Valuta; MZM. Kalt Metical
Folketall; 19,8 millioner
Hovedstad; Maputo
Offisielt språk; portogisisk

Mosambik er blant verdens aller fattigste land, men de oppnår allikevel årlig økonomisk vekst, og har hatt lav inflasjon. En av de største bekymringene for den økonomiske utviklingen i Mosambik er den høye forekomsten av HIV/AIDS. Ansalgsvis 2 millioner er HIV smittet, og mange barn er rammet. Enten fordi de selv er smittet eller fordi foreldrene er syke eller døde av AIDS. Over halvparten av Mosambiks befolkning er analfabeter. Det er derfor viktig å kunne tilby barna utdanning, bygge skoler og utdanne lærere. Det er derfor ekstra spennende å besøke et frivillighetsprosjekt i Vilanculos som er med på nettopp dette. Det er et Pre-School and HIV/AIDS Education Project. Hit kan frivillige reise gjennom x-plore.no og jobbe som frivillig på førskolen, lære bort engelsk, og jobbe med HIV/AIDS undervisning.

"Jeg har sett hvordan ett år på skolen forandrer et barn og hvordan flere år på skolen endrer det barnets framtid. Jeg har vært vitne til hvordan utdanningens kraft har reddet familier fra fattigdom, spedbarn fra å dø og unge kvinner fra et liv i underdanighet. Og jeg har levd lenge nok til å se en generasjon med barn, rustet med utdanning, løfte opp en nasjon."
Graca Machel, tidligere utdanningsminister i Mosambik

Prosjektet i Vilanculos er et helt fantastisk og vel-organisert prosjekt som involerer barns læring, planlegging av HIV/AIDS leksjoner, TEFL (Teaching English as a Foreign Language), Språk klubb, spille fotball med gateungdom, lage mat til de foreldreløse barna i lokalsamfunnet, og bygging av hytter. Tidligere frivillige har blant annet sponset prosjektet med midler til å bygge et nytt klasserom for barna.

Jeg sitter bak på lasteplanet på vei til prosjektet. Vi kjører på sandveier, forbi palmer, stråhytter, små boder hvor alt fra frukt til brennvin og dopapir selges, markeder, barn som smiler, ler og roper etter oss på et merkelig språk. Først tror jeg det er portogiskisk, men får høre at det er en uforståelig blanding av portogisisk, engelsk og xitsua. Mest av alt prøver barna å etterligne det de hører av engelsk.

Vi er fremme ved campen hvor de frivillige bor. Det ser ut som et lite paradis. Campen ligger helt nede på stranden omkranset av palmer og blomster. Små stier som går til et svømmebasseng, bål sted, en lounge- et område med sofaer og tv, til bungalowene, til kjøkkenet og til hytta hvor måltidene spises. Å innta frokosten med utsikt uten havet, palmene og stranden er slettes ikke en verst start på dagen. Bungalowen jeg skal bo i, deler jeg med tre veldig hyggelige jenter. Kvelden tilbringes rundt bålet på stranden med god vin og gode samtaler med ivrige og engasjert frivillige og prosjektledere. Det er de som får alt til å skje. Det er de som gjør en forskjell her, og det er utrolig imponerende å se. Ikke minst være en del av.

En gang i måneden lager de frivillige mat til de foreldreløse barna..

Tilbake i campen venter en deilig middag på stranden. Vi blir sittende en stund i strandhytta og snakke før vi tar kvelden. Dagen etter skal jeg på en båttur ut til øyene utenfor Vilanculos. Det er bare noe av det de frivillige her kan gjøre på fridagene sine. Jeg har hørt at det skal være helt fantastisk, ikke minst den herlig lunsjen på stranden. Jeg gleder meg som en unge.
Med sjøsprut i ansiktet og noen skumle skyer på himmelen, er båten, eller ”Dhow” som de kalles, på vei ut til en av Vilanculos’ mange paradisøyer. Fra båten kan en se lange hvite sandstrender, turkisblått hav, palmer som strekker seg mot himmelen, grønn skog, sanddyner, og en og annen stråhytte innimellom. Jeg hopper i land på Magaruque Island. Øya er endel av Bazaruto Marine Nasjonalpark .

Sanden knirker under meg der jeg går barbeint i vannkanten med snorkleutstyret. Vannet er friskt på denne tiden av året. To franskmenn småspringer opp fra vannet. – Aaah, beautiful! Sier de med sin herlige franske aksent. Jeg bestemmer meg for å utforske litt av øya. Tett kratt med palmer og frodige busker, små sandstier og kokosnøtter. Det er stille, bare bølgebrus kan høres. Fantastisk. Et paradis.

Lunsjen serveres på stranden. Et nydelig bord er dekket med krabber, skalldyrsgryte, loff, søtpoteter, frukt og salat. Jeg har alltid vært veldig glad i mat, og spesielt sjømat, så dette gleder en matglad person. For med krabben i munnen og tallerkenen på fanget, kommer en av franskmennene bort og spør om han kan ta et bilde av meg for det ser ut som jeg koser meg så mye der jeg sitter med maten i fanget. Jeg benytter anledningen til å gi han kameraet mitt også. [

Seilene blir hevet og Dhow’en forsvinner sakte vekk fra paradisøyene.
Ankeret slippes i vannet og vi er tilbake i Vilankulos.

Klokken er 0745 og alle de frivillige er på vei til førskolen, ”A Escolinha De Boa Esperanca”. ”School of Good Hope”. Det er 70 barn som går der. Noen går på morgenen og andre på ettermiddagen. På denne måten får flere barn skolegang. Dagen starter med sang og dans ute under palmene. Det går i engelsk, portogisisk og xitsua. Barna blir delt inn i forskjellige klasserom hvor undervisningen foregår. Det er engasjerte lærere og frivillige som lager forskjellige opplegg bestående av språk leksjoner, tall, farger, bokstaver, kunst og kreativitet etterfulgt av lek. To frivillige lager et varmt måltid til alle barna. Dette gjøres for å sikre at barna ihvertfall får ett måltid om dagen. Maten er enkel med ris og grønnsaker. Grønnsakene dyrker de selv. Prosjektlederne og de frivillige har jobbet sammen med foreldrene og barna om å lage en grønnsakshage ved siden av skolen. Et flott initiativ som virkelig fungerer. Jeg er imponert over hvordan alt er organisert og tilrettelagt for å virkelig gjøre en forskjell i lokalsamfunnet!

