Reiseblogg fra Travellerspoint

Mosambik

Herlige Mosambik

Goxplore besøker Vilanculos

sunny 30 °C

For første gang skulle jeg fly propellfly, og reisen skulle gå til Mosambik. Nærmere bestemt havnebyen Vilanculos, en by med flotte strender og turkis hav. Jeg skulle besøke goxplores prosjekt og alle våre frivillige.

Som jeg hadde forventet var det som å møte en vegg da jeg steg av propellflyet vel fremme i Mosambik. Mosambik er hot hot hot! For en stakkars forfrossen nordmann kan det være litt av et møte, og det ble det også for meg. Vannflaska måtte frem. Flyplassen var overraskende flott og fancy, noe jeg ikke hadde forestilt meg. Da min kollega besøkte prosjektet i 2009 kom hun hjem med rapporter om et skur av en flyplass, noe liknende flyplassen i Bulawayo i Zimbabwe, mens realiteten noen år senere var en helt annen. Jeg ble fortalt at kinesernes innflytelse på Vilancolus hadde medført store endringer, blant annet på flyplassen. Kineserne har investert og brukt masse penger og til gjengjeld fått forsyne seg av landets ressurser.

IMG_8722.jpgIMG_8807.jpg

Etter en noe langdryg visumprosess (jeg endte sist i køen bak en portugisisk gruppe) var jeg endelig fremme og ble møtt av smilende Zachary og Sonia. Sonia er en kjempehyggelig engelsk jente og fungerer som prosjektmanager i Mosambik. Hun har vært der i to år nå og stortrives der. Hun får hjelp av Zachary, som er lokal, og av en prosjektkoordinator også. Sammen utgjør de “dream team”.
Prosjektene ligger sentralt i Vilanculos, som har ca. 25 000 innbyggere. Selve byen er bare 5 km lang, men har likevel det man trenger av koselige restauranter, markeder og nydelige strender. Byen lever av turisme og fisk så engelskundervisning er det stor etterspørsel etter. Mosambik er akkurat slik man hadde forestilt seg. Det er det “ekte Afrika” med varmen, humpete veier og frodig natur. Frivillighetsvillagen er tilknyttet det flotte hotellet Aguia Negra, som ligger rett i strandkanten. De frivillige bor i et eget frivilighetshus på eiendommen og får dermed lov til å benytte seg av hotellets fasiliteter i helgene. Hotellet har en liten sportsbar, restaurant og et fantastisk bassengområde med utsikt over havet. En perle og et “pusterom” for de frivillige når reliteten i Mosambik blir for hard. Frivillighetshuset er sjarmerende og består av tre soverom med køyesenger, to bad, et allrom med kjøkken og et rom hvor skolesaker og donasjoner ligger. Ute er det stoler i skyggen og et lite basseng hvor man kan dyppe føttene nedi dersom man trenger avkjøling.

IMG_8736.jpgIMG_8738.jpgIMG_8740.jpg90_IMG_8742.jpgIMG_8805.jpgIMG_8800.jpg

De frivillige jobber mandag til fredag fra 07.00 til 17.00, hvor man har en lang lunchpause midt på dagen. I og med at den varer et par timer har de frivillige muligheten til å både spise lunch og legge seg en time ved bassenghet for å slikke sol. Arbeidsdagene er veldig strukturert og består alltid av to ulike aktiviteter per dag. Hver dag starter med undervisning på førskolen, hvor man deltar i undervisning, lek med barna, matlaging og ellers andre ting som trengs. Hver torsdag formiddag tar de frivillige alle barna med til stranden, noe som er høydepunktet for hele uken. Altdri før har jeg sett flere ekstatiske barn på ett sted.

