Dare to x-plore

Jeg reiste til Argentina uten å vite hva som ventet meg. Jeg hadde lest en del om landet, og siden Buenos Aires var destinasjonen så visste jeg også en god del om hovedstaden. Men det tok ikke lang tid før jeg var helt målbundet og omtrent forelsket i landet. For meg så bød landet på så utrolig mye, ikke bare vakker natur og en hovedstad som ikke sover. Det er for meg menneskene som gjør Argentina så fascinerende. Mye er kjent og kjært og resten er uforståelig og spennende. Menneskene jeg møtte under oppholdet var helt fantastiske og de fleste ville fortelle meg historien om landet deres selv om det bare var et kort møte. De fleste var stolte over både landet og kulturen deres og fortalte oss at vi måtte passe godt på oss selv. Jeg møtte heldigvis ingen jeg måtte passe meg for, så de aller fleste opplevelsene mine er udelt positive.

Jeg hadde reist rundt alene i Costa Rica i to uker før jeg reiste videre til Argentina for å møte søsteren min og to venninner. Jeg reiste i utgangspunktet til Buenos Aires for å besøke prosjektene som x-plore samarbeider med i Argentina, men jeg valgte også å ha en ukes ferie for å bli bedre kjent med landet. Venninnene mine ville være med fordi de var veldig nysgjerrige på Argentina og de visste at jeg kunne organisere et litt annerledes opplegg for dem hvor de fikk lov til å være med og besøke noen av prosjektene.

Øverste bilde: Linda, meg og min søster Heidi utenfor en fantastisk restaurant.
Nederste bilde: Heidi, Kate og Linda i La Boca.

Da vi ankom var det selvfølgelig den obligatoriske samtalen om Argentina og hennes historie med taxisjåføren på gebrokkent spansk. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde kjørt taxi hver dag hele dagen i to uker så hadde jeg snakket flytende spansk. Problemet vårt etterhvert var at siden vi kun kan snakke i presens og fremtid, men ikke i fortid måtte vi alltid prate om hendelser som skulle skje i fremtiden. Noe jeg prøver å lære meg til neste gang, for jeg skal helt sikkert tilbake!

Jeg møtte en av venninnene mine på flyplassen da jeg ankom, og vi hadde en dag for oss selv før de andre jentene kom. Vi ruslet rundt i byen etter en god natts søvn og deretter bar det på fest hjem til Christian, min kontakperson hos samarbeidspartneren vår. Festen begynte kl. 23.00 og tangobandet skulle begynne cirka 02.00 om morningen og de som skulle spille trommer skulle begynne cirka kl. 04.00. Litt andre tider enn hva vi var vant til! Vi hadde hørt at det er best å være litt sene så vi dro på festen kl. 23.30 og da var de blat de aller første sammen med noen av de som jobbet som frivillige. He he, fant fort ut at å være tidsnok ikke var så viktig. Festen varte for vår del frem til kl. 05.00 på morningen, og da fikk vi høre at vi var kjedelig som skulle reise hjem så tidlig. På hostellet hadde søsteren min Heidi og Kate kommet frem og det var veldig hyggelig å se dem igjen. Dagen etter leide vi en bil og vi reiste ut på pampasen sammen med Christian til gården hvor han var fra. De ønsker å starte opp et program på gården hans hvor man kan være en ekte gaucho (argentinsk cowboy) en uke, og lære om hester og livet på gården, men fokus på miljøvern og biologisk landbruk. For å komme til pampasen, kjørte vi gjennom de virkelig fattige områdene i Buneos Aires. De bor i skur uten innlagt vann eller strøm, og det så ikke ut til å være noen forandring på dette. Utenom at myndighetene hadde begynt å plante fine trær mellom disse skurene og hovedveien så ingen skulle se det.

Etter noen timer kjøring var vi på pampasen og da forstod jeg hva som menes med flatt landskap. Aldri har jeg sett inn i horisonten på land, kun når jeg har sett utover sjøen. Det var kuer, hester og flate sletter så langt øyet kunne se, utenom noen steder hvor det var plantet trær for å beskytte gårdshusene mot vinden. Oppholdet på selve gården var helt fantastisk og vi lærte mye om bruk av de forskjellige trærne/bladene som mat og medisiner. Vi red på hester hver dag sammen mad gauchoene og spiste verden beste biff om kveldene. Første kvelden smakte jeg den beste biffen jeg noen gang har smakt og nivået lå stort sett der under hele turen. Moren i huset grillet for oss og grillen har en stor plass i matkulturen deres. Hun fnøs av å bruke kull og tennvæske, her var det kun tre som gjaldt.