Ved lunsjtider drar vi tilbake til campen for å spise. Alle har timeplaner som de følger fra uke til uke, slik at de til en hver tid vet hva de skal gjøre. Noen har lesson planning, HIV/AIDS workshop planlegging, andre har language club planlegging, barnehjemmet, og noen drar tilbake til førskolen.

De frivillige hjelper også til med å bygge hytter i lokalsamfunnet. Mange hus og hytter ble ødelagt under flommen og syklonen Favio i februar 2007. Men, de enkle hyttene tar ikke lang tid å bygge. I tillegg er det ganske spennende å være med å hjelpe samtidig som jeg lærer den tradisjonelle måten mange hjem blir bygget på i Afrika. Mannen vi bygger hytte til, har mistet alt og kan ikke lenger arbeide. I stedenfor at han skal havne på gata, hjelper de frivillige med å bygge et hjem til han.

HIV/AIDS workshops

De frivillige planlegger og leder sammen med en lærer fire workshop som går over en to ukers periode, slik at de kan bygge opp tillit og kontakt med de som deltar. Alt av materiell om HIV/AIDS finnes i permer og bøker på campen. Leksjonene består av alt fra presentasjoner, drama, dialoger, kunstneriske uttrykksmåter til informasjon om hvordan man kan unngå HIV/AIDS til behandlingsmåter. En gang i måneden under ”Community testing and awareness day” samarbeider prosjektet med CARE International. CARE står for testing og for rådgivning, mens de frivillige setter sammen en presentasjon om HIV/AIDS. Dette er virkelig en unik mulighet å være med å se hvordan en kan gjøre en forskjell på kort tid.

Barnehjemmet
En gang i uken besøker de frivillige barnehjemmet hvor 22 barn bor. De lærer bort både engelsk og portogisisk sammen med en tolk. Lek og spill, fotball, frisbee. Alt som kan lyse opp dagen deres vil være med på å fremme en positiv utvikling hos barna.
Language club
Hver lørdag kommer barn, unge kvinner, ungdom, mennesker som ikke har andre muligheter til å lære seg engelsk. Det kan være opptil 50 stk som møter til disse leksjonene. Det kan bedre sjansene deres for å få seg arbeid, øke selvfølelsen, øke forståelse, hjelpe barna med språk og få bedre kontakt med menneskene rundt i samfunnet. En annen måte de involvere lokalsamfunnet, er å sette igang fotball kamper for å få ungdom vekk fra gata. De frivillige er med å spiller om de har lyst til det.
Hver onsdag etter morgenleksjonen, og hver søndag har de frivillige fri. Mange bestemmer seg for å ta dykkersertifikatet og utforske det fantastiske marinelivet som Mosambik tilbyr. Aktiviteter som hesteridning på stranden, utflukter rundt i områder, båtturer til Bazaruto-øyene, dypvannsfiske, snorkling, lese en bok på stranden, eller klatre en palme etter kokosnøtter.... er noe av mulighetene disse dagene. Jentene spør om ikke jeg vil være med å ri på onsdagen. Akkurat da fikk jeg lyst til å glemme avreisedagen min og hoppe opp i salen. Jeg vil bli lenger! Jeg har allerede forelsket meg i Costa, et av barna på førskolen.
Jeg tror jeg har forelsket meg i stedet også. Menneskene her, barna, palmene som jeg aldri får nok av, det turkisblå vannet, den gamle mannen vi bygde hytte for, lærerne...alt er til å bli forelsket i, og jeg vil ikke dra. Ikke så rart at de som er prosjektledere også har vært tidligere frivillige her. Det er mennesker som brenner for noe. For barna, for menneskene, for prosjektet, for livet her, og for å gjøre en forskjell.

De har bare blitt litt lenger. De ville ikke dra. Det forstår jeg veldig godt.

Det er siste kvelden min på prosjektet. Vi skal ut og spise på en av restaurantene langs stranden. En nydelig restaurant med like nydelig mat. Kvelden avsluttes med noen drinker på ”Smugglers”, en hyggelig backpacker bar. Etter det er det palmesus fra stranden og jeg sovner lykkelig under myggnettet mitt.

Morgenen etter blir en litt trist avskjed med barna og de frivillige, som er så heldige å fortsette et viktig arbeid i et lite paradis.

På noe som ser ut som verdens minste flyplass veier de sekken min, og finner ut at jeg har overvekt. – But, I don’t have any Meticais, sier jeg og ser på mannen. – Hm.. Jeg tar opp lommeboka og tar frem de siste dollarene mine og sier ;This is all I got left. Han ser på meg, smiler og sier; Okay, you pay nothing. You my friend! Ha, ha, ha.. Jeg kan ikke noe for det, men jeg bare må gi han en klem. De andre ler, men så blir jeg spurt om å åpne sekken min. Hva?! Jeg ser rundt meg, og finner ut at dette er sikkerhetskontrollen bare at røntgenmaskinen er dama som ber meg pakke ut. Jeg blir selvfølgelig litt oppgitt fordi jeg har strevd uten like for å få alt oppi den. Jeg åpner topplokket og spør om jeg må pakke ut alt. Hun ser på meg før hun sier; It’s okay. Ha, ha, ha. Sikkerhetssjekken bestod av å åpne topplokket på sekken min.
Jeg går inn og ut av flyplassen. Bare fordi jeg kan gjøre det.

Jeg har hatt et helt fantastisk opphold med mange uforglemmelige øyeblikk som har satt spor. Heldig er den som skal hit igjen...

Frivillig arbeid i Mosambik:) remains copyright of the author Liv Unni, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

3.april gikk drømmen min i oppfyllelse siden jeg endelig skulle få reise tilbake til Australia.
Det var da 4 år siden sist gang jeg var i Australia på Work and Travel programmet med x-plore.
Fra første gang jeg reiste til Australia, ble det raskt mitt favoritt land. Jeg har reist veldig mye rundt om i verden, men jeg kan ærlig si at Australia alltid vil være det beste reisemålet. Når folk spør meg hvorfor det er så fantastisk, sier jeg alltid at man må oppleve det for å skjønne det. Australia har alt man kan drømme om og mye mer.

