungt å reise fra dem.

Siste stopp var Swedru, hvor jeg besøkte Ingunn som også er x-plore frivillig. Vertsfamilien hennes hadde pyntet seg og laget i stand popkorn til jeg skulle komme. Gjestfriheten ville ingen enda ta, noe som er generelt for Ghana. Mer hjelpsomme og blide mennesker skal man lete lenge etter! Swedru ligger ”bare” ca. 56 km fra Accra, men det skulle man ikke tro når man kjører strekningen. Veiene er smale og dårlige, så det blir mye sikk-sakk og høy-lav hastighetskjøring. African-time test på sitt beste!

Etter besøket hos Ingunn og hennes familie, var det tid for å møte min egen vertsfamilie. Jeg skulle få bo hos tre generasjoner damer, Emma, Biggie og Ama, noe jeg hadde gledet meg veldig til. Huset var stort og hadde blant.annet stor stue med spisebord, kjøkken, innlagt vann og normalt klosett. Som tidligere nevnt så er mat veldig viktig i Ghana, og Emma, Biggie og Ama var intet unntak. Fiskesuppe og ris til middag, bananer, brød, appelsin og kakao til frokost og Jalloff rice (tradisjonell Ghanesisk rett) til lunch. Jalloff Rica var veldig godt, så det spiser jeg
gjerne igjen. Jeg fikk mitt eget rom, som til og med var utstyrt med egen vifte. Tina forteller nemlig at vifte er et krav for å kunne ta i mot frivillige, fordi nordmenn ikke er vant til heten.

Rommet mitt hos vertsfamilien, Emma og Biggie

5 fakta du sikkert ikke visste om Ghana:
• Ghanesere elsker sterk mat og bruker masse chili-krydder i maten. Nordmenn; Be aware!
• Religion betyr utrolig mye for ghanesere, som gjerne bruker 5 timer i kirken hver søndag.
• Giftemål i Ghana er veldig annerledes enn i Norge. Gutten må be jentas far om hennes hånd. Dersom faren godkjenner gutten, lager han liste over hva han krever av gutten som ”betaling” for datterens hånd. Det kan være
alt fra 4 kyr til USD$ 2000 i kontanter. Dette blir sett på som en test på om gutten kan forsørge jenta og som en tilbakebetaling for de utgiftene faren har hatt på sin datter.
• Mange taxier har ordtak eller ord skrevet på bakruten av bilen, så ikke bli forundret dersom ”good boy” eller ”yaa kokoo” suser forbi på hovedveien. Når jeg først er inne på hovedveien, så må jeg nevne at i Ghana synes de det er smart å ha gangoverfelt midt på et langt strekke med hovedvei hvor bilene suser i rundt 80-100 km/t.
• I Ghana er det tradisjon å begraves i kiste som beskriver den avdødes yrke og plass i samfunnet. Dersom den avdøde var fisker, vil han begraves i en kiste formet som en fisk eller dersom han var baker vil han begraves i en kiste laget som en melsekk.

Melsekk-kiste

PS. For de som lurer på om ”Silicon Valley” (som i sangen til Lene Alexandra) faktisk eksisterer, så kan jeg bekrefte at det finnes i Ghana... Silicon Valley School.

Dagens hete tips for alle gospel-elskere: Besøk ”Action Chapel” på søndager.

Uken i Ghana har vært en helt fantastisk opplevelse og setter virkelig livet i perspektiv. Barna i Ghana har så lite, men smiler likevel av glede. Godhjertede, hjelpsomme og blide mennesker er fellesord for menneskene i dette landet. Ghana is different – in a good way!