På dagene red vi på hestene på gården. De har villhester som de lar være ville, mens de temmer føllene deres og bruker dem på gården. De har en egen teknikk å ri på og siden hestene er arbeidsredskap så er de veldig lydige hvis du behandler dem riktig. Min hest var veldig villig til å galoppere (på eget initiativ) og å være først, og siden det ikke var så mange hindringer som i norsk natur så fikk jeg virkelig testet kunnskapene mine. Vi var ikke så høye i hatten dagen etterpå da vi skulle gå og vi oppdaget at vi var støle i muskler vi ikke lenger visste at vi hadde. Men det var like så greit i og med at vi vikk servert så god mat.

Vi var også innom den lokale puben hvor de hadde gitter i baren fra gammelt av da gauchoene kunne bli litt vel tørste.

På veien tilbake til BA kjørte vi langs stranden hvor det var mulig og vi stoppet innom noen søte småsteder på veien. Noen av disse stedene var nydelige, mens andre var ødelagte av utbygging og rike mennesker som kun var der noen måneder i året. Men det var en del av turen og spennende å se.

Det er alltid rart å komme tilbake til en storby etter å ha vært på landet, men vi vennet oss raskt til det. Dagen etter besøkte vi det første prosjektet som vi samarbeider med. Det var et sosialt prosjekt i et av de fattige områdene litt utenfor sentrum i Buenos Aires. Her fokuserte de på gratis barnehage for barna hvor kriteriet er at foreldrene er med på et møte i uken for å følge opp barna. De hadde startet et bakeri som solgt billigere bakervarer enn vanlige bakerier slik at de fattigste hadde råd til å kjøpe mat og de lage også ”fair trade” (rettferdig handel)
t-skjorter. Her var målet at alle de som sydde klærne skulle få mulighet til å studere minimum ett år for pengene som kom fra overskuddet av salget. Videre så hadde de en klubb for kvinner hvor de kom og diskuterte alt fra rettigheter, utfordringer innad i familiene og muligheter for kvinnene i nabolaget. De hadde også et bibliotek og datamaskiner, men de trengte noen som kunne lære dem mer om bruk av PC. Her sitter jeg og drikker en lokal tedrikk, mate, sammen med noen av de som styrer prosjektet.

Dagen etter besøkte jeg en skole sammen med Kate, som er lærer i Norge. Hun fikk nok med seg flere detaljer og forskjeller enn hva jeg gjorde, men jeg kunne se at du trengte hjelp. De hadde tre frivillige som ledet et prosjekt som gikk ut på å finne ut alt som trengte å gjøres og i samarbeid med skolen finne ut hva som var viktigst. De hadde kommet frem til at å vaske og pusse opp skolen var det viktigste akkurat nå. Det var for eksempel tagget matteformler i taket, så det var på tide å gjøre det rent igjen. De mente at hvis skolen var ren og innbydende, dette ville overføres til de ansatte og elevene når det gjaldt moral og å være stolt av skolen sin. Vi møtte også noen lærere som underviste i blant annet elektronikk og de sa at det var så vanskelig å undervise fordi de utstyret deres var utdatert og ble ikke brukt av bedrifter i dag. Så de mente at de utdannet ungdom til arbeidsledighet. Vi merket at selv om de fikk hjelp, så var det noen krefter som jobbet imot og som ville ha det som det alltid hadde vært.

Neste dagen besøkte jeg et HIV prosjekt for barn sammen med Linda, som er utdannet sykepleier. Hun lærte nok en god del på dette prosjektet og det var bra å se hvordan man kan forandre barnas hverdag totalt. Legene her fokuserte ikke bare på barna som var syke, men også på alle som er rundt dem. De informerte hele familien om viktigheten av kosthold, skolegang og de jobbet også med at barna skulle få den oppfølgingen de trenger i forhold til å ikke bli hengende etter de andre på skolen. Det er også skyldfølelse involvert da mange av barna er født med HIV og får sykdommen via enten mor eller far. Prosjektet krever oppfølging fra familien for at barna skal kunne være med på programmet. De har ikke mistet noen av barna siden de startet for fire år siden. De var også opptatt av at barna skulle være minst mulig på sykehuset. De frivillige var enten sykepleiere som hjalp til eller ressurspersoner som tok med barna på morsomme aktiviteter som for eksempel stranda. De ville også ha en frivillig som kunne være klovn på festene de arrangerte for barna. Dette var et veldig positivt prosjekt og legene lyste av omtanke og interesse for hva de jobbet med.