Det var med sommerfugler i magen jeg møtte gjengen fra Work and Travel kontoret i Sverige i Stockholm 3.april. Vi skulle reise sammen til Sydney og New Zealand og teste ulike aktiviteter og møte sammenarbeidspartnere. Jeg hadde gledet meg til denne reisen siden oktober, så det var på tide at avreisedagen endelig var kommet.
Å reise tilbake til Sydney var rett og slett fantastisk. Alle minnene fra mine 9 mnd. i Sydney kom tilbake. Jeg føler jeg meg skikkelig hjemme der. Sydney er rett og slett verdens beste by.
Den har alt du kan tenke deg fra flotte strender, botaniske hager, shopping til attraksjoner i fleng og ikke minst et topp uteliv. Listen hadde blitt lang om jeg skulle ha skrevet alle tingene jeg liker ved Sydney, men for å si det sånn, vakrere og bedre by finnes ikke

Vi skulle bo på YHA hostel, som er det samme hostelet x-plore bruker til sine reisende på work and travel. Jeg ble skikkelig imponert over dette hostelet fordi standarden var veldig bra, og inntrykket ble ikke dårligere da jeg fant ut at det var svømmebasseng på toppen av bygningen med utsikt over Sydney.
Folkene som jobber der er veldig hyggelige, og jeg snakket med folk fra hele verden. Jeg møtte mange deltakere fra Work and Travel programmet, og det var skikkelig sosialt og livlig på hostelet.
Første kvelden i Sydney måtte jeg besøke Darling Harbour, som er en av mine favoritt steder. Har lengtet etter å sitte på benkene, og se på livet og menneskene. Alltid mye liv og røre, flotte restauranter, barer og shopping i fleng. Alle som reiser til Sydney blir garantert imponert over Darling Harbour. Det ble i allefall raskt en av mine favoritter , og det blir nok garantert din også om du reiser til Australia
Kontoret i Sydney har perfekt beliggenhet og man finner alt det man trenger i samme bygg. Jeg husker selv når jeg var deltaker på Work and Travel programmet med x-plore, hvordan det var å ankomme kontoret på infomøtet første dagen. Det var skikkelig gøy å være tilbake, og delta på infomøtet på nytt. Jeg var minst like imponert denne gangen som for 4 år siden. Møtet er så informativt, og man får virkelig den beste velkomsten som det er mulig å få. Etter møtet er det nesten umulig å ha flere spørsmål, siden man får svar på alt man lurer på.

Neste dag var det Bonza bike tour som sto for tur. Det var skikkelig artig med en guidet sykkel tur i Sydney med stopp på de mest kjente attraksjonene. Kan trygt anbefale dette om du vil bli kjent med byen på en artig og sporty måte. Vi hadde en kjempefin dag med lunch ved Opera huset og en perfekt avslutning på dagen med Jet boat i Sydney Harbour. Litt av et adrenalin kick, men så utrolig kult.

Jeg hadde gledet meg lenge til å prøve Surf Camp siden vi selger dette tileggs produktet til våre reisende, og jeg hadde hørt så mye bra om det. Campen ligger på Seven Mile Beach, som er ca 2 timer fra Sydney. Vi ble hentet av bussen utenfor YHA tidlig mandag morgen. Når jeg så campen og stranden skjønte jeg straks hvorfor Surf Camp er så populært. Det er absolutt den perfekte stranden for nybegynnere. Den ligger så utrolig bra til, og instruktørene som jobber der er så utrolig dyktige. Først fikk vi litt generell informasjon om Campen, og om hva som skulle skje utover dagen. Det var mange deltakere fra hele verden, så her er det lett å få nye venner. Det tar bare 3 minutter å gå til stranden fra Campen, så det var helt perfekt. Jeg var skikkelig spent, siden det var første gangen jeg prøvde meg på surfebrettet. Vår instruktør var super hyggelig, og det gikk kjempebra. Vi tok det steg for steg, så det gikk mye bedre enn forventet.
Det var utrolig gøy, men jeg vil ikke si det var enkelt. Det var skikkelig godt med lunch pause etter 2 timer med Surfing. Da fikk vi se bilder fra når vi surfet, og instruktørene fortalte hva man gjorde galt og rett. Etter lunch var det rett til stranden og Surfe. Kan ikke bli bedre Om kvelden var det pizza og øl.
En utrolig proff Surf Camp med perfekt beliggenhet og dyktige instruktører. Som alle sier, så er Surfing et "must" når man reiser til Australia, og det er jeg helt enig i

Dagene gikk så altfor fort i Sydney, men jeg nøt hvert sekund, og koset meg skikkelig. Fikk shoppet og spiste middag på flere av restaurantene jeg jobbet på i Darling Harbour som backpacker. Jeg var også tilbake i Pyrmont ved Darling Harbour der jeg bodde i 9 mnd. Fikk også møte venner fra Australia som jeg fikk fra tiden jeg bodde der. Rett og slett en perfekt uke.

Etter 1 uke reiste mine svenske kolleger tilbake, og jeg skulle ha 2 uker ferie alene.
Jeg tok fly fra Sydney opp til Cairns og overnattet på et veldig bra hostel som heter Travellers Oasis.
Nå skulle reise eventyret starte, og jeg gledet meg til å bli backpacker igjen. Når jeg bodde i Australia, reiste jeg med Oz experience fra Sydney til Cairns. Nå skulle jeg reise fra Cairns til Brisbane. Føler meg utrolig heldig som har fått reise opp og ned gullkysten to ganger. Den må bare oppleves rett og slett, for den er så utrolig fantastisk. Å reise med Oz Experience er den perfekte måten å få sett Australia på. Det er kjempebra busser, og sjåførene er så lokalkjent. Det er skikkelig sosialt på bussen, og man blir fort en stor sammensveiset gruppe. Det geniale er jo at en kan hoppe av bussen der en måtte ønske, og bli så lenge man ønsker. Det går ofte busser , og det er lagt inn stopp i ulike parker og andre severdigheter som er verdt å få med seg. De hjelper deg med å booke overnatting , og ikke minst gir de deg informasjon og tips som er veldig nyttig å ta meg seg. Første stoppet mitt ble i en krokodille park utenfor Cairns. Der fikk vi sett krokodiller på over 5 meter og klappe kenguruer og dingoer. Vi fikk også holde slanger og små krokodiller

Etter Cairns var det stopp på Mission Beach, og jeg bodde på Scottys Beach house i skikkelig tropiske omgivelser, med svømmebasseng, palmer og hengekøyer. Det var en skikkelig avslappende laidback atmosfære på hostelet, og super hyggelige betjening.