IMG_8758.jpgIMG_8846.jpgIMG_8848.jpgIMG_8850.jpgIMG_8767.jpg90_IMG_8754.jpgIMG_8769.jpg90_IMG_8797.jpgIMG_8779.jpgIMG_8791.jpg

Ettermiddagene varierer og gjør at uken blir interessant og variert. To ettermiddager besøker de frivillige et lokalt barnehjem, hvor en ettermiddag består i engelskundervisning og den andre i lek med barna. Prosjektet ble startet av en eldre dame, som tok til seg foreldreløse barn i området fordi hun ville gi dem en bedre hverdag. Hennes eneste ønske for barna er at de skal få engelskundervisning nok til å kunne gå på skolen og komme seg videre i livet. Hun vil kun det beste for disse barna, og de frivillige ønsker også å gjøre det de kan for å hjelpe henne. Jeg fikk være med på lekedagen og hadde det superartig. Vi lekte masse leker med barna, leste bøker og tegnet. Mary Pat (en kanadisk frivillig) falt pladask for denne lille krabaten som vi kalte “Buddha-babyen”, mens jeg fikk besøk i fanget av en annen liten søt baby. Jenta sovnet like godt i fanget mitt.

IMG_8829.jpgIMG_8813.jpgIMG_8811.jpg90_IMG_8810.jpg90_IMG_8827.jpgIMG_8837.jpg

To ettermiddager i uken underviser de frivillige engelsk til ungdommer, jenter og gutter fra 13 års-alderen. Det er et begrenset antall som får være med på undervisningen, som foregår to ganger per uke i et helt år. Det var sterkt å se hvor mye dette betyr for dem og hvor sterkt ønske de har om å lære seg engelsk. Livet i Mosambik er tøft for de fleste og både analfabetisme og HIV/AIDS er utbredt. Disse ungdommene forstår at turismen er deres deres eneste mulighet til å få et bedre liv, så det å kunne snakke engelsk er viktig. Ungdommene blir delt i 4 grupper basert på nivået de ligger på og kunnskapen de allerde besitter. De frivillige underviser i alt fra grammatikk til setningsoppbygging og gloser. I løpet av undervisningtimen kom det mange ungdommer som hadde hørt om tilbudet, og ba på sine knær om å få være med på undervisningen. Dessverre var alle klassene allerede fulle. Noen dager (enten formiddag eller ettermiddag) har man fri for å kunne planlegge og forberede undervisning både til førskolen og voksenopplæringen.

IMG_8728.jpgIMG_8729.jpgIMG_8732.jpgIMG_8731.jpg

I helgene har man fri og kan gjøre akkurat som man vil, det være seg å slappe av i frivillighetsvillagen og bare bade og sole eller være med på ulike aktiviteter og dagsturer. Mosambik har flust av ting å gjøre, for eksempel dykke, snorkle, være med på båttur, dra ut til øyene, dypvannsfiske og ri på hest på stranden. Alle turer bookes på plass og betales i USD. Den lokale valutaen heter Metical og kan veksles på flyplassen ved ankomst.

Noen flotte dager i Vilancolus var plutselig ved veis ende og jeg hadde tårer i øynene da jeg dro. Prosjektet er fantastisk flott og noe goxplore virkelig kan være stolt av. Mosambik er absolutt et sted jeg definitivt må tilbake til en dag.

Skrevet av SirenL. 01:37 Arkivert i Mosambik Kommentarer (0)

Frivillig arbeid i Mosambik:)

Jobb med barn på førskolen, på barnehjem, HIV-undervisning til lokalbefolkningen, språkklubb, bygging av hus/hytter til mennesker som trenger hjelp...

semi-overcast 20 °C

Jeg kikker ut av vinduet på det lille propellflyet. Det er ikke mer enn 13 passasjerer på vei til Vilanculos i Mosambik. En kystby i paradisiske omgivelser. Landskapet på vei dit ser uendelig øde ut. Og flatt. Kysten av Inhambane, en av de 11 provinsene, har flere områder med mangrovesumper, men innover i landet er det langt tørrere. Under meg er det hvite sandstrender, turkisblått hav, sandveier, palmer og hytter spredt rundt. Det er ingen stor by vi skal lande i. Mosambik er en republikk som grenser til Sør-Afrika, Swaziland, Zimbabwe, Malawi, Zambia og Tanzania. Landet har vært preget av borgerkrig, sporadisk krigføring og tørke. Mosambik fikk sin uavhengighet 25 juni 1975, etter nesten 500 år med portogisisk kolonistyre. Så sent som i 1994 ble det første demokratiske valget holdt. Litt info;