I løpet av de neste dagene besøkte jeg også diverse ressurssenter for barn og unge hvor barna kan komme innom etter skoletid og få hjelp med blant annet engelskleksene sine. Noen av stedene hadde støtte fra myndighetene, mens andre var drevet på frivillig basis. Noen steder hadde undervisning i alternative fag som de frivillige kadde kunnskap om som for eksempel matlaging, dans, språk, geografi og sminke. Det var fint å se at det finnes både lokale ildsjeler som driver prosjektene og frivillige fra hele verden som hjalp til. De hjelper alle til med å skape en bedre og lettere fremtid for de unge de hjelper.

Jeg besøkte også spanskkurset hvor jeg prøvde meg på et lynkurs. Her fortalte de meg at de underviser spansk på dagen til grupper på maks syv personer. Dette var et lite og personlig senter hvor de også fant på sosiale aktiviteter utenfor undervisningen. Jeg besøkte også flere hyggelige vertsfamilier og noen leiligheter for de som vil bo sammen med andre frivillige/studenter fra hele verden.

Buenos Aires tok oss med storm utenom jobb også og i hvert fall jeg forelsket meg i byen. Den er både vakker med spennende arkitektur samtidig som den bærer preg av den tøffe historien til landet. Vi besøkte også kirkegården hvor Evita Peron er gravlagt.

De siste dagene hvor jeg hadde ferie vandret vi rundt i gatene i Buenos Aires, hadde lange lunsjer og veldig sene middager. Vi prøvde oss på tango en sen kveld og vi dro på nattklubb. Shoppingen var bra og vi besøkte også noen av galleriene. Jeg kunne ha tilbrakt måneder i denne byen!

De tre siste dagene reiste vi på ferie til Uruguay, et av nabolandene i nord som ligger ved kysten. Et lite paradis i seg selv.

For å lese mer om programmene som x-plore tilbyr i Argentina, kan du klikke på denne linken: http://www.x-plore.no/1-program.cfm?Country=Argentina

I november 2006 reiste jeg til Sør-Afrika for andre gang i mitt liv. Jeg husket tilbake på den fantastiske turen jeg hadde sist, og gledet meg stort til å se landet igjen. Spesielt var det Cape Town som trakk; byen er rett og slett storslagen! Med Table Mountain i bakgrunnen og et mylder av markeder, moderne butikker og flott natur gjør byen helt spesiell.

Sist gang jeg var i Sør-Afrika var det i embets medfør; denne gangen skulle jeg på ferie sammen med moren min. Jeg hadde overbevist henne om hvor flott Sør-Afrika var, og hvor godt jeg likte meg i Cape Town. Nå skulle jeg egentlig få komme tilbake!

Etter flyturen med British Airways via London landet vi i Cape Town tidlig om morgenen. Været var ikke det beste, men jeg visste alt om hvilken storslåtthet som lå bak de tjukke lagene med skyer. Vi kom ut i ankomsthallen, og ble møtt av et skilt der navnene våre var skrevet. Vi satte oss inn i den loslitte kassebilen til sjåføren. Kassebilene er en av de mest lett gjenkjennelige kjennemerkene på veiene i Sør-Afrika; det kryr av dem! Dette er et transportmiddel der det er plass til akkurat så mange mennesker som det er plass til å trykke inn! Heldigvis var vår kassebil på oppdrag fra et hotell, og vi hadde baksetet helt for oss selv.

På veien inn mot byen hørte vi på radioen, og plutselig fikk jeg se at skyene var i ferd med å sprekke opp. Endelig var utsikten jeg husket så godt tilbake, og det var ikke fritt for at moren min ble bergtatt hun også.

Første dagen var det alt mulig slags vær. Vi hadde både stekende sol og plaskende regn, men fikk likevel med oss Waterfront (litt ala Aker Brygge i Oslo), Government Gardens og hovedgatene i byen. Government Gardens ligger rett ved parlamentsbygningen, og mens Nelson Mandela var president i landet sto han ofte ved porten inn til parken og snakket med partifeller og velgere.
Waterfront er kjempefint, og helt klart et bra sted å slappe av. Likevel vil jeg si at du ikke kommer lenger vekk fra afrikansk kultur noe annet sted i Cape Town enn akkurat her. Kontrasten mellom Waterfront og de fattigere delene av byen er slående, og en får nesten litt dårlig smak i munnen av å spise på de flotte restaurantene. Likevel er dette et av de bra stedene å få mange sørafrikanske retter, så det er absolutt verdt et besøk!

