Volunteer

Jeg kikker ut av vinduet på det lille propellflyet. Det er ikke mer enn 13 passasjerer på vei til Vilanculos i Mosambik. En kystby i paradisiske omgivelser. Landskapet på vei dit ser uendelig øde ut. Og flatt. Kysten av Inhambane, en av de 11 provinsene, har flere områder med mangrovesumper, men innover i landet er det langt tørrere. Under meg er det hvite sandstrender, turkisblått hav, sandveier, palmer og hytter spredt rundt. Det er ingen stor by vi skal lande i. Mosambik er en republikk som grenser til Sør-Afrika, Swaziland, Zimbabwe, Malawi, Zambia og Tanzania. Landet har vært preget av borgerkrig, sporadisk krigføring og tørke. Mosambik fikk sin uavhengighet 25 juni 1975, etter nesten 500 år med portogisisk kolonistyre. Så sent som i 1994 ble det første demokratiske valget holdt. Litt info;

Valuta; MZM. Kalt Metical
Folketall; 19,8 millioner
Hovedstad; Maputo
Offisielt språk; portogisisk

Mosambik er blant verdens aller fattigste land, men de oppnår allikevel årlig økonomisk vekst, og har hatt lav inflasjon. En av de største bekymringene for den økonomiske utviklingen i Mosambik er den høye forekomsten av HIV/AIDS. Ansalgsvis 2 millioner er HIV smittet, og mange barn er rammet. Enten fordi de selv er smittet eller fordi foreldrene er syke eller døde av AIDS. Over halvparten av Mosambiks befolkning er analfabeter. Det er derfor viktig å kunne tilby barna utdanning, bygge skoler og utdanne lærere. Det er derfor ekstra spennende å besøke et frivillighetsprosjekt i Vilanculos som er med på nettopp dette. Det er et Pre-School and HIV/AIDS Education Project. Hit kan frivillige reise gjennom x-plore.no og jobbe som frivillig på førskolen, lære bort engelsk, og jobbe med HIV/AIDS undervisning.

"Jeg har sett hvordan ett år på skolen forandrer et barn og hvordan flere år på skolen endrer det barnets framtid. Jeg har vært vitne til hvordan utdanningens kraft har reddet familier fra fattigdom, spedbarn fra å dø og unge kvinner fra et liv i underdanighet. Og jeg har levd lenge nok til å se en generasjon med barn, rustet med utdanning, løfte opp en nasjon."
Graca Machel, tidligere utdanningsminister i Mosambik

Prosjektet i Vilanculos er et helt fantastisk og vel-organisert prosjekt som involerer barns læring, planlegging av HIV/AIDS leksjoner, TEFL (Teaching English as a Foreign Language), Språk klubb, spille fotball med gateungdom, lage mat til de foreldreløse barna i lokalsamfunnet, og bygging av hytter. Tidligere frivillige har blant annet sponset prosjektet med midler til å bygge et nytt klasserom for barna.

Jeg sitter bak på lasteplanet på vei til prosjektet. Vi kjører på sandveier, forbi palmer, stråhytter, små boder hvor alt fra frukt til brennvin og dopapir selges, markeder, barn som smiler, ler og roper etter oss på et merkelig språk. Først tror jeg det er portogiskisk, men får høre at det er en uforståelig blanding av portogisisk, engelsk og xitsua. Mest av alt prøver barna å etterligne det de hører av engelsk.

Vi er fremme ved campen hvor de frivillige bor. Det ser ut som et lite paradis. Campen ligger helt nede på stranden omkranset av palmer og blomster. Små stier som går til et svømmebasseng, bål sted, en lounge- et område med sofaer og tv, til bungalowene, til kjøkkenet og til hytta hvor måltidene spises. Å innta frokosten med utsikt uten havet, palmene og stranden er slettes ikke en verst start på dagen. Bungalowen jeg skal bo i, deler jeg med tre veldig hyggelige jenter. Kvelden tilbringes rundt bålet på stranden med god vin og gode samtaler med ivrige og engasjert frivillige og prosjektledere. Det er de som får alt til å skje. Det er de som gjør en forskjell her, og det er utrolig imponerende å se. Ikke minst være en del av.

En gang i måneden lager de frivillige mat til de foreldreløse barna..

