Pura Vida!

Vel vitende om at dette var dagen jeg skulle reise til varmere strøk, var det herlig å se at snøen lavet ned i Oslo. I gode 2 uker skulle jeg slippe å fryse, noe jeg så utrolig frem til. Etter mye mailkontakt, skulle jeg endelig få reise og besøke våre partnere i Costa Rica. Turen skulle inneholde en ukes besøk i Costa Rica, før turen bar videre til våre partnere i Buenos Aires.

Min venninne Camilla, som er akkurat like eventyrlysten som meg, var ikke vanskelig å be når hun fikk muligheten til å bli med på tur. Vi var begge spente og glade da vi forlot Oslo. Turen begynte bra, men lite visste vi da om alle problemene vi skulle støte på resten av turen.. Allerede i Miami fikk vi problemer. Vi ble ”stuck” i passkontrollen, noe som gjorde at vi, til tross for spurting, mistet flyet vårt videre til San Jose. 5 minutter stod det på, men personalet til TACA nektet å sjekke oss inn. Trett og sliten, begynte vi vår skytteltrafikk mellom BA og TACA sine skranker. Ingen av flyselskapene ville hjelpe oss med mat, overnatting eller å finne bagasjen vår. Jeg måtte ty til tårer før BA strakk frem en hjelpende hånd. Jack (i customer service) organiserte med hotell og mat for oss, slik at vi kunne ha et sted å være frem til vi kunne fly ut neste dag. Vi er evig takknemmelige! J Til tross for at vi mistet en full dag og dagsturen til vulkanen Arenal, som vi hadde booket i San Jose, måtte vi gjøre det beste ut av døgnet vårt i Miami. Vi dro til Beachside, hvor vi fikk tittet i butikker og fortært et bedre måltid på Hard Rock Cafè. Etter en god natts søvn i hver vår MEGASIZE seng, var vi klare for turen videre til San Jose (via El Salvador). Slitne og sultne (vi kunne ikke spise noe av maten på flyet, grunnet vår laktose og gluten allergi) ankom vi San Jose. Sjåføren som skulle ha hentet oss kvelden før, var ingen sted å se. Til vår store glede, fikk vi øye på et skilt med navnet på stedet vi skulle bo på. Endelig noe som gikk vår vei.

Mandag morgen var vi begge to klare for det dagen måtte bringe. Vi skulle nemlig møte x-plore sin partner i San Jose. Vi hadde pyntet oss og tatt på høyhælte sko til og med. Det skulle jeg ikke ha gjort, for dagen begynte med å spasere fra hotellet til OTEC’s kontor. Man lærer av sine feil, så det gikk for det meste i lave sko resten av turen. Adrian, Alejandro’s assistent, skulle ta Camilla og meg med på ulike prosjekter, mens vi skulle spise lunch med Alejandro selv.

Første stopp var på San Fransisco orphanage, hvor vi fikk møte bestyreren. Hun kunne fortelle at barna faktisk var på dagstur denne dagen, fordi de hadde satt i gang med oppussing av lokalene. Barnehjemmet lå i en stille gate og bestod av et lite hus med 3 soverom, bad, to stuer, et kjøkken og et lite uteområde, hvor ungene kan boltre seg på. Soverommene var delt inn slik at guttene (i alderen 4 til 12) sov på et rom, jentene (i alderen 4 til 12) sov på et rom og alle de minste barna på et rom sammen. I fellesrommene kunne man se hvordan tidligere frivillige har brukt kreativiteten sin ved å male ting på veggene, for eksempel alfabetet.

Neste stopp var San Jose Children’s museum. Museet var tidligere byens fengsel, men er nå omgjort til et lærested hvor byens barn kan komme innom og lære noe nytt. Frivillige som jobber her, får være med på omvisningene. Syns du det hadde vært interessant å vite hva du veier på mars eller å kjenne hvordan et jordskjelv føles, så kan du det på det dette museet. Se bare hvor mye moro et lite speil kan føre med seg.

Provida servicios de salud S.A er et ambulanseprosjekt hvor frivillige kan jobbe. Her får man opplæring i førstehjelp og det å delta på en utrykning, noe som gjør at dette er et prosjekt som appellerer mest til frivillige som har bakgrunn fra eller studier innen helse i Norge. Erfaring er greit å ha fra før, men ikke nødvendig. Da jeg besøkte prosjektet, møtte vi ei amerikansk jente som nettopp hadde begynt på prosjektet. Hun studerte helsefag hjemme i Amerika og skulle derfor jobbe som frivillig i San Jose i 3 mnd.