Etter en god natts søvn på hotellet leide vi en bil og satte kursen mot Kapp det gode håp. Kapp det gode håp er Afrikas sørligste punkt, og veldig vakkert. Istedenfor å ta seg ut til Kapp, er det vanlig å gå opp på Cape Point, der en kan se utover Kapp. Cape Point har et fyrtårn, en souvenirbutikk og mange bavianer! Jeg husket med skrekk tilbake på min første tur til Cape Point, da bavianene prøvde å ta sekkene til noen turister på veien. En blir frarådet å ta med seg sekker eller vesker på turen opp til fyrtårnet, men mange turister velger å overse advarselen. Resultatet er at bavianene prøver å få tak i det de tror er mat. Så husk det; ikke ta med vesken eller sekken opp dit!

På veien til Kapp det gode håp kommer en blant annet forbi en liten fiskelandsby som heter Simon’s Town, flotte strender og ikke minst Chapman’s Peak. Chapman’s Peak er en liten vei som er hugget inn i fjellsiden, og som byr på en mildt sagt spennende kjøretur.

Et annet stopp på veien til Kapp er en pingvinkoloni. Aldri har jeg sett så mange pingviner på en gang! Det er utrolig mange av dem – alt fra lodne babyer til fullvoksne pingviner som legger på svøm ut fra stranden.

Robben Island er berømt, først og fremst fordi det var her Nelson Mandela og mange andre av hans partifeller ble holdt fanget under apartheid. På øya får en sett både de forskjellige fengslene og får også en omvisning inne i fengselet av en tidligere fange. Her er det mye bitterhet, men en får også lære mye om kulturen i landet.

Nå er det 13 år siden Madiba (som Mandela kalles på folkemunne) ble president og landet gikk en lysere fremtid i møte. I dag er Thabo Mbeki president, og Mandela har blant annet engasjert seg i kampen mot HIV og AIDS. Sjokkerende 45 % av befolkingen i Cape Town er HIV-smittet, og dette er derfor et av de mest alvorlige problemene i Sør-Afrika. Heldigvis er ikke dette noe som går utover turister og tilreisende i stor grad. Hovedårsaken til dette er at vi kjenner til smittekildene for HIV, og derfor kan beskytte oss. Fortsatt er det veldig mange i Sør-Afrika som ikke kjenner til hvordan HIV smitter, og det har gått mange historier om hvordan en kan beskytte seg. En av dem var at en skulle spise mye olivenolje for å slippe å få HIV. Dette kan høres sjokkerende ut for en nordmann anno 2007, men er realiteten i Sør-Afrika. Heidigvis er det mange prosjekter som er startet opp, blant annet Love Life Centre utenfor Cape Town. Senteret driver opplysingsarbeid for barn om smittekilder for HIV, og det var utrolig mange barn som besøkte senteret! Da HIV er tabu i Sør-Afrika var det også idrettsaktiviteter på senteret, så ikke barn som gikk inn på senteret skulle bli sett rart på av folk i gaten. Egentlig et godt tiltak! De som jobber på senteret er veldig unge, som oftest ikke mer enn 18 år gamle. Grunnen til dett er at barna ser opp til - og hører på - eldre ungdommer, men ikke hører fullt så mye på voksne. Les mer om x-plores prosjekter i Sør-Afrika.

Cape Town er en by med store kontraster. Sørøst for bykjernen finner en to ytterpunkter; Stellenbosch vinområde og universitetsby og Kayamandi township. Stellenbosch er videns kjent for god vin, og har mange gårder som en kan reise til for å smake vin. Byen har også et pulserende studentmiljø.
Rett bortenfor ligger Kayamandi, en av Cape Town-regionens største og fattigste townships. Her bor mange av innbyggerne i skur, men det er en utrolig vennlighet der. Mange jobber som frivillige i Kayamandi, og townshipen huser mange forskjellige prosjekter. Jeg ble en gang sluppet av her, og en vertsfamilie viste meg rundt. Det er en dag jeg sent vil glemme!

Har du lyst på en skikkelig ”African evening”, er restauranten Mama Africa stedet. Mama Africa har autentiske afrikanske retter og tilhørende musikk. Til sammen fører dette til en nesten surrealistisk opplevelse. Første gangen jeg var det nesten tumlet jeg ut av døren igjen, med ørene fulle av gjenklangen av trommer og magen full av springbook (en slags antilope).Prisene er det heller ikke noe å si på; tre øl, en drink, to hovedretter, to desserter og en kaffe kom på 325 Rand (tilsvarer omtrent det samme i kroner). Det er lett å bli revet med av de utrolig lave prisene, men det er verdt å ha i bakhodet at innbyggerne tjener en brøkdel av det vi gjør. Jeg prøver alltid å være generøs med tips i Sør-Afrika – vi har så det holder og mer til.