Tilbake i campen venter en deilig middag på stranden. Vi blir sittende en stund i strandhytta og snakke før vi tar kvelden. Dagen etter skal jeg på en båttur ut til øyene utenfor Vilanculos. Det er bare noe av det de frivillige her kan gjøre på fridagene sine. Jeg har hørt at det skal være helt fantastisk, ikke minst den herlig lunsjen på stranden. Jeg gleder meg som en unge.
Med sjøsprut i ansiktet og noen skumle skyer på himmelen, er båten, eller ”Dhow” som de kalles, på vei ut til en av Vilanculos’ mange paradisøyer. Fra båten kan en se lange hvite sandstrender, turkisblått hav, palmer som strekker seg mot himmelen, grønn skog, sanddyner, og en og annen stråhytte innimellom. Jeg hopper i land på Magaruque Island. Øya er endel av Bazaruto Marine Nasjonalpark .

Sanden knirker under meg der jeg går barbeint i vannkanten med snorkleutstyret. Vannet er friskt på denne tiden av året. To franskmenn småspringer opp fra vannet. – Aaah, beautiful! Sier de med sin herlige franske aksent. Jeg bestemmer meg for å utforske litt av øya. Tett kratt med palmer og frodige busker, små sandstier og kokosnøtter. Det er stille, bare bølgebrus kan høres. Fantastisk. Et paradis.

Lunsjen serveres på stranden. Et nydelig bord er dekket med krabber, skalldyrsgryte, loff, søtpoteter, frukt og salat. Jeg har alltid vært veldig glad i mat, og spesielt sjømat, så dette gleder en matglad person. For med krabben i munnen og tallerkenen på fanget, kommer en av franskmennene bort og spør om han kan ta et bilde av meg for det ser ut som jeg koser meg så mye der jeg sitter med maten i fanget. Jeg benytter anledningen til å gi han kameraet mitt også. [

Seilene blir hevet og Dhow’en forsvinner sakte vekk fra paradisøyene.
Ankeret slippes i vannet og vi er tilbake i Vilankulos.

Klokken er 0745 og alle de frivillige er på vei til førskolen, ”A Escolinha De Boa Esperanca”. ”School of Good Hope”. Det er 70 barn som går der. Noen går på morgenen og andre på ettermiddagen. På denne måten får flere barn skolegang. Dagen starter med sang og dans ute under palmene. Det går i engelsk, portogisisk og xitsua. Barna blir delt inn i forskjellige klasserom hvor undervisningen foregår. Det er engasjerte lærere og frivillige som lager forskjellige opplegg bestående av språk leksjoner, tall, farger, bokstaver, kunst og kreativitet etterfulgt av lek. To frivillige lager et varmt måltid til alle barna. Dette gjøres for å sikre at barna ihvertfall får ett måltid om dagen. Maten er enkel med ris og grønnsaker. Grønnsakene dyrker de selv. Prosjektlederne og de frivillige har jobbet sammen med foreldrene og barna om å lage en grønnsakshage ved siden av skolen. Et flott initiativ som virkelig fungerer. Jeg er imponert over hvordan alt er organisert og tilrettelagt for å virkelig gjøre en forskjell i lokalsamfunnet!

Ved lunsjtider drar vi tilbake til campen for å spise. Alle har timeplaner som de følger fra uke til uke, slik at de til en hver tid vet hva de skal gjøre. Noen har lesson planning, HIV/AIDS workshop planlegging, andre har language club planlegging, barnehjemmet, og noen drar tilbake til førskolen.

De frivillige hjelper også til med å bygge hytter i lokalsamfunnet. Mange hus og hytter ble ødelagt under flommen og syklonen Favio i februar 2007. Men, de enkle hyttene tar ikke lang tid å bygge. I tillegg er det ganske spennende å være med å hjelpe samtidig som jeg lærer den tradisjonelle måten mange hjem blir bygget på i Afrika. Mannen vi bygger hytte til, har mistet alt og kan ikke lenger arbeide. I stedenfor at han skal havne på gata, hjelper de frivillige med å bygge et hjem til han.

HIV/AIDS workshops

De frivillige planlegger og leder sammen med en lærer fire workshop som går over en to ukers periode, slik at de kan bygge opp tillit og kontakt med de som deltar. Alt av materiell om HIV/AIDS finnes i permer og bøker på campen. Leksjonene består av alt fra presentasjoner, drama, dialoger, kunstneriske uttrykksmåter til informasjon om hvordan man kan unngå HIV/AIDS til behandlingsmåter. En gang i måneden under ”Community testing and awareness day” samarbeider prosjektet med CARE International. CARE står for testing og for rådgivning, mens de frivillige setter sammen en presentasjon om HIV/AIDS. Dette er virkelig en unik mulighet å være med å se hvordan en kan gjøre en forskjell på kort tid.