Spanskskolen som x-plore bruker, ligger sentralt i San Jose. Jeg fikk omvisning og en liten innføring i hvordan systemet fungerer og jeg syns dette virker veldig bra. Skolen hadde til og med nettopp bygget et nytt lokale, hvor de kunne ha bedre plass. Lokalet lå vegg i vegg med et dansestudio, så tanken er at de kan ha noen sosiale tilstelninger innimellom. Mens jeg besøkte skolen, fikk jeg treffe en av de norske frivillige. Magnus så ut til å trives og i følge fargen, så det ut til at han hadde hatt mye sol også.

Prosjektet jeg ”falt aller mest for” heter Espiritu Santo og ligger i et av de fattigste områdene av San Jose. Prosjektet hjelper de fattige menneskene som bor i denne delen, hvor de kan komme og få hjelpe helt gratis; tannlege, lege, psykolog. Huset er delt inn i ulike deler, slik at de kan hjelpe ulike deler av befolkningen. Første etg. består av barnehage for barn i forskjellige aldre. Her kan de være mens foreldrene er på jobb. Det var stor stas da jeg og mitt kamera dukket opp. Alle ville ta på meg, spørre om hav jeg het og være med på bilde, ikke minst. Stor var gleden da de kunne få se seg selv etterpå.

I etasjen over tilbys det lege, tannlege og psykologi. I toppetasjen finnes det et fosterhjem/barnehjem, hvor de tar i mot barn som trenger det. Mens jeg besøkte prosjektet, hadde de nettopp tatt i mot en mor med 7 barn. De var blitt rammet av jordskjelvet noen uker tidligere, hvor de hadde mistet alt de eide.

I sammenheng med prosjektet, finnes det også en kirke og et suppekjøkken. Her kan de lokale komme og be for seg og sine, påfulgt av en kopp med suppe. Fantastisk at det finnes slike prosjekter. Jeg ble helt rørt av å se alt dette. Det verste med prosjektet var det jeg fikk se da jeg kikket ut av vinduet i toppetasjen. Et par sko hang over strømledningen, og jeg ble fortalt at dette er et tegn på at man kan få kjøpt narkotika der hvor det henger. Jeg ble nesten litt skremt av å se dette, for skoene hang regelrett ved inngangsporten til prosjektet.

Costa Rica, som grenser til Nicaragua og Panama, har totalt ca. 4.3 millioner innbyggere. 390 000 av disse bor i hovedstaden San Jose, en by som ikke har de største attraksjonene å by på. Det er nok nasjonalparkene og de flotte strendene langs kysten ved det Karibiske hav (i øst) og Stillehavet (i vest), som trekker turistene. Costa Rica folket, eller Ticos som de kaller seg selv, er stort sett veldig hyggelige og livlige mennesker. De smiler og sier ”Pura Vida” hvorenn man går, noe man kan oversette til ”Livet er herlig” på norsk.
Midt i San Jose ligger The National Theatre. Teateret ligger midt i sentrum og fungerer som utgangspunktet for veibeskrivelser. Ticos bruker ikke gatenavnene når de forklarer veien. De sier: ”gå ca. 300 meter nord for Nasjonal teateret og 3 kvartaler øst”. Veldig forvirrende for en stakkars nordmann.. J

Når jeg først er i gang med fakta, kan jeg jo fortsette med å si at Costa Rica faktisk er det første landet i verden som avviklet forsvaret. Dette skjedde i 1949 og har bare hatt positive ringvirkninger på landet så langt. Et tips til alle besøkende, er å kjøpe kaffe med hjem. På grunn av sine fjellsider og grønn natur, må kaffebønnene plukkes for hånd. Dette gjør at kun de beste kaffebønnene blir plukket. Trust me – den er mye bedre enn kaffen her hjemme i Norge!