Jeg kikker ut av vinduet på det lille propellflyet. Det er ikke mer enn 13 passasjerer på vei til Vilanculos i Mosambik. En kystby i paradisiske omgivelser. Landskapet på vei dit ser uendelig øde ut. Og flatt. Kysten av Inhambane, en av de 11 provinsene, har flere områder med mangrovesumper, men innover i landet er det langt tørrere. Under meg er det hvite sandstrender, turkisblått hav, sandveier, palmer og hytter spredt rundt. Det er ingen stor by vi skal lande i. Mosambik er en republikk som grenser til Sør-Afrika, Swaziland, Zimbabwe, Malawi, Zambia og Tanzania. Landet har vært preget av borgerkrig, sporadisk krigføring og tørke. Mosambik fikk sin uavhengighet 25 juni 1975, etter nesten 500 år med portogisisk kolonistyre. Så sent som i 1994 ble det første demokratiske valget holdt. Litt info;

Valuta; MZM. Kalt Metical
Folketall; 19,8 millioner
Hovedstad; Maputo
Offisielt språk; portogisisk

Mosambik er blant verdens aller fattigste land, men de oppnår allikevel årlig økonomisk vekst, og har hatt lav inflasjon. En av de største bekymringene for den økonomiske utviklingen i Mosambik er den høye forekomsten av HIV/AIDS. Ansalgsvis 2 millioner er HIV smittet, og mange barn er rammet. Enten fordi de selv er smittet eller fordi foreldrene er syke eller døde av AIDS. Over halvparten av Mosambiks befolkning er analfabeter. Det er derfor viktig å kunne tilby barna utdanning, bygge skoler og utdanne lærere. Det er derfor ekstra spennende å besøke et frivillighetsprosjekt i Vilanculos som er med på nettopp dette. Det er et Pre-School and HIV/AIDS Education Project. Hit kan frivillige reise gjennom x-plore.no og jobbe som frivillig på førskolen, lære bort engelsk, og jobbe med HIV/AIDS undervisning.

"Jeg har sett hvordan ett år på skolen forandrer et barn og hvordan flere år på skolen endrer det barnets framtid. Jeg har vært vitne til hvordan utdanningens kraft har reddet familier fra fattigdom, spedbarn fra å dø og unge kvinner fra et liv i underdanighet. Og jeg har levd lenge nok til å se en generasjon med barn, rustet med utdanning, løfte opp en nasjon."
Graca Machel, tidligere utdanningsminister i Mosambik

Prosjektet i Vilanculos er et helt fantastisk og vel-organisert prosjekt som involerer barns læring, planlegging av HIV/AIDS leksjoner, TEFL (Teaching English as a Foreign Language), Språk klubb, spille fotball med gateungdom, lage mat til de foreldreløse barna i lokalsamfunnet, og bygging av hytter. Tidligere frivillige har blant annet sponset prosjektet med midler til å bygge et nytt klasserom for barna.

Jeg sitter bak på lasteplanet på vei til prosjektet. Vi kjører på sandveier, forbi palmer, stråhytter, små boder hvor alt fra frukt til brennvin og dopapir selges, markeder, barn som smiler, ler og roper etter oss på et merkelig språk. Først tror jeg det er portogiskisk, men får høre at det er en uforståelig blanding av portogisisk, engelsk og xitsua. Mest av alt prøver barna å etterligne det de hører av engelsk.

Vi er fremme ved campen hvor de frivillige bor. Det ser ut som et lite paradis. Campen ligger helt nede på stranden omkranset av palmer og blomster. Små stier som går til et svømmebasseng, bål sted, en lounge- et område med sofaer og tv, til bungalowene, til kjøkkenet og til hytta hvor måltidene spises. Å innta frokosten med utsikt uten havet, palmene og stranden er slettes ikke en verst start på dagen. Bungalowen jeg skal bo i, deler jeg med tre veldig hyggelige jenter. Kvelden tilbringes rundt bålet på stranden med god vin og gode samtaler med ivrige og engasjert frivillige og prosjektledere. Det er de som får alt til å skje. Det er de som gjør en forskjell her, og det er utrolig imponerende å se. Ikke minst være en del av.

En gang i måneden lager de frivillige mat til de foreldreløse barna..

Tilbake i campen venter en deilig middag på stranden. Vi blir sittende en stund i strandhytta og snakke før vi tar kvelden. Dagen etter skal jeg på en båttur ut til øyene utenfor Vilanculos. Det er bare noe av det de frivillige her kan gjøre på fridagene sine. Jeg har hørt at det skal være helt fantastisk, ikke minst den herlig lunsjen på stranden. Jeg gleder meg som en unge.
Med sjøsprut i ansiktet og noen skumle skyer på himmelen, er båten, eller ”Dhow” som de kalles, på vei ut til en av Vilanculos’ mange paradisøyer. Fra båten kan en se lange hvite sandstrender, turkisblått hav, palmer som strekker seg mot himmelen, grønn skog, sanddyner, og en og annen stråhytte innimellom. Jeg hopper i land på Magaruque Island. Øya er endel av Bazaruto Marine Nasjonalpark .