Green Market Square er et av de mest kjente markedene i Cape Town. Her er det om å gjøre å holde tungen rett i munnen - ordene "special price for you my friend" er noe en hører hyppig her :-) Markedet har alt fra t-skjorter, giraffer og andre dyr i tre, perledukker og afrikanske smykker. Jeg får nok aldri vite om jeg fikk en god deal eller ikke på markedet, men det er jo ikke poenget heller. Ta prutingen med et smil - ikke gjør den til blodig alvor!

Ingen tur til Sør-Afrika er komplett uten en safari, og denne turen var intet unntak. Selv om en ikke akkurat kommer i nærheten av dyrene på en slik tur, får en se mange av de dyrene som en har hørt så mye om. En av dyreartene det er lettest å se, er giraffer. Det er mange safariturer å velge mellom, fra turer på flere uker som tar for seg hele det sørlige Afrika til dagsturer. Begge deler anbefales, og hva en velger avhenger jo av budsjett.

Etter en uke var ferien over, og vi tok fatt på turen hjemover. En uke i Sør-Afrika er så altfor kort, og jeg drømmer om en gang å kunne tilbringe adskillig mer tid i landet. Afrika kommer inn under huden på en og etterlater en helt spesiell følelse. Alle jeg har snakket med som har vært i Afrika er enige om at det er noe helt spesielt med regionen. Jeg er offisielt hekta!

Les mer om å reise og jobbe som frivillig i Sør-Afrika på x-plores hjemmeside.

27. mars 2006 reiste jeg til Australia. Sammen med meg var min mann Thomas, og foran oss lå fem uker med sol, varme og opplevelser. Det at snøen lavet ned mens vi ventet på flybussen gjorde ikke akkurat reiselysten mindre! Nå var endelig en lang vinter over, og vi skulle vende tilbake til vårt favorittland.

Thomas og jeg var i Australia for første gang for tre år siden, og da for å være borte i ett helt år. Vi reiste med x-plore (tidligere Work & Travel Company) og forlenget reisekassen ved å jobbe litt underveis. Dermed virket slett ikke fem uker som noe langt opphold, selv om de fleste rundt oss var av en annen oppfatning…

Undertegnede jobber nå i x-plore, og mener selv at jeg har en av de beste jobbene i verden. Det eneste problemet er at jeg er veldig misunnelig på alle kundene våre!
Nå skulle jeg ned for å besøke x-plores samarbeidspartner i Sydney, samt utforske de delene av landet som vi ikke rakk forrige gang.

Etter en lang flytur nådde vi frem til Sydney tidlig om morgenen 29. mars. De første dagene fikk vi en enkel frokost gratis, som kunne spises på hostellet vi bodde på. Hostellet er det samme som x-plores deltakere bor på etter ankomst, og var virkelig helt topp. Lokaliseringen er prima, og alle rommene er nyoppussede og rene.
Været var ikke helt topp, men vi følte ikke at vi hadde vært borte en eneste dag. Det er helt merkelig; med tanke på at vi hadde vært borte fra Australia i nesten to år og reist halve kloden rundt i mellomtiden, var det utrolig at vi på en måte bare senket skuldrene og gikk ned til favorittkafeen vår. ”Her var vi i forrige uke, var vi ikke det?” Vanligvis når en reiser til et sted, kjenner en jo ikke stedet fra før., og må utforske nærområdet litt. Det være seg lokaliseringen til kafeer så vel som minibanker, den gode benken ved havnen og den toglinjen som en kjørte med så ofte. Det er det som er den største forskjellen mellom å være i et land i ett år og det å være på ferie; du bruker mye mer tid til å gjøre vanlige ting; handle brød, ta bussen til jobben og så videre.

Den neste uken besøkte jeg en rekke firmaer vi samarbeider med, samt Work & Travel kontoret.
I løpet av uken møtte jeg mange mennesker som alle gjorde sitt ytterste for å få meg til å føle meg velkommen. Dette er en stor del av den australske kulturen, i tillegg til at alt er veldig avslappet. ”No worries” er ordene på alles lepper, og i tillegg til at alle australiere bruker uttrykket ofte og gjerne, sier det en del om kulturen i Australia. Alt ordner seg, og alle har en positiv innstilling.