Barnehjemmet
En gang i uken besøker de frivillige barnehjemmet hvor 22 barn bor. De lærer bort både engelsk og portogisisk sammen med en tolk. Lek og spill, fotball, frisbee. Alt som kan lyse opp dagen deres vil være med på å fremme en positiv utvikling hos barna.
Language club
Hver lørdag kommer barn, unge kvinner, ungdom, mennesker som ikke har andre muligheter til å lære seg engelsk. Det kan være opptil 50 stk som møter til disse leksjonene. Det kan bedre sjansene deres for å få seg arbeid, øke selvfølelsen, øke forståelse, hjelpe barna med språk og få bedre kontakt med menneskene rundt i samfunnet. En annen måte de involvere lokalsamfunnet, er å sette igang fotball kamper for å få ungdom vekk fra gata. De frivillige er med å spiller om de har lyst til det.
Hver onsdag etter morgenleksjonen, og hver søndag har de frivillige fri. Mange bestemmer seg for å ta dykkersertifikatet og utforske det fantastiske marinelivet som Mosambik tilbyr. Aktiviteter som hesteridning på stranden, utflukter rundt i områder, båtturer til Bazaruto-øyene, dypvannsfiske, snorkling, lese en bok på stranden, eller klatre en palme etter kokosnøtter.... er noe av mulighetene disse dagene. Jentene spør om ikke jeg vil være med å ri på onsdagen. Akkurat da fikk jeg lyst til å glemme avreisedagen min og hoppe opp i salen. Jeg vil bli lenger! Jeg har allerede forelsket meg i Costa, et av barna på førskolen.
Jeg tror jeg har forelsket meg i stedet også. Menneskene her, barna, palmene som jeg aldri får nok av, det turkisblå vannet, den gamle mannen vi bygde hytte for, lærerne...alt er til å bli forelsket i, og jeg vil ikke dra. Ikke så rart at de som er prosjektledere også har vært tidligere frivillige her. Det er mennesker som brenner for noe. For barna, for menneskene, for prosjektet, for livet her, og for å gjøre en forskjell.

De har bare blitt litt lenger. De ville ikke dra. Det forstår jeg veldig godt.

Det er siste kvelden min på prosjektet. Vi skal ut og spise på en av restaurantene langs stranden. En nydelig restaurant med like nydelig mat. Kvelden avsluttes med noen drinker på ”Smugglers”, en hyggelig backpacker bar. Etter det er det palmesus fra stranden og jeg sovner lykkelig under myggnettet mitt.

Morgenen etter blir en litt trist avskjed med barna og de frivillige, som er så heldige å fortsette et viktig arbeid i et lite paradis.

På noe som ser ut som verdens minste flyplass veier de sekken min, og finner ut at jeg har overvekt. – But, I don’t have any Meticais, sier jeg og ser på mannen. – Hm.. Jeg tar opp lommeboka og tar frem de siste dollarene mine og sier ;This is all I got left. Han ser på meg, smiler og sier; Okay, you pay nothing. You my friend! Ha, ha, ha.. Jeg kan ikke noe for det, men jeg bare må gi han en klem. De andre ler, men så blir jeg spurt om å åpne sekken min. Hva?! Jeg ser rundt meg, og finner ut at dette er sikkerhetskontrollen bare at røntgenmaskinen er dama som ber meg pakke ut. Jeg blir selvfølgelig litt oppgitt fordi jeg har strevd uten like for å få alt oppi den. Jeg åpner topplokket og spør om jeg må pakke ut alt. Hun ser på meg før hun sier; It’s okay. Ha, ha, ha. Sikkerhetssjekken bestod av å åpne topplokket på sekken min.
Jeg går inn og ut av flyplassen. Bare fordi jeg kan gjøre det.

Jeg har hatt et helt fantastisk opphold med mange uforglemmelige øyeblikk som har satt spor. Heldig er den som skal hit igjen...