Sanden knirker under meg der jeg går barbeint i vannkanten med snorkleutstyret. Vannet er friskt på denne tiden av året. To franskmenn småspringer opp fra vannet. – Aaah, beautiful! Sier de med sin herlige franske aksent. Jeg bestemmer meg for å utforske litt av øya. Tett kratt med palmer og frodige busker, små sandstier og kokosnøtter. Det er stille, bare bølgebrus kan høres. Fantastisk. Et paradis.

Lunsjen serveres på stranden. Et nydelig bord er dekket med krabber, skalldyrsgryte, loff, søtpoteter, frukt og salat. Jeg har alltid vært veldig glad i mat, og spesielt sjømat, så dette gleder en matglad person. For med krabben i munnen og tallerkenen på fanget, kommer en av franskmennene bort og spør om han kan ta et bilde av meg for det ser ut som jeg koser meg så mye der jeg sitter med maten i fanget. Jeg benytter anledningen til å gi han kameraet mitt også. [

Seilene blir hevet og Dhow’en forsvinner sakte vekk fra paradisøyene.
Ankeret slippes i vannet og vi er tilbake i Vilankulos.

Klokken er 0745 og alle de frivillige er på vei til førskolen, ”A Escolinha De Boa Esperanca”. ”School of Good Hope”. Det er 70 barn som går der. Noen går på morgenen og andre på ettermiddagen. På denne måten får flere barn skolegang. Dagen starter med sang og dans ute under palmene. Det går i engelsk, portogisisk og xitsua. Barna blir delt inn i forskjellige klasserom hvor undervisningen foregår. Det er engasjerte lærere og frivillige som lager forskjellige opplegg bestående av språk leksjoner, tall, farger, bokstaver, kunst og kreativitet etterfulgt av lek. To frivillige lager et varmt måltid til alle barna. Dette gjøres for å sikre at barna ihvertfall får ett måltid om dagen. Maten er enkel med ris og grønnsaker. Grønnsakene dyrker de selv. Prosjektlederne og de frivillige har jobbet sammen med foreldrene og barna om å lage en grønnsakshage ved siden av skolen. Et flott initiativ som virkelig fungerer. Jeg er imponert over hvordan alt er organisert og tilrettelagt for å virkelig gjøre en forskjell i lokalsamfunnet!

Ved lunsjtider drar vi tilbake til campen for å spise. Alle har timeplaner som de følger fra uke til uke, slik at de til en hver tid vet hva de skal gjøre. Noen har lesson planning, HIV/AIDS workshop planlegging, andre har language club planlegging, barnehjemmet, og noen drar tilbake til førskolen.

De frivillige hjelper også til med å bygge hytter i lokalsamfunnet. Mange hus og hytter ble ødelagt under flommen og syklonen Favio i februar 2007. Men, de enkle hyttene tar ikke lang tid å bygge. I tillegg er det ganske spennende å være med å hjelpe samtidig som jeg lærer den tradisjonelle måten mange hjem blir bygget på i Afrika. Mannen vi bygger hytte til, har mistet alt og kan ikke lenger arbeide. I stedenfor at han skal havne på gata, hjelper de frivillige med å bygge et hjem til han.

HIV/AIDS workshops

De frivillige planlegger og leder sammen med en lærer fire workshop som går over en to ukers periode, slik at de kan bygge opp tillit og kontakt med de som deltar. Alt av materiell om HIV/AIDS finnes i permer og bøker på campen. Leksjonene består av alt fra presentasjoner, drama, dialoger, kunstneriske uttrykksmåter til informasjon om hvordan man kan unngå HIV/AIDS til behandlingsmåter. En gang i måneden under ”Community testing and awareness day” samarbeider prosjektet med CARE International. CARE står for testing og for rådgivning, mens de frivillige setter sammen en presentasjon om HIV/AIDS. Dette er virkelig en unik mulighet å være med å se hvordan en kan gjøre en forskjell på kort tid.