Siden jeg allerede har vært på Magnetic Island, så valgte jeg å reise til Dunk Island som er en fantastisk paradis øy som ligger rett utenfor Mission beach. Der bodde jeg på et resort en natt,
og levde livet kan man trygt si. Bedre kan man ikke få det!!!

Videre reiste jeg til Townsville og overnattet en natt der. Man finner raskt sine favoritt steder langs kysten, og en av mine var Airlie Beach. Jeg gledet meg skikkelig til å endelig komme tilbake. Det er et lite sted med en lang hovedgate med koselig små butikker og Cafer. Utelivet er også utrolig bra. Denne gangen skulle jeg bo på hostelet Beaches som ligger super sentralt til, og har en utrolig bra bar med live musikk.

Å reise på en Seilbåttur i Whitsundays er jo noe alle backpackere gjør. Sist gang jeg reiste på work and travel programmet med x-plore, så var jeg på en 3 dagers tur med båten Condor. Jeg hadde en så fantastisk opplevelse, at et av høydepunktene med denne reisen var å får seile igjen. Denne gangen var det med båten Boomerang, som er en utrolig flott stor seilbåt. Jeg vil anbefale å booke seilbåtturer med selskapet Southern Cross Sailing. Utrolig flotte store seilbåter og topp betjening.
Jeg kunne ikke vært heldigere med gruppen på båten og været. Det var rett og slett 3 perfekte dager med sol, snorkling, nydelige solnedganger, og ikke minst bading på en av verdens flotteste strender, Whitehaven Beach. Det må rett og slett bare oppleves, for vakrere steder finnes ikke. Jeg fikk mange nye venner, og hadde det rett og slett helt vidunderlig. Jeg kan vel si at å snorkle i Great Barrier Reef, og se skilpadder svømme rundt deg, og alle de fantastiske fargerike fiskene rundt deg, topper nok det aller meste.

Neste stopp var på en Kroombit Cattle station langt ute i outbacken. Denne farmen hadde flere tusen kuer, og mange andre dyr. Det var skikkelig gøy å oppleve noe så forskjellig fra andre ting.
For det første var det ingen mobil dekning og ikke tilgang på internett. Vi bodde i små hytter, og fikk servert 3 retters herlig middag. Vi fikk også være med de ekte cowboyene ut å kaste lasso og fange geiter og hester. En skikkelig outback opplevelse som alle bør få med seg.
Det ble “linedancing” og utklednings party om kveldenJ Stemningen i baren var det i alle fall ingenting å si på.

Jeg reiste så videre til Rainbow Beach, hvor de aller fleste tar turen til Fraser Island som er verdens største sandøy. Siden jeg allerede har vært der, og har de beste minnene fra turen, bestemte jeg meg for å reise videre til Brisbane. Der avsluttet jeg min fantastiske Australia reise med å bo på Conrad Treasury som er et 5 *hotell. Da nærmet Australia eventyret mitt seg slutten. Det er utrolig hvor raskt 2 uker går når man har det gøy, og opplever ting hver dag.

Når jeg tenker tilbake på reisen min, så er det helt vanvittig å få oppleve så mye på så kort tid.
Jeg fikk nye venner og utrolige flotte minner å ta meg videre. Australia er et land man blir glad i fra første stund, og jeg unner alle å få oppleve alt det har å tilby. Det er nok en kombinasjon av vennlige laidback’e mennesker, sol, strender men ikke minst de uendelige mulighetene Australia tilbyr oss reisende som gjør det så populært.
For min del blir det ikke lenge til jeg reiser tilbake siden jeg allerede har booket ny reise i november.
Til dere andre som lurer på å ta steget og reise, vil jeg bare si at dere angrer garantert ikke!

Going Down Under remains copyright of the author evalinn81, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Etter en omvisning og litt ”kaffesnakk”, ikke så mye fra meg dessverre da spansken min er en smule rusten, bar det tilbake inn til byen. Vi skulle besøke spanskskolene hvor alle frivillige får 2 ukers spanskundervisning før de begynner å jobbe. Kurset legger hovedvekt på det muntlige, slik at man er best mulig forberedt når man begynner å jobbe. Dette høres kanskje skummelt ut, men med 3-4 timers undervisning hver dag lærer man utrolig fort.
”Join Us Spanish School” er en skole hvor struktur og organisering blir lagt vekt på, noe som nok passer godt for unge mennesker. ”Alem Spanish School”, som ligger i downtown Buenos Aires, er en mindre skole. I motsetning til ”Join US”, har elevene her litt større ”frihet” i undervisningen. Elevene har større mulighet til å legge opp undervisningen selv og passer derfor best for litt eldre og erfarne mennesker med selvdisiplin. ”Alem” er også veldig flinke til å organisere sosiale sammenkomster utenom skolen, noe som er kjempebra læring. Alem bad oss med på tangokveld på La Cathedral, men grunnet mageproblemer måtte vi takke nei til dette. Dessverre slapp jeg heller ikke denne gangen unna helseproblemer. Idoform’en var god å ha J haha.

På kvelden hadde Camilla og jeg blitt invitert hjem til en av vertsfamiliene, hvor de hadde laget i stand en Argentinsk ”asado” (en typisk Argentinsk BBQ). De hadde samlet sammen alle vertsfamiliene og alle de norske frivillige, så det var kjempehyggelig å få møte alle sammen. Tradisjon tro er det mennene som står for grillingen av kjøttet, mens kvinnene steller i stand tilbehøret. Ingen unntak på denne festen heller.. Vertsfamiliene x-plore bruker, bor i bra områder av Buenos Aires, slik som San Thelmo og Belgrano.

Buenos Aires er en kjempeflott by, så litt sightseeing måtte vi ha med oss. Viktige minnesmerker, som The Obilisk på Plaza de la Republica, Eva Peron’s (Evita) grav og den rosa presidentboligen, var ting vi måtte ha med oss. Det bor ca. 12 millioner mennesker i Buenos Aires (med alle forstedene) og byen er inndelt i totalt 48 bydeler.