Mens jeg jobbet benyttet Thomas sjansen til å oppsøke alle gutters drøm: Formel 1 Grand Prix- løpet i Melbourne. Der var det stemning! Hele byen pulserte; alt dreide seg om sportsbilene som suste rundt i byen og etterlot seg en egen lyd som forplantet seg til hele bykjernen. Thomas beskrev det som en helt fantastisk opplevelse, men det var kanskje en grunn til at det var mange som tjente gode penger på å selge øreplugger den helgen!

Senere i turen vendte vi nesen nordover mot Cairns. Er det en region i Australia der det virkelig går an å være i ukevis uten å slippe opp for ting å gjøre, så er det her! I tillegg til snorkling og dykking på Great Barrier Reef, kan en velge å reise inn i ”the outback” (ødemarken på australsk), campe i regnskogen, bade på noen av de utallige strendene eller ta for seg at de mange mulighetene som finnes av billig og god mat og drikke inne i sentrum. Korallrevet Great Barrier Reef finner du ikke noe liknende til i hele verden; her er det masse forskjellige fisker i alle regnbuens farger, og koraller av alle former og farger. Spesielt gøy er det å finne en lys levende Nemo! Vi reiste også opp til Cape Tribulation, som er det eneste stedet i verden der to områder på UNESCOs Verdensarvliste møtes. En vandrer ut av Daintree Rainforest for å se rett ut på Great Barrier Reef som ligger rett utenfor kysten. Vi har nå tilbrakt til sammen to uker i Cairns, og er ikke helt forsynte ennå.

Australia er jo som kjent et veldig stort land, og dette var noe vi fikk erfare da vi skulle ta oss fra Cairns til Perth på vestkysten med fly. Stort sett ingen fly går direkte mellom disse destinasjonene, og vi hadde dermed valgt en rute som hadde fem timers stopp i Uluru midt i landet. Uluru er verdens største monolitt, og er virkelig et syn! En tror at den er stor, men ingenting kan forberede en på hvor mektig den virker når en kommer tett innpå den.
Veien til Uluru viste seg å bli lang, fordi det var noe feil med flyet vi opprinnelig reiste med. Etter et ekstra stopp i Cairns og et stopp i Alice Springs (en by som ligger kun 50 mil fra Uluru), var vi imidlertid endelig fremme. Jeg vil virkelig anbefale alle å reise til Uluru. Det ligger langt fra det meste i Australia, men stedet er virkelig storslagent. En kan velge å klatre opp på Uluru, men da monolitten er hellig for aboriginerne (urbefolkningen i Australia), vil ikke de at turistene skal gjøre dette. Mange velger imidlertid å gjøre dette likevel. Heldigvis finnes det mange andre muligheter, blant annet å gå rundt Uluru, noe som også var en helt spesiell opplevelse. Du hører deg selv gjenta for minst tjuende gang: ”Jøss, så stor den er!” – og dette er ingen underdrivelse!
For de som elsker dette stedet, finnes det også gode muligheter for å jobbe i denne regionen. Blant annet hyrer resorten like ved Uluru stadig inn backpackere til forskjellige typer arbeid. Dette kan være å jobbe som kokk eller kanskje stuepike eller resepsjonist. Ønsker en mer enn en smak av outbacken, er dette virkelig stedet!

Etter noen knappe timer i outbacken gikk ferden videre til Perth, som er verdens mest isolerte storby. Den storbyen i verden som ligger nærmest Perth, er i Asia… Og det sier jo litt om hvor langt det er til nærmeste store sted når en først kommer ut av Perth.
Som et resultat av dette er Perth ganske annerledes enn resten av Australia, noe som i og for seg førte til at vi fikk sett ennå en del av landet som var ukjent for oss. Om mulig er innbyggerne enda mer laidback her enn det de er i resten av Australia. For de som ikke trives helt i de største byene, er Perth perfekt. Selv om det er mange flere innbyggere her enn i Oslo, er det en helt annen rytme her enn i for eksempel Sydney, der det er full gass hele tiden. Vi tilbrakte ikke mye tid i byen, men valgte heller å ta oss ut i det store, øde som heter Western Australia. Her kan en kjøre i timevis for så å komme til noe som på kartet ser ut som en småby men som i virkeligheten bare er en bensinstasjon. De kjente stedene i Western Australia ligger veldig øde til, men når en først når frem til dem, er det verdt hver mil i bilen! Knallrød ørkensand som stikker helt ned til sjøen, delfiner som kommer inn til stranden for 40. år på rad, et ikke så kjent, men like fint korallrev og et yrende dyreliv er bare noen få av opplevelsene Western Australia kan skilte med.