Valuta; MZM. Kalt Metical
Folketall; 19,8 millioner
Hovedstad; Maputo
Offisielt språk; portogisisk
6boatmanflag.jpg
7childwithchild.jpg

Mosambik er blant verdens aller fattigste land, men de oppnår allikevel årlig økonomisk vekst, og har hatt lav inflasjon. En av de største bekymringene for den økonomiske utviklingen i Mosambik er den høye forekomsten av HIV/AIDS. Ansalgsvis 2 millioner er HIV smittet, og mange barn er rammet. Enten fordi de selv er smittet eller fordi foreldrene er syke eller døde av AIDS. Over halvparten av Mosambiks befolkning er analfabeter. Det er derfor viktig å kunne tilby barna utdanning, bygge skoler og utdanne lærere. Det er derfor ekstra spennende å besøke et frivillighetsprosjekt i Vilanculos som er med på nettopp dette. Det er et Pre-School and HIV/AIDS Education Project. Hit kan frivillige reise gjennom x-plore.no og jobbe som frivillig på førskolen, lære bort engelsk, og jobbe med HIV/AIDS undervisning.
goodstudents.jpg

"Jeg har sett hvordan ett år på skolen forandrer et barn og hvordan flere år på skolen endrer det barnets framtid. Jeg har vært vitne til hvordan utdanningens kraft har reddet familier fra fattigdom, spedbarn fra å dø og unge kvinner fra et liv i underdanighet. Og jeg har levd lenge nok til å se en generasjon med barn, rustet med utdanning, løfte opp en nasjon."
Graca Machel, tidligere utdanningsminister i Mosambik

volunplay2.jpg

Prosjektet i Vilanculos er et helt fantastisk og vel-organisert prosjekt som involerer barns læring, planlegging av HIV/AIDS leksjoner, TEFL (Teaching English as a Foreign Language), Språk klubb, spille fotball med gateungdom, lage mat til de foreldreløse barna i lokalsamfunnet, og bygging av hytter. Tidligere frivillige har blant annet sponset prosjektet med midler til å bygge et nytt klasserom for barna.

kidwithflute.jpg
Jeg sitter bak på lasteplanet på vei til prosjektet. Vi kjører på sandveier, forbi palmer, stråhytter, små boder hvor alt fra frukt til brennvin og dopapir selges, markeder, barn som smiler, ler og roper etter oss på et merkelig språk. Først tror jeg det er portogiskisk, men får høre at det er en uforståelig blanding av portogisisk, engelsk og xitsua. Mest av alt prøver barna å etterligne det de hører av engelsk.
drivingtopreschool.jpg

viewfromlounge.jpg

viewfrompoolhouse.jpg

Vi er fremme ved campen hvor de frivillige bor. Det ser ut som et lite paradis. Campen ligger helt nede på stranden omkranset av palmer og blomster. Små stier som går til et svømmebasseng, bål sted, en lounge- et område med sofaer og tv, til bungalowene, til kjøkkenet og til hytta hvor måltidene spises. Å innta frokosten med utsikt uten havet, palmene og stranden er slettes ikke en verst start på dagen. Bungalowen jeg skal bo i, deler jeg med tre veldig hyggelige jenter. Kvelden tilbringes rundt bålet på stranden med god vin og gode samtaler med ivrige og engasjert frivillige og prosjektledere. Det er de som får alt til å skje. Det er de som gjør en forskjell her, og det er utrolig imponerende å se. Ikke minst være en del av.

dinnerforkids.jpg

En gang i måneden lager de frivillige mat til de foreldreløse barna..

Tilbake i campen venter en deilig middag på stranden. Vi blir sittende en stund i strandhytta og snakke før vi tar kvelden. Dagen etter skal jeg på en båttur ut til øyene utenfor Vilanculos. Det er bare noe av det de frivillige her kan gjøre på fridagene sine. Jeg har hørt at det skal være helt fantastisk, ikke minst den herlig lunsjen på stranden. Jeg gleder meg som en unge.
Med sjøsprut i ansiktet og noen skumle skyer på himmelen, er båten, eller ”Dhow” som de kalles, på vei ut til en av Vilanculos’ mange paradisøyer. Fra båten kan en se lange hvite sandstrender, turkisblått hav, palmer som strekker seg mot himmelen, grønn skog, sanddyner, og en og annen stråhytte innimellom. Jeg hopper i land på Magaruque Island. Øya er endel av Bazaruto Marine Nasjonalpark .
8magaruqueislandsoft.jpg
Sanden knirker under meg der jeg går barbeint i vannkanten med snorkleutstyret. Vannet er friskt på denne tiden av året. To franskmenn småspringer opp fra vannet. – Aaah, beautiful! Sier de med sin herlige franske aksent. Jeg bestemmer meg for å utforske litt av øya. Tett kratt med palmer og frodige busker, små sandstier og kokosnøtter. Det er stille, bare bølgebrus kan høres. Fantastisk. Et paradis.

