Happy Days!

Bare 6 mnd. etter mitt første besøk på Lion Breeding prosjektet i Zimbabwe, skulle jeg igjen få oppleve dette fantastiske stedet. Denne gangen som privatperson, ekte frivillig og med en bagasjen full av leker, skrivemateriell og penger, som mine venner, familie, jobb og kolleger hadde donert. Med sommerfugler i magen landet jeg på flyplassen i Bulawayo, som for øvrig er et lite blikkskur, og ble møtt av prosjektlederen Evans. Med et stort smil og med åpne armer sa Evans; finally a familiar face – welcome back Siren! Bedre velkomst får man ikke.

I to uker skulle jeg jobbe som frivillig på GoXplores nye program i Zimbabwe, kids & lions, hvor jeg skulle jobbe på barnehjem og på skoler i ukedagene og med løvene, hestene og elefantene i helgene. En win-win situasjon spør du meg! Det var så utrolig hyggelig å se alle prosjektlederne og alle de ansatte igjen, samt møte alle de internasjonale og norske frivillige. Spesielt artig var det å treffe de norske frivillige, som jeg selv hadde sendt ned. Vi var rundt 25 frivillige totalt, fra Sverige, Norge, Holland, England, Canada, Australia og Argentina, og ble en fin og sammensveiset gjeng ganske raskt. (Når man er sammen 24 timer i døgnet i flere uker blir man veldig god kjent.)

Jeg fikk dele rom med søte Elise (ref: www.livingdoll.no), som også skulle være på Lion Breeding i to uker, mens de fleste andre delte firemannsrom. Standarden på prosjektet er mye bedre enn man gjerne forventer, og maten er internasjonal og god. Med måltider i buffèt style gikk den planlagte dietten min i vasken. Jeg bestemte meg heller for å nyte hvert sekund, spise det jeg hadde lyst på og unne meg et glass rødvin til middag. Prosjektet er lagt opp slik at man får en halv dag (enten morgen eller ettermiddag) fri hver 3 eller 4 dag, men siden jeg kun skulle være på prosjektet i 2 uker bestemte jeg meg for å jobbe hver dag. Ingen fri på denne jenta, for ingenting skulle være uprøvd!

Ukedagene tilbrakte jeg sammen med barna på Rosedale Children’s home, et barnehjem i Gweru med 61 barn mellom 2 og 18 år, og ettermiddagene og helger med dyrene på Lion Breeding gården. Rosedale var et barnehjem med relativt bra standard, hvor det var fire herlige damer som passet på barna. Siden det var påske da jeg var der, hadde alle barna fri fra skolen. Å ha opptil 61 barn springende rundt, som alle ønsket min oppmerksomhet, var en artig og slitsom opplevelse. Barnehjemmet hadde greie og store lokaler, flere måltider om dagen, skolegang for barna, en TV-stue, stort uteområde å boltre seg på, klatrestativ, en liten selvlagd fotballbane, en grønnsakhage og klær. Til tross for at barna hadde det mest nødvendige når det gjelder materielle ting, så var det likevel lett å se at de ikke får den oppfølgingen og kjærligheten de så sårt trenger og ønsker. De små barna ville hele tiden bæres på, mens de eldre barna ikke ville mase eller være til bry. Jeg løp derfor rundt og klemte alle sammen, til de tinte opp og kom med åpne armer for å gi meg klem om morgenene når jeg kom. Det var en god følelse. De fleste dagene løp vi bare rundt og lekte. Vi brettet litt tøy, plukket søppel, spilte fotball, tok masse bilder (ja – barna i Afrika elsker å bli tatt bilde av og se seg selv på film etterpå), hadde stavekonkurranse på engelsk, sang og gikk "runway". Ungene hadde nemlig lært seg å gå som modeller på rød løper, noe jeg syns var himla festlig. Med Mano eller Brenda som musikalsk innslag, spankulerte ungene en etter en frem og tilbake mens de testet hoftevrikken og “attituden” til de grader. Artig opplevelse, som enda får meg i godt humør når jeg tenker på det. Mye sang og dans var det også og det var spesielt to sanger som gikk igjen. Waka Waka – time for Africa og Happy Birthday, men med en litt morsom vri. Ungene sang nemlig; you look like a monkey, you look like a monkey, i stedet for happy birthday to you, happy birthday to you. Hehe.

Det var stor glede og mye støy når jeg hadde tatt med blanke ark og fargestifter. Oppfordringen var å tegne til barna i Norge, noe de virkelig gikk 100% inn for. De satt stille som mus og konsentrerte seg mer enn noen gang. Dette resulterte i mange flotte bidrag, som barna på Lade Skole i Trondheim og Vestby skole i Vestby nå har hengende på veggen. (Mine to søstre Andrea og Benedicte har begge to jobbet litt på skolene nemlig). Som belønning for fine tegninger og god innsats fikk alle barna utlevert tegninger som barna på Lade og Vestby skole hadde laget. Det var smil og mye glede over å ha fått en norsk venn.

Etter to flott uker sammen med barna på Rosedale så var det tid for å ta farvel. Linn Siri, en norske frivillig, og Daisy, en hollandsk frivillig, var med for å organisere en fun-day for barna. Jeg hadde på forhånd samlet inn saker og ting, som mine venner, familie og kolleger hjemme i Norge hadde donert, som jeg fordelte så godt jeg kunne til de som trengte det. Med snop, party hatter, ansiktsmaling, sjokolademedaljer og partyblåser ble det liv i leiren og noen hektiske siste timer sammen med barna. Alle var superglade og fikk forhåpentligvis en dag de sent vil glemme.