Eva Peròn er gravlagt i Duarte graven i bydelen Ricoleta. Innenfor det imponerende inngangspartiet lå mange små gravkapeller vegg-i-vegg langs smale gater. Eva Peròn's marmorgravkammer var pyntet med blomster og små lapper med tegninger og hilsener. En av guidene som passerte mens vi stod der, nevnte at Evita faktisk ikke ligger her. Hun er, av sikkerhetsmessige grunner, gravlagt noen minutter unna. Hm...

3 ting du sikkert ikke visste om Buenos Aires:

• Buenos Aires (Argentina) har mangel på mynter. Man tjener mer på å smelte myntene og selge dette til utlandet, enn myntenes egen verdi. Dette gjør en simpel busstur problematisk, da billettmaskinene på bussen kun tar mynter..
  
• Vannet i elven ”Rio de la Plata”, er helt brunt og man får ikke lov til å bade der.
  
• Har du tenkt deg en tur på Hard Rock Cafè bør du kanskje revurdere?! Hard Rock Cafè ligger i bydelen Ricoletta og blir av innbyggerne sett på som veldig ukult. Det er ”wannabe American”. Camilla og jeg vurderte og debatterte, men bestemte oss for at t-shirt samlingen måtte inneholde en fra Buenos Aires også. Koste hav det koste vil...
  

Klar for nye opplevelser, dro vi for å besøke organisasjonen San Pablo. Dette er et prosjekt som tar seg av gutter i alderen 6 til 20 år. Disse guttene har kommet til San Pablo fordi de har vært i rettssystemet. Noen er foreldreløse, mens andre levde på gaten og sniffet lim. San Pablo er et flott sted, hvor de får mat, drikke, bolig og omsorg. Finansielle problemer på grunn av for dyr leie, har gjort at organisasjonen har måtte si opp sin leiekontrakt. De forsøker nå å finne billigere lokaler i utkanten av byen, slik at de kan fortsette å hjelpe disse guttene.

Denne gutten syns det var stas med besøk og ville gjerne vise frem bamsen sin. En av de norske frivillige på San Pablo sammen med noen av guttene. Kreativitet verdsettes når man jobber som frivillig. Hvorfor ikke lære guttene litt engelsk og norsk?

La Juanita er et av de sosiale prosjektene hvor frivillige kan jobbe. Prosjektet ligger i La Metanza, et fattig område av byen. Store kontraster fra velstanden Norge.
Vi ble møtt av Silvia som fortalte villig vekk om alle prosjektene denne organisasjonen driver med. Hovedtanken bak det hele, er at kunnskap og informasjon kan være med på å forandre sitasjonen for noen av menneskene som bor her.
La Juanita holder blant annet datakurs hvert år, hvor deltakerne har mulighet til å få en diplom for deltakelsen. Som en incentiv og et forsøk på å endre tankegangen til ungdommene, tilbys det en datamaskin til de deltakerne som selv holder neste års kurs. På denne måten endres oppfatningen og tankegangen fra likegyldighet til at en innsats faktisk betyr noe. Prosjekter, slik som microcredits, microenterprises, recicle og kindergarden drives på LA Juanita og gir mangfold av utfordringer for frivillige.
Jørgen, en av de norske frivillige, er i gang med baking i bakeriet. Her kan innbyggerne kjøpe billige bakevarer.

I 2011 vil det bli innført en lov i Argentina som gjør bruken av plastposer forbudt. La Juanita har derfor startet produksjon av tøyposer, som skal selges til ulike butikk-kjeder.
Siden jeg kom på besøk i januar, var det ingen barn der. De hadde fremdeles sommerferie. Til tross for mangelen på barn, fikk jeg omvisning i lokalene. Kreative frivillige har malt alfabetet på veggen i barnehagen. Som barna i Norge, hopper også barna i La Juanita paradis. I motsetning til den tradisjonelle norske versjonen, ble jeg rørt av hva jeg så der. ”Start” var nemlig byttet ut med ordet ”fight”, som en metafor på at livet er en kamp men at man ikke må gi opp. I enden står man nemlig igjen med ”dignity”, som betyr verdighet.

La Juanita gir aldri opp. Med en målsetning om å en dag kunne opprette et universitet, er de nå i startfasen på et nytt prosjekt. De ønsker, ved hjelp av en fadder ordning, å starte en førskole. Tanken er at hver gudmor/gudfar økonomisk støtter ett barn gjennom ett års skoleundervising. X-plore ønsker gjerne å støtte dette og vil i 2009 bli fadder for ett av disse barna. Ta kontakt med oss dersom dette er noe du kunne tenke deg å støtte også.

Etter mange begivenhetsrike dager og flotte inntrykk, var det med blandede følelser at vi dro til flyplassen. Frivillig reise fra sol og varme til snøkaos hjemme i Norge..
Etter å ha hatt flyproblemer på hele reisen så langt, håpte vi i det lengste at denne 15 timers flyturen skulle gå smertefritt. Den gang ei! Flyet ble kansellert, grunnet snøkaos i London, og vi måtte vente 12 timer på flyplassen før vi kunne reise hjem.
Vel hjemme i Norge kan jeg absolutt anbefaler å jobbe som frivillig i Buenos Aires. Byen er flott, kulturen fascinerende, samarbeidspartneren vår er hjelpsom og dyktig, vertsfamiliene er tvers gjennom gode og prosjektene er meningsfulle.

x-plore på nye eventyr remains copyright of the author SirenL., a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Oppholdet mitt i Kina falt sammen med orienteringsperioden for deltakerne (såkalte "interns") som ankom i juli 2007, noe som ga meg en god innsikt i hva disse opplever. Totalt var det 104 interns, den største gruppen så langt. Programmet blir mer og mer populært verden over.

De fire første ukene bor deltakerne på University of International Business and Economics (UIBE) i Beijing. Her bodde også jeg den uken jeg var i Kina. Deltakerne bor enten 2 eller tre i et stort rom som har kjøkkenkrok og bad.

Den første dagen gikk turen til den kinesiske mur sammen med deltakerne og noen av de som hadde deltatt på programmet i 2006, Fiona fra England og Przemek fra Polen. Fiona har vært i Kina i ett år, men er det nok? Nei, sier Fiona, jeg har fått smaken på Kina og vil studere her. Dermed blir hun i fem (!) år til, inkludert ett år med fordypning i den kinesiske språket. For Przemek har året i Kina handlet om å bli voksen. Jeg vil bringe litt av Polen til Kina, og litt av Kina til Polen, sier han. Przemek har også planer å bli lengre i Kina, men vet ikke ennå hva han vil gjøre.