Vi besøke også et sommerfuglprosjekt, som lå noen timer utenfor San Jose. Gleden var stor, for solen skinte og gresset var fint og grønt (veldig annerledes enn inne i San Jose). De to blekeste absorberte alt de kunne av solstråler og varme.. Frivillige på dette prosjektet jobber i hovedsak som guider inne på sommerfuglfarmen. De kan også få jobbe litt som assistent på skolen som ligger i nærheten. Prosjektet var veldig spennende og vi lærte masse nytt om sommerfugler. Ikke visste jeg at en sommerfugl kun lever i ca. 5 mnd (!)

Til og med sommerfugler får gå på bar.. Dette er nemlig en sommerfugl-bar. Juicen som sommerfuglene drikker, gjør at de blir søvnige og slappe. Dermed blir de sittende lenge i solen og kan på den måte absorbere mer energi fra sollyset, noe de behøver for å overleve.

Etter å ha sett sommerfugl bar, var det på tide å oppelev en virkelig en. Vi ble tatt med til en bar som visstnok skulle spille bra 80talls musikk. Baren var nesten tom og det var ingen 80 tallsmusikk ¨høre, men vi hadde det utrolig moro likevel. Vi måtte jo teste tequila, øl og bakt banan – typiske Costa Rica ”delikatesser” J

Etter noen dager i San Jose, var Camilla og jeg klare for noen deilige dager ved kysten. Vi hadde booket oss inn på et søtt lite leilighetshotell i Manuel Antonio, ved Stillehavskysten. Idyll!! Hvite strender med klart vann og gode temperaturer. Endelig fikk vi heten vi så sårt hadde lengtet etter. Planen var å slappe av på stranden, sole, bade og nyte livet. Planer er gode å ha de, men de går ikke alltid som planlagt dessverre. Ikke denne gangen i allefall... Magetrøbbel er vel grunnen, om man får være så ærlig å innrømme det. Immodium er god å ha i reisevesken, men det er også lurt å lese bruksanvisningen (har jeg lært i ettertid). Jeg overlevde dagen på dagen på stranden, men fikk ”svi” for det de neste dagene gitt. Ta en titt på bildet under. Et bilde sier mer enn ord!

Nok om det! Jeg forteller heller om de morsomme opplevelsene vi hadde i Manuel Antonio. Vi hadde nemlig bestemt at vi skulle nyte livet på en av de flotte strendene inne i nasjonalparken. Etter en liten spasertur gjennom nasjonalparken, var det som å få en åpenbaring da vi endelig kunne skimte hvit sandstrand og blått hav så langt øyet kunne se. Bliss, rett og slett!

Noen timer og mye rødere hud senere, begynte moroa. Vi hadde blitt fortalt om alle de ”griske” apene som hang og slang i trærne ved stranden, men at vi faktisk skulle få se dem var jo helt utrolig moro. Vi passet da ekstra godt på sakene våre, fordi vi hadde hørt at de plutselig kunne nappe med seg noe fra bagen. Vaskebjørnen som drev og snuste rundt oss hadde, i motsetning til apene, forstått hvordan dette skulle gjøres. Den tuslet rundt og nappet i poser både titt og ofte, før den forsvant inn i krattet igjen. Mannfolkene som lå på stranden måtte flere ganger ut i krattet på jakt etter posene sine. Camilla og jeg syns dette var morsomt, så vi satt og småhumret litt for oss selv men ble fort stulle når vaskebjørnen ble mer selvsikker og begynte å bevege seg lengre ned på stranden. I tillegg til den litt slitsomme vaskebjørnen, begynte det å vrimle av iguanaer også. Dette var absolutt ikke drømmesituasjonen for to pinglete nordmenn, så solingsroen forsvant ganske fort. Vi ble ikke mindre beroliget når en liten jente fra Panama og faren hennes begynte å hive frukt til dem. Da kom de jo bare nærmere og nærmere. Etter en dag med mange flotte inntrykk, var det utrolig godt å kunne legge seg for kvelden. Lite visste jeg om at matforgiftningen min skulle forverre seg...

Etter noen dager ved kysten, bar det tilbake til San Jose. Vi var godt fornøyde med vårt opphold i landet og var veldig klare for nye inntrykk på vårt neste stopp; Buenos Aires i Argentina. Vi troppet opp på flyplassen klare for take-off, men ble møtt med beskjeden om at vi hadde kommet en dag for tidlig (!) En smule småflaue og rød i toppen, møtte vi opp i Buenos Aires en dag for sent...