Etter å ha opplevd at Rosedale hadde de basistingene mange andre i Zimbabwe mangler, bestemte jeg meg for å donere pengene og resten av det donerte materiellet til et annet barnehjem som trengte det enda mer. Simba, en av prosjektlederne, tok meg nemlig med til et barnehjem i Mkoba distriktet og fortalte meg at dette ville bli en helt annen opplevelse. Da vi kom dit fikk jeg vondt i hjertet og ble tungsindig. I et lite murhus, som for øvrig var i elendig forfatning og uten noe særlig uteområde, ble jeg møtt av 15 barn i alderen 8 til 15 år. Det var to jenter og 13 gutter, som alle smilte og gav meg klem da jeg kom. De viste meg rundt i huset, som bestod av tre soverom med tre køyesenger i hvert rom, et bad av betong med en balje midt på gulvet, et toalett uten toalettsete og et kjøkken uten elektrisitet. Guttene sov to og to i hver seng, alle uten madrasser, mens de to jentene sov på gulvet på kjøkkenet. Fordi deres donor hadde sluttet å gi dem penger i januar 2011 hadde det gått ut over elektrisiteten og matmengden. Elektrisiteten var avstengt, barna fikk bare ett måltid om dagen og to av barna hadde blitt tatt ut av skolen fordi de ikke hadde penger til å la dem gå der lengre. (Et skolesemester koster mellom USD 15 og 40 per elev varierende fra skole til skole).

Jeg bestemte meg for å kjøpe tykke tepper til alle barna, samt kjøpe inn masse mat. Jeg gav dem også hele bagen med leker, tegnesaker og litt klær, noe de satte veldig stor pris på. Jentene fikk bla. en malebok med prinsesser med langt hår og fine kjoler, mens guttene fikk en med raske biler og motorsykler. Det var med stor ekstase de satte i gang med fargelegging. Å se at dette var deres realitet og at de likevel smilte gjorde stort inntrykk på meg. Jeg følte meg helt tom og fant ikke ord for å forklare hvordan jeg hadde opplevd det. Sitert fra min venninne Elise Gabrielsens blogg; Det å være født norsk er som å vinne i lotto.

Tusen hjertelig takk for alle donasjonene, både i form av penger og materiell, fra alle venner, bekjente, familie, kolleger og jobb. Sammen gjorde vi en forskjell for barna på dette barnehjemmet i Gweru!

Etter å ha fått med meg hele frivillighetsgjengen på prosjektet, hadde vi på under ett døgn klart å samle inn rundt USD 700. Vi kjøpte madrasser til alle barna, samt masse mat både til dem og til Rosedale barnehjem. Da vi kom tilbake for å gi dem dette kom barna og gav meg en hel bunke med fargelagte tegninger. De hadde på under 24 timer fargelagt alle sidene i tegneblokkene (!) og var superstolte da de viste dem frem til meg. Etter å ha besøkt disse barna og sett deres hverdag har Lion Breeding prosjektet lagt inn et besøk hos dem hver lørdag, slik at de er sikre på å få litt mat hver uke. I tillegg startet prosjektet med innsamling, som ble kalt Are you up for the challenge, hvor målet er at de frivillige hver måned samler inn så mye penger som mulig for å hjelpe barnehjemmet. I mai samlet de frivillige inn nok penger til å kunne betale for et helt år med elektrisitet for barnehjemmet, mens juni-målet er å samle inn nok penger til å installere piggtrådgjerde rundt eiendommen. Målet mitt er å kunne starte en stiftelse her hjemme for å samle inn penger til å kunne hjelpe enda mer neste gang jeg reiser tilbake.

Dagene på Lion Breeding prosjektet startet tidlig, så det er en ekstra utfordring for morgengretne mennesker. Selv var jeg oppe 06.00 hver dag og gledet meg til dagens opplevelser. Å kunne starte dagen med å se Meeka komme mot meg for å få kos før hun startet på turen, klappe løveungene Lewa, Laili og Big C, oppleve søtnosene Penya og Paza gafle i seg maten i den tro at de aldri skulle få mat igjen og være med på Boma og Bakaris aller siste gåtur var som en drøm. Å få en kald dusj av grønt gørr fra en av elefantene på “elephant herding”, rengjøre inngjerdingen til “the 9 boys” for gamle benrester og avføring for så å oppleve alle 9 kom spurtende mot oss for å bli matet på nytt, og det å få vennskap for livet gjorde reisen til et minne for livet. Jeg kan enda ikke forstå at bildene jeg tok faktisk er ekte og ikke meg poserende foran en green-screen med ulike bakgrunnsbilder.

Zimbabwbe er et fantastisk land med fantastiske mennesker og man føler seg velkommen hvor enn man går, enten man står i matkø på prosjektet og får smil og språkleksjoner (Ndebele og Shona) av personalet, treffer lokale mennesker på markedet i Gweru på lørdagene som ønsker å lære om Norge eller turister som besøker gården og prosjektlederne. Man blir en del av en fin og stor familie, hvor hver dag er happy days!, som sitert av Evans, Sam, Simba og Dan. Det å kunne stå opp grytidlig hver dag, å vite at man har en ny dag i paradis, er en fantastisk følelse. Etter to vidunderlige uker er lengselen etter å reise tilbake enda sterkere. Zimbabwe er en opplevelse for livet, som bare MÅ oppleves!