Akwaba Ghana!

Med mottoet ”life is a book and those who do not travel, read only a page", skulle jeg få lese enda en side. x-plore skulle nemlig ta meg med på nye eventyr; til Ghana og Sør-Afrika. Gode 12 timer etter å ha forlatt Oslos kalde høstgufs, steg jeg ut av flyet i Accra og ble møtt av det som føltes som en vegg. Akwaba Ghana!

Med skilt og store smil ble jeg møtt av x-plore sine samarbeidspartnere Tina og Vincent. (Dersom alle x-plore frivillige blir møtt slik, så har jeg ingenting å bekymre meg for.) Etter å ha fått en god velkomst og en agenda briefing, forstod jeg raskt at uken kom til å bli fullpakket med inntrykk, opplevelser, erfaringer og nye bekjentskaper. Pink Hostel, som skulle være mitt hjem de første dagene, kan ta opp til 80 personer og er bostedet til alle x-plores frivillige mens de deltar på informasjonsuken i Accra. Fine rom, internett, hyggelige ansatte og air condition.

Søndagen startet tidlig; ingen tid å miste tydeligvis, for Tina hadde bestemt at dagen skulle nytes på ”La Pleasure Beach”. Som navnet tilsier, var stranden ren og pen (det er nemlig ikke standarden i Ghana generelt). Da varmen allerede hadde oversteget mitt ”Viking”- nivå, plasserte vi oss godt under en parasoll. Lite visste jeg da om at de neste timene skulle bli rene sirkuset.. Stranden var nemlig full av selgere, som alle ønsket at jeg skulle ”supporte” akkurat dem. Jeg gjorde mitt beste og kom derfor hjem med 3 håndmalte malerier, 8 postkort, 7 smykker, 3 armbånd og 3 statuer i tre...

Det bor ca. 20 millioner mennesker i Ghana totalt, hvorav ca. 3 millioner av disse bor i hovedstaden Accra. Det bildet mange nordmenn har av Ghana når det gjelder trafikk, støy, smil og mat stemmer 100%. Trafikken er et stort kaos, støy er ”et must” (jo mer jo bedre), store brede smil overalt, og ja; ghanesere elsker mat og lever derfor etter mottoet ”The bigger the better!” Dagen startes gjerne med en stor bolle ris og saus kl. 07.00 om morgenen, og målet er at frivillige reiser hjem bredere enn da de kom.

Pust dypt og lenge før du begir deg ut på city tour i Accra og stopper på et av markedene i sentrum. Aldri før har jeg opplevd slikt yrende liv, trengsel, støy, skarpe farger og stramme lukter. Ghanesere kan ikke beskyldes for å være sjenerte eller rolige. Tvert om; ghanesere elsker å snakke med deg og ta på deg. Tina er flink til å informere frivillige om kulturen og skikkene, slik at de er best mulig forberedt, men møtet med realiteten blir et lite ”sjokk” likevel. På turen gjennom markedet i Accra ble jeg for første gang kaldt ”oburoni”, som betyr ”man in the horizon” (betegnelse på hvit person) på Twi. Med stolt stemme og et smil om munnen ropte jeg ”obibini” tilbake (som betyr det motsatte). Guttene begynte å le og kom bort for å hilse på meg. Ghana er fantastisk!

Etter å ha sett og opplevd bylivet i Accra var det endelig tid for en visitt på prosjekter hos vertsfamilier og hos noen av de frivillige. Da Ghana er stort og tiden begrenset, konsentrerte vi oss om å reise rundt i Eastern Region, som er noen timer unna Accra. Første stopp var et barnehjem hvor det er totalt ca. 60 barn i ulike aldre. De eldste går på
skolen på barnehjemmet (fra 1. til 4. trinn), og de yngste blir tatt hånd om av de frivillige. Barna kom springene mot oss og slang seg om beina mine. Sitte i fanget og bli båret på?? – Ja takk, begge deler!

Flere av byggene på barnehjemmet har blitt donert av tidligere frivillige. Blant annet kunne to svenske jenter, som hadde jobbet som frivillige året før, fortelle at forholdene var blitt veldig mye bedre etter at de donerte og fikk bygd toalett-fasiliteter for et år siden. De var nå kommet tilbake for å bygge gjerde rundt hele eiendommen, slik at barna ville få det tryggere der. De frivillige var på farten da jeg ankom, for de skulle ta med seg tre av de yngste barna (babyer) til sykehuset. Noen av dem hadde nettopp blitt forlatt og var så underernærte og syke at de trengte hjelp med en gang. Jeg ble blant.annet fortalt at babyen som så ut som 2 mnd. faktisk var 6 mnd. Jeg ble introdusert i 4. klasse, hvor elevene lydig reiste seg og sa i kor: ”Good morning Madam, how are you?” Med et smil og litt forbauselse svarte jeg dem og spurte i retur. ”We are fine, thank you” kom det unisont. Den norske skolen kunne absolutt lære litt om respekt og lydighet…

Oppvask, klesvask og matlaging foregår slik

Jeg fikk litt av en opplevelse da vi stoppet ved en skole for å spørre om veibeskrivelse. Ungene i de 4 klasserommene 50 meter unna, fikk se meg og det var tydelig at de aldri hadde sett en hvit person før. De vinket og vinket og vinket – og jeg vinket og vinket og vinket tilbake til armen ble ”sår”. Da jeg gikk ut av bilen tok det helt av, for ungene klappet enda mer og begynte å juble av full hals. Jeg må innrømme at jeg aldri før har følt meg så ettertraktet og viktig. Ja, jeg tror jeg nå har en liten anelse om hvordan kjendiser har det... Jeg fikk komme inn i et av klasserommene og ba om å få ta et bilde av dem. Å komme med kamera er nesten farlig, for ungene går nesten av skaftet av glede over å få være med på bilde. Da jeg viste dem bildene etterpå, sto jubelen i taket igjen. Moro opplevelse.