Lunsjen serveres på stranden. Et nydelig bord er dekket med krabber, skalldyrsgryte, loff, søtpoteter, frukt og salat. Jeg har alltid vært veldig glad i mat, og spesielt sjømat, så dette gleder en matglad person. For med krabben i munnen og tallerkenen på fanget, kommer en av franskmennene bort og spør om han kan ta et bilde av meg for det ser ut som jeg koser meg så mye der jeg sitter med maten i fanget. Jeg benytter anledningen til å gi han kameraet mitt også. 7deiligmat.jpg[
yum.jpg

Seilene blir hevet og Dhow’en forsvinner sakte vekk fra paradisøyene.
Ankeret slippes i vannet og vi er tilbake i Vilankulos.

Klokken er 0745 og alle de frivillige er på vei til førskolen, ”A Escolinha De Boa Esperanca”. ”School of Good Hope”. Det er 70 barn som går der. Noen går på morgenen og andre på ettermiddagen. På denne måten får flere barn skolegang. Dagen starter med sang og dans ute under palmene. Det går i engelsk, portogisisk og xitsua. Barna blir delt inn i forskjellige klasserom hvor undervisningen foregår. Det er engasjerte lærere og frivillige som lager forskjellige opplegg bestående av språk leksjoner, tall, farger, bokstaver, kunst og kreativitet etterfulgt av lek. To frivillige lager et varmt måltid til alle barna. Dette gjøres for å sikre at barna ihvertfall får ett måltid om dagen. Maten er enkel med ris og grønnsaker. Grønnsakene dyrker de selv. Prosjektlederne og de frivillige har jobbet sammen med foreldrene og barna om å lage en grønnsakshage ved siden av skolen. Et flott initiativ som virkelig fungerer. Jeg er imponert over hvordan alt er organisert og tilrettelagt for å virkelig gjøre en forskjell i lokalsamfunnet! 1preschoolclass.jpg

Ved lunsjtider drar vi tilbake til campen for å spise. Alle har timeplaner som de følger fra uke til uke, slik at de til en hver tid vet hva de skal gjøre. Noen har lesson planning, HIV/AIDS workshop planlegging, andre har language club planlegging, barnehjemmet, og noen drar tilbake til førskolen.

De frivillige hjelper også til med å bygge hytter i lokalsamfunnet. Mange hus og hytter ble ødelagt under flommen og syklonen Favio i februar 2007. Men, de enkle hyttene tar ikke lang tid å bygge. I tillegg er det ganske spennende å være med å hjelpe samtidig som jeg lærer den tradisjonelle måten mange hjem blir bygget på i Afrika. Mannen vi bygger hytte til, har mistet alt og kan ikke lenger arbeide. I stedenfor at han skal havne på gata, hjelper de frivillige med å bygge et hjem til han. buildingforman.jpg

HIV/AIDS workshops

De frivillige planlegger og leder sammen med en lærer fire workshop som går over en to ukers periode, slik at de kan bygge opp tillit og kontakt med de som deltar. Alt av materiell om HIV/AIDS finnes i permer og bøker på campen. Leksjonene består av alt fra presentasjoner, drama, dialoger, kunstneriske uttrykksmåter til informasjon om hvordan man kan unngå HIV/AIDS til behandlingsmåter. En gang i måneden under ”Community testing and awareness day” samarbeider prosjektet med CARE International. CARE står for testing og for rådgivning, mens de frivillige setter sammen en presentasjon om HIV/AIDS. Dette er virkelig en unik mulighet å være med å se hvordan en kan gjøre en forskjell på kort tid.