Som nyansatt programkoordinator i x-plore, fikk jeg i januar 2009 reise til Costa Rica og Argentina for å treffe samarbeidspartnere og besøke noen av prosjektene hvor våre frivillige jobber. Etter en ukes besøk i Costa Rica, var jeg veldig forventningsfull da jeg landet i Argentina. Hele 6 dagers besøk i Buenos Aires ventet. Buenos Aires er en by jeg har hørt mye om men vet lite om, så jeg gledet meg til å utforske byen.
Etter bare 1 time ”på øyet” etter reisen var det rett i gang. Min venninne Camilla, som ble med meg på turen, og jeg ble hentet av vår samarbeidspartner. Lucila hadde fått lånt bil for anledningen, slik at vi kunne dra til prosjektet ”Hogar Aleluya” i Delviso. Delviso er en forstad på nordsiden av Buenos Aires, ca. 45 minutters kjøretur fra Buenos Aires. ”Holgar Aleluya” drives av et par kvinner og er et prosjekt som i hovedsak tilbyr skolegang for barn i nærmiljøet. De lever av donasjoner av klær, leker og utstyr, som de da selger videre for en billig penge. Damene kunne fortelle at de nylig hadde fått en ny vaskemaskin og et nytt kjøleskap i gave, noe som gjorde at de da hadde videresolgt det gamle for 10 pesos (tilsvarende 20 nok). I norsk forstand er dette ingenting, men for mennesker uten midler er dette til stor hjelp.

Etter en omvisning og litt ”kaffesnakk”, ikke så mye fra meg dessverre da spansken min er en smule rusten, bar det tilbake inn til byen. Vi skulle besøke spanskskolene hvor alle frivillige får 2 ukers spanskundervisning før de begynner å jobbe. Kurset legger hovedvekt på det muntlige, slik at man er best mulig forberedt når man begynner å jobbe. Dette høres kanskje skummelt ut, men med 3-4 timers undervisning hver dag lærer man utrolig fort.
”Join Us Spanish School” er en skole hvor struktur og organisering blir lagt vekt på, noe som nok passer godt for unge mennesker. ”Alem Spanish School”, som ligger i downtown Buenos Aires, er en mindre skole. I motsetning til ”Join US”, har elevene her litt større ”frihet” i undervisningen. Elevene har større mulighet til å legge opp undervisningen selv og passer derfor best for litt eldre og erfarne mennesker med selvdisiplin. ”Alem” er også veldig flinke til å organisere sosiale sammenkomster utenom skolen, noe som er kjempebra læring. Alem bad oss med på tangokveld på La Cathedral, men grunnet mageproblemer måtte vi takke nei til dette. Dessverre slapp jeg heller ikke denne gangen unna helseproblemer. Idoform’en var god å ha J haha.

På kvelden hadde Camilla og jeg blitt invitert hjem til en av vertsfamiliene, hvor de hadde laget i stand en Argentinsk ”asado” (en typisk Argentinsk BBQ). De hadde samlet sammen alle vertsfamiliene og alle de norske frivillige, så det var kjempehyggelig å få møte alle sammen. Tradisjon tro er det mennene som står for grillingen av kjøttet, mens kvinnene steller i stand tilbehøret. Ingen unntak på denne festen heller.. Vertsfamiliene x-plore bruker, bor i bra områder av Buenos Aires, slik som San Thelmo og Belgrano.

Buenos Aires er en kjempeflott by, så litt sightseeing måtte vi ha med oss. Viktige minnesmerker, som The Obilisk på Plaza de la Republica, Eva Peron’s (Evita) grav og den rosa presidentboligen, var ting vi måtte ha med oss. Det bor ca. 12 millioner mennesker i Buenos Aires (med alle forstedene) og byen er inndelt i totalt 48 bydeler.

Eva Peròn er gravlagt i Duarte graven i bydelen Ricoleta. Innenfor det imponerende inngangspartiet lå mange små gravkapeller vegg-i-vegg langs smale gater. Eva Peròn's marmorgravkammer var pyntet med blomster og små lapper med tegninger og hilsener. En av guidene som passerte mens vi stod der, nevnte at Evita faktisk ikke ligger her. Hun er, av sikkerhetsmessige grunner, gravlagt noen minutter unna. Hm...

3 ting du sikkert ikke visste om Buenos Aires:

• Buenos Aires (Argentina) har mangel på mynter. Man tjener mer på å smelte myntene og selge dette til utlandet, enn myntenes egen verdi. Dette gjør en simpel busstur problematisk, da billettmaskinene på bussen kun tar mynter..
  
• Vannet i elven ”Rio de la Plata”, er helt brunt og man får ikke lov til å bade der.
  