Hvis en går tom for penger på veien er det også gode muligheter for jobber i regionen. Nettopp fordi det er forholdsvis få som reiser til Western Australia, kombinert med at delstaten har få innbyggere, gjør behovet for arbeidstakere stort.

Frem til nå har nordmenn på tur i Australia kunnet jobbe inntil tre måneder per arbeidsgiver i løpet av året de kan være i landet. Fra 1. juli endrer dette seg, og en kan da jobbe inntil seks måneder per arbeidsgiver. Dette er virkelig fantastiske nyheter, for det utvider ungdommenes muligheter på arbeidsmarkedet til det mangedobbelte. Mange firmaer vil kun ansette noen hvis de kan være ansatt i et halvt år eller mer, og dette stopper da ikke nordmenn som får visum etter 1. juli. Med andre ord; ikke nøl, men reis til Australia! Mulighetene for jobb har aldri vært større.

Etter en begivenhetsrik uke med mange mil bak rattet begynte vår reise i Australia å nærme seg slutten. Vi kunne ikke hjelpe for det; det var nesten så vi hadde klump i halsen når vi var på vei tilbake til Sydney for å nyte de siste dagene der.
Nå ventet hjemturen, og vi så ikke frem til 24 timer på tre forskjellige fly for å nå tilbake til Gardermoen. Vi skulle ikke innom noen steder på veien hjem, selv om det er nok av steder å besøke på veien. Det er vanligst å reise via Asia, og her er det Kuala Lumpur, Bangkok, Singapore og Hong Kong som dominerer. Det er også mange andre steder en kan reise til. Vi valgte en tur via New Zealand, Fiji og USA på vei hjem første gangen vi reiste, og følte virkelig at vi fikk opplevd en del av verden på denne måten.

Det er noe rart med Australia, en blir så knyttet til landet. Kombinasjonen av hyggelig lokalbefolkning, lave priser, fantastisk klima og opplevelser i kø gjør at dette er det landet i verden jeg liker best. Thomas og jeg har reist mye rundt omkring i verden, men det er Australia vi vender tilbake til. Vi har allerede bestemt oss for når neste tur til Australia skal bli!

Med vennlig hilsen

Kine og Thomas
- bitt av Australia-basillen!

Les mer om x-plores program i Australia.

Å reise til Ghana sammen med en venninne av meg, Linda, er et av høydepunktene i mitt liv så langt. Jeg hadde ikke forventet at det skulle være så annerledes som det faktisk var og at alle skulle være så utrolig hyggelige!
Vi reiste til Ghana for å besøke SYTO, x-plores samarbeidspartner i Ghana. I løpet av orienteringsuken til SYTO som er i Accra, rakk vi å dra på byvandring, markedet, stranda og vi bare sugde til oss inntrykkene mens vi reiste rundt. Vi var også med på både tromme- og dansekurs, språkkurs og vi lærte om de kulturelle forskjellene. Omtrent alt er annerledes og hvis noen for eksempel sier at du er tykk så er det kompliment. Heldigvis fikk vi ikke mange komplimenter!
Gjennom SYTO fikk vi muligheten til å besøke barnehjem, skoler, et datakurs for jenter, sykehus, HIV prosjekter og vertsfamilier. Vi møtte mange av de frivillige som jobber på disse stedene og det var lett å se at hjelpen de kunne tilby betydde mye for både barna og de lokale som de jobbet sammen med.

På barnehjemmene lekte de mye med de eldste barna før de gikk på skolen, og de ga de små ekstra oppmerksomhet når de eldste hadde gått på skolen. Det var to kanadiske jenter som jobbet på barnehjemmet som vi besøkte og de kunne fortelle at en baby som var en ukes gammel hadde blitt lagt på trappen til barnehjemmet. Babyen fikk mat, klær og en seng, men hun trenger også litt ekstra omsorg og det kunne de frivillige hjelpe til med.
På skolene underviser de frivillige i matte og engelsk. Noen velger å hjelpe de barna som henger etter i undervisningen i egne grupper, og noen underviser en hel klasse mens læreren for klassen hjelper de svakeste.