Den kinesiske mur er virkelig storslagen. Det går egentlig ikke an å bruke noe mindre prangende ord for å beskrive den. Det er en vanvittig tanke at den er laget for hånd, og at et ukjent antall menneskeskjebner gikk med som et resultat av byggingen. Hvordan fikk de stenene opp dit for eksempel?

Hva må en ha kunnskaper om for å reise til Kina på programmet? I tillegg til de kravene som er beskrevet på hjemmesiden til x-plore er jeg fristet til å legge til en ting: "Evne til å spise med pinner". Uten å kunne dette kommer du ikke langt i Kina, så det er ikke så dumt å ha prøvd seg litt på dette før avreise. Når en først får teken på det er det egentlig ikke så vanskelig, men en knoter litt i starten.
En legendarisk kinesisk rett er peking and, gjerne servert på et tradisjonelt kinesisk bord med mange andre retter. I Kina sitter en gjerne mange rundt et bord og spiser, og har boller med forskjellig mat som en forsyner seg med. En ting som blir mer og mer vanlig er at det er egne pinner til å forsyne seg ut av disse bollene med, men fortsatt er det mange steder der alle som sitter rundt bordet bruker de samme pinnene de spiser med til å forsyne seg av bollene på bordet. Litt merkelig ettersom vi her i Norge er vant til serveringsbestikk.

En viktig del av programmet i Kina er mandarinleksjoner, og disse er uvurderlige. Få snakker engelsk i Kina, men det tar ikke så lang tid før en har snappet opp etpar ord, feks hallo og takk. Likevel er mandarinleksjonene utfordrende - her gjelder det å følge med! Å høre de som ankom i fjor snakke mandarin er utrolig - språket er helt annerledes enn vårt, men likevel lærer deltakerne masse på ett år. Deltakerne deles opp i grupper, og i starten fokuseres det på uttale av enkle setninger av typen "Igår var det mandag".

En annen viktig del av programmet er opplæring i TEFL (Teaching English as a Foreign Language). Disse timene står lærere fra English Company i Sydney for - de tilbringer også disse fire ukene i Beijing. I Lauras time får jeg sett hva dette dreier seg om. Laura fokuserer på forskjellige lærerteknikker, og hvordan en best tilpasser opplæringen til de kinesiske skolebarnas alder og utvikling. Senere i orienteringsperioden skal deltakerne ha såkalt "Teaching Practice", og da kommer det endel skolebarn til universitetet. Da er det bare å sette igang med å sette teori ut i praksis, og deltakerne blir vurdert underveis.

I tillegg til mandarinleksjoner og TEFL opplæring har også deltakerne "Cultural Class". Innholdet i disse leksjonene kan være mye forskjellig, men den dagen jeg stikker innom er det kinesiske tegn som står på menyen. Alle får utdelt papir og malepensler, og lykkes i (les: gjør et forsøk på) å skrive ord som "Beijing". Kjempemorsomt!

08.08.2008 klokken 08.08 pm starter OL i Beijing. Tallet 8 er lykketall i Kina, og årsaken er at ordet for tallet 8 uttales på nesten samme måte som ordet for masse penger. Altså: tallet 8 symboliserer masse penger, og det å ha masse penger er veldig viktig for kineserne. Overalt i byen er det reklame for OL, med store bannere med slagordet "One World One Dream". Overalt i byen bygges det for fullt, og en kan nesten se utviklingen dag for dag.

Asiaternes gjestfrihet er velkjent, men jeg har sjelden bltt tatt mer hjertelig imot enn jeg ble i Kina. Hvor ellers setter mennesker av en hel uke, morgen til kveld, for å ta seg av en person fra et annet land? Jeg var mektig imponert over gjestfriheten og dyktigheten til de ansatte hos Teach & Travel i Beijing, og de tok seg av deltakerne på den best mulige måte.

Jeg ble også tatt med til et marked ved hovedgaten i Beijing, der en kan smake på alt fra gresshopper til sjøhester! Jeg sto over, men fikk sneket meg til å ta et bilde:

x-plore har første inntak til programmet i januar 2008, og fristen er 1. november 2007! Med andre ord - meld deg på nå! Mer informasjon om programmet finner du HER.

104 engelsklærere på vei til sitt livs eventyr remains copyright of the author kinehau, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Noen av aspektene jeg aldri vil glemme er alle hundene, virvaret av sykler, mennesker og biler i gatene, forbauselsen over at en cola koster mer enn en kinesisk middag, lukten av chicken curry i gatene, den konstante byggevirksomheten og språkproblemene som noen ganger var gjenstand for latter og andre ganger for frustrasjon.

I løpet av de ti dagene jeg var i Kina tilbrakte jeg mesteparten av tiden i Beijing i tillegg til at jeg selvsagt var på tur til den kinesiske mur. Det er mange forskjellige steder en kan gå opp på muren, og den mest kjente av dem er Badaling som ligger omtrent en time fra Beijing sentrum. Vi valgte derimot å gå en ti kilometer lang tur fra Jinshanling til Simatai, og et var virkelig helt fantastisk! Jeg har jo sett bilder av muren tidligere, men ingenting kan sammenliknes med å stå ved et av de mange vakttårnene og skue utover vil etter mil med brunt landskap der det eneste som stikker seg ut er den enorme muren.

Det er mye brattere på muren enn en skulle tro når en ser bildene fra den, og det er litt av en treningsøkt å ta seg over den! Ti kilometer høres kanskje ikke så langt ut, og jeg har uten problemer gått like lange turer andre steder. Når de første 3-4 kilometerne var i bratt stigning med litt løse trappetrinn var det imidlertid godt at jeg hadde med meg niste og vann!
Muren er også ivrig besøkt av selgere/"guider" som veldig gjerne vil ha en til å kjøpe bøker om muren, postkort, cola, vann og mye annet. Dette kan til tider bli litt slitsomt, men er en bestemt og sier fra at en ikke er interessert (noe vi gjorde) gir de seg heldigvis.