playtime.jpg
Barnehjemmet
En gang i uken besøker de frivillige barnehjemmet hvor 22 barn bor. De lærer bort både engelsk og portogisisk sammen med en tolk. Lek og spill, fotball, frisbee. Alt som kan lyse opp dagen deres vil være med på å fremme en positiv utvikling hos barna.
Language club
Hver lørdag kommer barn, unge kvinner, ungdom, mennesker som ikke har andre muligheter til å lære seg engelsk. Det kan være opptil 50 stk som møter til disse leksjonene. Det kan bedre sjansene deres for å få seg arbeid, øke selvfølelsen, øke forståelse, hjelpe barna med språk og få bedre kontakt med menneskene rundt i samfunnet. En annen måte de involvere lokalsamfunnet, er å sette igang fotball kamper for å få ungdom vekk fra gata. De frivillige er med å spiller om de har lyst til det.
Hver onsdag etter morgenleksjonen, og hver søndag har de frivillige fri. Mange bestemmer seg for å ta dykkersertifikatet og utforske det fantastiske marinelivet som Mosambik tilbyr. Aktiviteter som hesteridning på stranden, utflukter rundt i områder, båtturer til Bazaruto-øyene, dypvannsfiske, snorkling, lese en bok på stranden, eller klatre en palme etter kokosnøtter.... er noe av mulighetene disse dagene. Jentene spør om ikke jeg vil være med å ri på onsdagen. Akkurat da fikk jeg lyst til å glemme avreisedagen min og hoppe opp i salen. Jeg vil bli lenger! Jeg har allerede forelsket meg i Costa, et av barna på førskolen.meandcosta.jpg
Jeg tror jeg har forelsket meg i stedet også. Menneskene her, barna, palmene som jeg aldri får nok av, det turkisblå vannet, den gamle mannen vi bygde hytte for, lærerne...alt er til å bli forelsket i, og jeg vil ikke dra. Ikke så rart at de som er prosjektledere også har vært tidligere frivillige her. Det er mennesker som brenner for noe. For barna, for menneskene, for prosjektet, for livet her, og for å gjøre en forskjell.

De har bare blitt litt lenger. De ville ikke dra. Det forstår jeg veldig godt.hjerteisand.jpg

Det er siste kvelden min på prosjektet. Vi skal ut og spise på en av restaurantene langs stranden. En nydelig restaurant med like nydelig mat. Kvelden avsluttes med noen drinker på ”Smugglers”, en hyggelig backpacker bar. Etter det er det palmesus fra stranden og jeg sovner lykkelig under myggnettet mitt. wakingup.jpg

Morgenen etter blir en litt trist avskjed med barna og de frivillige, som er så heldige å fortsette et viktig arbeid i et lite paradis.

På noe som ser ut som verdens minste flyplass veier de sekken min, og finner ut at jeg har overvekt. – But, I don’t have any Meticais, sier jeg og ser på mannen. – Hm.. Jeg tar opp lommeboka og tar frem de siste dollarene mine og sier ;This is all I got left. Han ser på meg, smiler og sier; Okay, you pay nothing. You my friend! Ha, ha, ha.. Jeg kan ikke noe for det, men jeg bare må gi han en klem. De andre ler, men så blir jeg spurt om å åpne sekken min. Hva?! Jeg ser rundt meg, og finner ut at dette er sikkerhetskontrollen bare at røntgenmaskinen er dama som ber meg pakke ut. Jeg blir selvfølgelig litt oppgitt fordi jeg har strevd uten like for å få alt oppi den. Jeg åpner topplokket og spør om jeg må pakke ut alt. Hun ser på meg før hun sier; It’s okay. Ha, ha, ha. Sikkerhetssjekken bestod av å åpne topplokket på sekken min.
Jeg går inn og ut av flyplassen. Bare fordi jeg kan gjøre det.

Jeg har hatt et helt fantastisk opphold med mange uforglemmelige øyeblikk som har satt spor. Heldig er den som skal hit igjen...

Skrevet av Liv Unni 17:00 Arkivert i Mosambik Tagged volunteer Kommentarer (0)

(Innlegg 1 - 2 av 2) Side [1]