• Har du tenkt deg en tur på Hard Rock Cafè bør du kanskje revurdere?! Hard Rock Cafè ligger i bydelen Ricoletta og blir av innbyggerne sett på som veldig ukult. Det er ”wannabe American”. Camilla og jeg vurderte og debatterte, men bestemte oss for at t-shirt samlingen måtte inneholde en fra Buenos Aires også. Koste hav det koste vil...
  

Klar for nye opplevelser, dro vi for å besøke organisasjonen San Pablo. Dette er et prosjekt som tar seg av gutter i alderen 6 til 20 år. Disse guttene har kommet til San Pablo fordi de har vært i rettssystemet. Noen er foreldreløse, mens andre levde på gaten og sniffet lim. San Pablo er et flott sted, hvor de får mat, drikke, bolig og omsorg. Finansielle problemer på grunn av for dyr leie, har gjort at organisasjonen har måtte si opp sin leiekontrakt. De forsøker nå å finne billigere lokaler i utkanten av byen, slik at de kan fortsette å hjelpe disse guttene.

Denne gutten syns det var stas med besøk og ville gjerne vise frem bamsen sin. En av de norske frivillige på San Pablo sammen med noen av guttene. Kreativitet verdsettes når man jobber som frivillig. Hvorfor ikke lære guttene litt engelsk og norsk?

La Juanita er et av de sosiale prosjektene hvor frivillige kan jobbe. Prosjektet ligger i La Metanza, et fattig område av byen. Store kontraster fra velstanden Norge.
Vi ble møtt av Silvia som fortalte villig vekk om alle prosjektene denne organisasjonen driver med. Hovedtanken bak det hele, er at kunnskap og informasjon kan være med på å forandre sitasjonen for noen av menneskene som bor her.
La Juanita holder blant annet datakurs hvert år, hvor deltakerne har mulighet til å få en diplom for deltakelsen. Som en incentiv og et forsøk på å endre tankegangen til ungdommene, tilbys det en datamaskin til de deltakerne som selv holder neste års kurs. På denne måten endres oppfatningen og tankegangen fra likegyldighet til at en innsats faktisk betyr noe. Prosjekter, slik som microcredits, microenterprises, recicle og kindergarden drives på LA Juanita og gir mangfold av utfordringer for frivillige.
Jørgen, en av de norske frivillige, er i gang med baking i bakeriet. Her kan innbyggerne kjøpe billige bakevarer.

I 2011 vil det bli innført en lov i Argentina som gjør bruken av plastposer forbudt. La Juanita har derfor startet produksjon av tøyposer, som skal selges til ulike butikk-kjeder.
Siden jeg kom på besøk i januar, var det ingen barn der. De hadde fremdeles sommerferie. Til tross for mangelen på barn, fikk jeg omvisning i lokalene. Kreative frivillige har malt alfabetet på veggen i barnehagen. Som barna i Norge, hopper også barna i La Juanita paradis. I motsetning til den tradisjonelle norske versjonen, ble jeg rørt av hva jeg så der. ”Start” var nemlig byttet ut med ordet ”fight”, som en metafor på at livet er en kamp men at man ikke må gi opp. I enden står man nemlig igjen med ”dignity”, som betyr verdighet.

La Juanita gir aldri opp. Med en målsetning om å en dag kunne opprette et universitet, er de nå i startfasen på et nytt prosjekt. De ønsker, ved hjelp av en fadder ordning, å starte en førskole. Tanken er at hver gudmor/gudfar økonomisk støtter ett barn gjennom ett års skoleundervising. X-plore ønsker gjerne å støtte dette og vil i 2009 bli fadder for ett av disse barna. Ta kontakt med oss dersom dette er noe du kunne tenke deg å støtte også.

Etter mange begivenhetsrike dager og flotte inntrykk, var det med blandede følelser at vi dro til flyplassen. Frivillig reise fra sol og varme til snøkaos hjemme i Norge..
Etter å ha hatt flyproblemer på hele reisen så langt, håpte vi i det lengste at denne 15 timers flyturen skulle gå smertefritt. Den gang ei! Flyet ble kansellert, grunnet snøkaos i London, og vi måtte vente 12 timer på flyplassen før vi kunne reise hjem.
Vel hjemme i Norge kan jeg absolutt anbefaler å jobbe som frivillig i Buenos Aires. Byen er flott, kulturen fascinerende, samarbeidspartneren vår er hjelpsom og dyktig, vertsfamiliene er tvers gjennom gode og prosjektene er meningsfulle.