I Kina er en som europeer mange ganger en turistattraksjon i seg selv, og mange ser på en med et forbauset blikk (med mindre en reiser i høysesongen). På turen var jeg ofte den eneste ikke-kinesiske personen som var å se, og satt igjen med et inntrykk av at dette var et land som ikke likner noe annet jeg har sett tidligere.

Det er ikke så mange årene siden Kina åpnet sine dører for turister som ville komme til landet. Fortsatt er det komplisert å reise til Kina som noe annet enn en turist, men en måte som kinesiske myndigheter har gått god for er mennesker som vil komme for å lære bort engelsk. Behovet for engelsklærere i Kina er enormt - de fleste kan ingen engelsk overhodet, og de som kan engelsk har et dårlig ordforråd.

Om litt over ett år skal Kina arrangere OL. Det synes. Aldri har jeg sett så mye byggevirksomhet og såing av planter! Fordelen med å reise til Kina nå er at mange byggverk, for eksempel i den forbudte by, er blitt pusset opp slik at de skinner i all sin prakt! Målet med all byggevirksomheten i byen er å få byen til å bli mer moderne før OL. For kineserne er dette selvsagt bra, men byen mister samtidig litt av det gamle og kulturelle som mange turister kommer til byen for å se.

Dette er området vi bodde i den første tiden i Beijing. Hostellet vårt hadde et veldig treffende navn; Sleepy Inn :-) Dette er slik det gamle Beijing ser ut.

Det er mange innsjøer i byen, og her kan en spise middag eller bare tusle rundt. Det er også mange sykkeltaxier her, og mange turister tar en runde rundt en av innsjøene i en av disse. Rundt innsjøene er det ikke så mange av restaurantene som har menyer på engelsk, men vi fant da noen som hadde det og spiste fantastisk god mat for en billig penge. Ofte betalte vi mer for en brus enn for en hovedrett med ris!

I tillegg til muren er et av de mest kjente stedene i Beijing Den forbudte by. Dette er en del av byen som er omkranset av en vollgrav, og er det gamle tilholdsstedet til keiserne fra 142o til 1920. Nå er det åpent for publikum, det skal naturlig nok mye til å være alene der inne.... Selv i april var det stappfullt, jeg kan bare forestille meg hvordan det er der i sommermånedene. Folk jeg har snakket med tidligere har sagt at de var skuffet over at det var så nedslitt, men dette var et av fordelene ved å besøke byen rett før OL. Nå skinte alle byggverkene i all sin prakt med ny maling. Rødt og gult er to sentrale farger i Kina, og disse går også igjen i byggene i den forbudte by.

Hvem har ikke sett bildet av Mao Zedong på Tinanmen Square, eller Den himmelske freds plass som den kalles på norsk. Etter at Mao fikk plassen utvidet er den per idag verdens største åpne plass inne i en by. På lørdagene er det mange kinesere som bruker drager (såkalte "kites") på Tinanmen Square, og det var litt av et syn!
I tillegg kan en selvsagt kjøpe Maos lille røde på engelsk, og selvsagt Mao-klokker! Mao har fortsatt en helt sentral posisjon i den kinesiske kulturen, slik at bildet av ham på Timanmen (den himmelske freds port) faktisk byttes ut hvert år!

Kina er et land som fremover kommer til å bli mer og mer moderne. Allerede har de fått McDonalds, Kentucky Fried Chicken og Starbucks Coffee. Ved å besøke landet ser en hvilken banebrytende forandring som foregår overalt, og dette sitter i meg selv om jeg nå er kommet hjem. Kina er likevel et av de mest asiatiske landene en kan besøke, og også et av de landene som er mest annerledes enn Norge. Befolkningen er nysgjerrige på deg som kommer utenfra, og det er ikke uvanlig at ungdommer som kan engelsk snakker til en på gaten. Dette er ikke fordi de er pågående men simpelthen fordi de mangler trening i å snakke språket og ikke har så mange å øve seg sammen med.

Jeg skal tilbake til Kina senere i år for å gjøre meg kjent med programmet vi skal starte opp der. Allerede gleder jeg meg kjempemasse!
Kina må oppleves.

Fra januar 2008 kan du jobbe som engelsklærer i Kina gjennom x-plore, se mer informasjon om det HER.

En reise til "midtens rike" remains copyright of the author kinehau, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Jeg hadde reist rundt alene i Costa Rica i to uker før jeg reiste videre til Argentina for å møte søsteren min og to venninner. Jeg reiste i utgangspunktet til Buenos Aires for å besøke prosjektene som x-plore samarbeider med i Argentina, men jeg valgte også å ha en ukes ferie for å bli bedre kjent med landet. Venninnene mine ville være med fordi de var veldig nysgjerrige på Argentina og de visste at jeg kunne organisere et litt annerledes opplegg for dem hvor de fikk lov til å være med og besøke noen av prosjektene.

Øverste bilde: Linda, meg og min søster Heidi utenfor en fantastisk restaurant.
Nederste bilde: Heidi, Kate og Linda i La Boca.

Da vi ankom var det selvfølgelig den obligatoriske samtalen om Argentina og hennes historie med taxisjåføren på gebrokkent spansk. Jeg er sikker på at hvis jeg hadde kjørt taxi hver dag hele dagen i to uker så hadde jeg snakket flytende spansk. Problemet vårt etterhvert var at siden vi kun kan snakke i presens og fremtid, men ikke i fortid måtte vi alltid prate om hendelser som skulle skje i fremtiden. Noe jeg prøver å lære meg til neste gang, for jeg skal helt sikkert tilbake!