Sykepleierne reiser som oftest rundt til landsbyer sammen med lokale leger og sykepleiere, de setter blant annet vaksiner og de hjelper de som er syke.
Vi besøkte også et dataprosjekt som er basert på frivillig hjelp og som er avhengig av støtte fra enkeltmennesker og organisasjoner. Der la de vekt på å lære opp jentene i området til å kunne bruke windows.
Vi besøkte også mange av vertsfamiliene og alle var utrolig gjestfrie.
De syntes at det var veldig morsomt at vi kom og tok bilder av husene deres, de kunne ikke helt forstå hvorfor vi synes at det var spennende. Vi møtte to jenter som vasket klærne sine for hånd i solen. Det så veldig idyllisk ut, men man setter nok ekstra pris på vaskemaskinen når man kommer hjem igjen.
Vi reiste også rundt og vi besøkte Cape Coast som ligger ved kysten. Et utrolig vakkert sted med strender og palmer så langt øyet kan se. Det var også en del fiskere på havet i små båter, og det var spennende å følge med på dem. I Cape Coast og Elmina, som er en liten by i nærheten, ligger det to slott fra tiden hvor slavedrift var vanlig. Slottet i Elmina er den eldste europeiske bygningen Sør for Sahara. Vi hadde en guidet tur i slottet i Cape Coast og det var noen triste historier vi ble fortalt. Vi var ikke klar over hvor omfattende det ble organisert og å få det på nært hold var gripende. Vi tok oss en pause etter det for å fordøye inntrykkene.
Etter dette dro vi til et hotell og betalte 30 kroner for å ligge ved svømmebassenget hele dagen, deilig med litt ferie! Dagen etter dro vi til Kakum National Park som er en regnskog hvor de har hengt opp hengebroer mellom noen av trærne opptil 40 meter over bakken. Vi følte det som om vi gikk på regnskogens tak og jeg forventet nesten å se en dinosaur i horisonten.

Vi tok også bussen til Kumasi som ligger midt i Ghana. Det gikk veldig bra å reise rundt og vi følte oss veldig trygge. Alle var hjelpsomme hvis vi rotet oss bort og fortalte oss stort sett om de billigste alternativene for å komme oss forskjellige steder. I Kumasi besøkte vi noen vertsfamilier og flere av frivillighetsprosjektene. Vi dro også på vest Afrikas største marked med over 10.000 forhandlere. Der solgte de alt fra griselabber, snegler, fisk, stoff til kjoler og gardiner, klær og alt man kan tenke seg. Vi hang oss på guiden vår for ikke å bli helt fortapte! Vi var også så heldige å få se den lokale kongen, ashanti kongen, og vi måtte reise oss opp fordi vi var så nærme han. Dette var tydeligvis veldig stort, og vi merket på guiden vår at han var helt i ekstase. En spennende opplevelse.
Tilbake i Accra dro vi på markedet for å kjøpe gaver og souvenirer, og vi fikk praktisert pruteteknikken vår. De hadde nok blitt veldig overrasket hvis vi ikke hadde prutet. "The price is ...., but I'll give you a good price. How much are you willing to pay?" Vi hentet også de afrikanske draktene våre, hvor vi tok ut stoff på markedet og fikk en dame til å sy draktene for oss.
Vi dro på stranda og rakk å bli litt solbrente før vi pakket sammen sakene våre og reiste hjem til Norge på kvelden. Disse to ukene var mye mer enn jeg forventet før jeg reiste og åpnet opp øyene mine for Ghana og vest Afrika. Jeg gleder meg allerede til neste gang jeg skal besøke området!
For å lese om programmene x-plore tilbyr kan du klikke på denne linken:http://www.x-plore.no/1-program.cfm?Country=Ghana

Sålenge jeg kan huske, har jeg drømt om å reise verden rundt. Da slutten av studiene på NMH i Oslo nærmet seg slutten, fant jeg ut at nå var tiden kommet for å undersøke hva som befant seg utenfor Europas grenser. Mange land ble vurdert, og forskjellige reisemåter diskutert. Vi hadde lyst til å være borte en stund, men hvordan få pengene til å strekke til?
Høsten 2002 leste jeg og min reisepartner tilfeldigvis om Work & Travel på nettet, og fant ut at Australia - ja DET var virkelig stedet! Vi reiste på et informasjonsmøte på kontoret i Oslo, og hadde vel bestemt oss før vi gikk derfra. Vi meldte oss på tidlig, og hadde 7 lange måneder på oss til å ordne alt det praktiske før reisen, fullføre studier, selge bil, leie ut leilighet osv.
Mange lurte på hva det var vi var i ferd med å begi oss ut på, men forsto etterhvert at dette virkelig var noe vi hadde lyst til, og at Australia hadde utrolig mye å by på!
24. august 2003 reiste vi avsted med mange sommerfugler i magen. Etter å ha vært på reisefot i et døgn dumpet vi ned på marken i Sydney. Jeg har i ettertid reist mye omkring i verden, men jeg kan underskrive på at Sydney er det varkreste stedet jeg noen gang har besøkt.

Les mer om vårt program i Australia HER.