Barnehjemmet
En gang i uken besøker de frivillige barnehjemmet hvor 22 barn bor. De lærer bort både engelsk og portogisisk sammen med en tolk. Lek og spill, fotball, frisbee. Alt som kan lyse opp dagen deres vil være med på å fremme en positiv utvikling hos barna.
Language club
Hver lørdag kommer barn, unge kvinner, ungdom, mennesker som ikke har andre muligheter til å lære seg engelsk. Det kan være opptil 50 stk som møter til disse leksjonene. Det kan bedre sjansene deres for å få seg arbeid, øke selvfølelsen, øke forståelse, hjelpe barna med språk og få bedre kontakt med menneskene rundt i samfunnet. En annen måte de involvere lokalsamfunnet, er å sette igang fotball kamper for å få ungdom vekk fra gata. De frivillige er med å spiller om de har lyst til det.
Hver onsdag etter morgenleksjonen, og hver søndag har de frivillige fri. Mange bestemmer seg for å ta dykkersertifikatet og utforske det fantastiske marinelivet som Mosambik tilbyr. Aktiviteter som hesteridning på stranden, utflukter rundt i områder, båtturer til Bazaruto-øyene, dypvannsfiske, snorkling, lese en bok på stranden, eller klatre en palme etter kokosnøtter.... er noe av mulighetene disse dagene. Jentene spør om ikke jeg vil være med å ri på onsdagen. Akkurat da fikk jeg lyst til å glemme avreisedagen min og hoppe opp i salen. Jeg vil bli lenger! Jeg har allerede forelsket meg i Costa, et av barna på førskolen.
Jeg tror jeg har forelsket meg i stedet også. Menneskene her, barna, palmene som jeg aldri får nok av, det turkisblå vannet, den gamle mannen vi bygde hytte for, lærerne...alt er til å bli forelsket i, og jeg vil ikke dra. Ikke så rart at de som er prosjektledere også har vært tidligere frivillige her. Det er mennesker som brenner for noe. For barna, for menneskene, for prosjektet, for livet her, og for å gjøre en forskjell.

De har bare blitt litt lenger. De ville ikke dra. Det forstår jeg veldig godt.

Det er siste kvelden min på prosjektet. Vi skal ut og spise på en av restaurantene langs stranden. En nydelig restaurant med like nydelig mat. Kvelden avsluttes med noen drinker på ”Smugglers”, en hyggelig backpacker bar. Etter det er det palmesus fra stranden og jeg sovner lykkelig under myggnettet mitt.

Morgenen etter blir en litt trist avskjed med barna og de frivillige, som er så heldige å fortsette et viktig arbeid i et lite paradis.

På noe som ser ut som verdens minste flyplass veier de sekken min, og finner ut at jeg har overvekt. – But, I don’t have any Meticais, sier jeg og ser på mannen. – Hm.. Jeg tar opp lommeboka og tar frem de siste dollarene mine og sier ;This is all I got left. Han ser på meg, smiler og sier; Okay, you pay nothing. You my friend! Ha, ha, ha.. Jeg kan ikke noe for det, men jeg bare må gi han en klem. De andre ler, men så blir jeg spurt om å åpne sekken min. Hva?! Jeg ser rundt meg, og finner ut at dette er sikkerhetskontrollen bare at røntgenmaskinen er dama som ber meg pakke ut. Jeg blir selvfølgelig litt oppgitt fordi jeg har strevd uten like for å få alt oppi den. Jeg åpner topplokket og spør om jeg må pakke ut alt. Hun ser på meg før hun sier; It’s okay. Ha, ha, ha. Sikkerhetssjekken bestod av å åpne topplokket på sekken min.
Jeg går inn og ut av flyplassen. Bare fordi jeg kan gjøre det.

Jeg har hatt et helt fantastisk opphold med mange uforglemmelige øyeblikk som har satt spor. Heldig er den som skal hit igjen...

I juli tok Erling turen sørover fra Oslo til Livingstone i Zambia. Han reiste på x-plore sitt Lion Release program, som har vist seg å være populært! Les mer om hans erfaringer på Vårt Land.

Lille Temi nyter livet i Zambia