Et besøk innom Ian fra Skottland og Rob fra Australia rakk jeg også. Begge to underviser på skole og bor sammen hos høvdingen i landsbyen. Fridtjof, som er en av x-plore sine frivillige, hadde kommet rett fra villdyrsprosjektet ”Save Our Wildlife” i Namibia og skulle jobbe som lærer i Ghana i to mnd. Han kunne fortelle at han kvelden før hadde vært på ”oboruni-møte” i Swedru, hvor han hadde møtt andre norske og internasjonale frivillige. Disse møtene holdes en gang i uken og er en hyggelig sosial sammenkomst.

Ian underviser

Rob og klassen hans

Fridtjof

Barnehjemmet ”My Shepard’s Orphanage” var virkelig en flott opplevelse. Kjempesøte og snille barn på alle kanter. Jeg rakk så vidt å sette foten innenfor porten før jeg hadde en liten hånd i hver av mine. Som hedersgjest fikk jeg sitte på stol mens barna danset, klappet og sang i ring rundt meg. Slikt setter spor i hjertet, så det var naturlig nok kjempetungt å reise fra dem.

Siste stopp var Swedru, hvor jeg besøkte Ingunn som også er x-plore frivillig. Vertsfamilien hennes hadde pyntet seg og laget i stand popkorn til jeg skulle komme. Gjestfriheten ville ingen enda ta, noe som er generelt for Ghana. Mer hjelpsomme og blide mennesker skal man lete lenge etter! Swedru ligger ”bare” ca. 56 km fra Accra, men det skulle man ikke tro når man kjører strekningen. Veiene er smale og dårlige, så det blir mye sikk-sakk og høy-lav hastighetskjøring. African-time test på sitt beste!

Etter besøket hos Ingunn og hennes familie, var det tid for å møte min egen vertsfamilie. Jeg skulle få bo hos tre generasjoner damer, Emma, Biggie og Ama, noe jeg hadde gledet meg veldig til. Huset var stort og hadde blant.annet stor stue med spisebord, kjøkken, innlagt vann og normalt klosett. Som tidligere nevnt så er mat veldig viktig i Ghana, og Emma, Biggie og Ama var intet unntak. Fiskesuppe og ris til middag, bananer, brød, appelsin og kakao til frokost og Jalloff rice (tradisjonell Ghanesisk rett) til lunch. Jalloff Rica var veldig godt, så det spiser jeg
gjerne igjen. Jeg fikk mitt eget rom, som til og med var utstyrt med egen vifte. Tina forteller nemlig at vifte er et krav for å kunne ta i mot frivillige, fordi nordmenn ikke er vant til heten.

Rommet mitt hos vertsfamilien, Emma og Biggie

5 fakta du sikkert ikke visste om Ghana:
• Ghanesere elsker sterk mat og bruker masse chili-krydder i maten. Nordmenn; Be aware!
• Religion betyr utrolig mye for ghanesere, som gjerne bruker 5 timer i kirken hver søndag.
• Giftemål i Ghana er veldig annerledes enn i Norge. Gutten må be jentas far om hennes hånd. Dersom faren godkjenner gutten, lager han liste over hva han krever av gutten som ”betaling” for datterens hånd. Det kan være
alt fra 4 kyr til USD$ 2000 i kontanter. Dette blir sett på som en test på om gutten kan forsørge jenta og som en tilbakebetaling for de utgiftene faren har hatt på sin datter.
• Mange taxier har ordtak eller ord skrevet på bakruten av bilen, så ikke bli forundret dersom ”good boy” eller ”yaa kokoo” suser forbi på hovedveien. Når jeg først er inne på hovedveien, så må jeg nevne at i Ghana synes de det er smart å ha gangoverfelt midt på et langt strekke med hovedvei hvor bilene suser i rundt 80-100 km/t.
• I Ghana er det tradisjon å begraves i kiste som beskriver den avdødes yrke og plass i samfunnet. Dersom den avdøde var fisker, vil han begraves i en kiste formet som en fisk eller dersom han var baker vil han begraves i en kiste laget som en melsekk.

Melsekk-kiste

PS. For de som lurer på om ”Silicon Valley” (som i sangen til Lene Alexandra) faktisk eksisterer, så kan jeg bekrefte at det finnes i Ghana... Silicon Valley School.

Dagens hete tips for alle gospel-elskere: Besøk ”Action Chapel” på søndager.

Uken i Ghana har vært en helt fantastisk opplevelse og setter virkelig livet i perspektiv. Barna i Ghana har så lite, men smiler likevel av glede. Godhjertede, hjelpsomme og blide mennesker er fellesord for menneskene i dette landet. Ghana is different – in a good way!