Jeg møtte en av venninnene mine på flyplassen da jeg ankom, og vi hadde en dag for oss selv før de andre jentene kom. Vi ruslet rundt i byen etter en god natts søvn og deretter bar det på fest hjem til Christian, min kontakperson hos samarbeidspartneren vår. Festen begynte kl. 23.00 og tangobandet skulle begynne cirka 02.00 om morningen og de som skulle spille trommer skulle begynne cirka kl. 04.00. Litt andre tider enn hva vi var vant til! Vi hadde hørt at det er best å være litt sene så vi dro på festen kl. 23.30 og da var de blat de aller første sammen med noen av de som jobbet som frivillige. He he, fant fort ut at å være tidsnok ikke var så viktig. Festen varte for vår del frem til kl. 05.00 på morningen, og da fikk vi høre at vi var kjedelig som skulle reise hjem så tidlig. På hostellet hadde søsteren min Heidi og Kate kommet frem og det var veldig hyggelig å se dem igjen. Dagen etter leide vi en bil og vi reiste ut på pampasen sammen med Christian til gården hvor han var fra. De ønsker å starte opp et program på gården hans hvor man kan være en ekte gaucho (argentinsk cowboy) en uke, og lære om hester og livet på gården, men fokus på miljøvern og biologisk landbruk. For å komme til pampasen, kjørte vi gjennom de virkelig fattige områdene i Buneos Aires. De bor i skur uten innlagt vann eller strøm, og det så ikke ut til å være noen forandring på dette. Utenom at myndighetene hadde begynt å plante fine trær mellom disse skurene og hovedveien så ingen skulle se det.

Etter noen timer kjøring var vi på pampasen og da forstod jeg hva som menes med flatt landskap. Aldri har jeg sett inn i horisonten på land, kun når jeg har sett utover sjøen. Det var kuer, hester og flate sletter så langt øyet kunne se, utenom noen steder hvor det var plantet trær for å beskytte gårdshusene mot vinden. Oppholdet på selve gården var helt fantastisk og vi lærte mye om bruk av de forskjellige trærne/bladene som mat og medisiner. Vi red på hester hver dag sammen mad gauchoene og spiste verden beste biff om kveldene. Første kvelden smakte jeg den beste biffen jeg noen gang har smakt og nivået lå stort sett der under hele turen. Moren i huset grillet for oss og grillen har en stor plass i matkulturen deres. Hun fnøs av å bruke kull og tennvæske, her var det kun tre som gjaldt.

På dagene red vi på hestene på gården. De har villhester som de lar være ville, mens de temmer føllene deres og bruker dem på gården. De har en egen teknikk å ri på og siden hestene er arbeidsredskap så er de veldig lydige hvis du behandler dem riktig. Min hest var veldig villig til å galoppere (på eget initiativ) og å være først, og siden det ikke var så mange hindringer som i norsk natur så fikk jeg virkelig testet kunnskapene mine. Vi var ikke så høye i hatten dagen etterpå da vi skulle gå og vi oppdaget at vi var støle i muskler vi ikke lenger visste at vi hadde. Men det var like så greit i og med at vi vikk servert så god mat.

Vi var også innom den lokale puben hvor de hadde gitter i baren fra gammelt av da gauchoene kunne bli litt vel tørste.

På veien tilbake til BA kjørte vi langs stranden hvor det var mulig og vi stoppet innom noen søte småsteder på veien. Noen av disse stedene var nydelige, mens andre var ødelagte av utbygging og rike mennesker som kun var der noen måneder i året. Men det var en del av turen og spennende å se.

Det er alltid rart å komme tilbake til en storby etter å ha vært på landet, men vi vennet oss raskt til det. Dagen etter besøkte vi det første prosjektet som vi samarbeider med. Det var et sosialt prosjekt i et av de fattige områdene litt utenfor sentrum i Buenos Aires. Her fokuserte de på gratis barnehage for barna hvor kriteriet er at foreldrene er med på et møte i uken for å følge opp barna. De hadde startet et bakeri som solgt billigere bakervarer enn vanlige bakerier slik at de fattigste hadde råd til å kjøpe mat og de lage også ”fair trade” (rettferdig handel)
t-skjorter. Her var målet at alle de som sydde klærne skulle få mulighet til å studere minimum ett år for pengene som kom fra overskuddet av salget. Videre så hadde de en klubb for kvinner hvor de kom og diskuterte alt fra rettigheter, utfordringer innad i familiene og muligheter for kvinnene i nabolaget. De hadde også et bibliotek og datamaskiner, men de trengte noen som kunne lære dem mer om bruk av PC. Her sitter jeg og drikker en lokal tedrikk, mate, sammen med noen av de som styrer prosjektet.

Dagen etter besøkte jeg en skole sammen med Kate, som er lærer i Norge. Hun fikk nok med seg flere detaljer og forskjeller enn hva jeg gjorde, men jeg kunne se at du trengte hjelp. De hadde tre frivillige som ledet et prosjekt som gikk ut på å finne ut alt som trengte å gjøres og i samarbeid med skolen finne ut hva som var viktigst. De hadde kommet frem til at å vaske og pusse opp skolen var det viktigste akkurat nå. Det var for eksempel tagget matteformler i taket, så det var på tide å gjøre det rent igjen. De mente at hvis skolen var ren og innbydende, dette ville overføres til de ansatte og elevene når det gjaldt moral og å være stolt av skolen sin. Vi møtte også noen lærere som underviste i blant annet elektronikk og de sa at det var så vanskelig å undervise fordi de utstyret deres var utdatert og ble ikke brukt av bedrifter i dag. Så de mente at de utdannet ungdom til arbeidsledighet. Vi merket at selv om de fikk hjelp, så var det noen krefter som jobbet imot og som ville ha det som det alltid hadde vært.

Neste dagen besøkte jeg et HIV prosjekt for barn sammen med Linda, som er utdannet sykepleier. Hun lærte nok en god del på dette prosjektet og det var bra å se hvordan man kan forandre barnas hverdag totalt. Legene her fokuserte ikke bare på barna som var syke, men også på alle som er rundt dem. De informerte hele familien om viktigheten av kosthold, skolegang og de jobbet også med at barna skulle få den oppfølgingen de trenger i forhold til å ikke bli hengende etter de andre på skolen. Det er også skyldfølelse involvert da mange av barna er født med HIV og får sykdommen via enten mor eller far. Prosjektet krever oppfølging fra familien for at barna skal kunne være med på programmet. De har ikke mistet noen av barna siden de startet for fire år siden. De var også opptatt av at barna skulle være minst mulig på sykehuset. De frivillige var enten sykepleiere som hjalp til eller ressurspersoner som tok med barna på morsomme aktiviteter som for eksempel stranda. De ville også ha en frivillig som kunne være klovn på festene de arrangerte for barna. Dette var et veldig positivt prosjekt og legene lyste av omtanke og interesse for hva de jobbet med.

I løpet av de neste dagene besøkte jeg også diverse ressurssenter for barn og unge hvor barna kan komme innom etter skoletid og få hjelp med blant annet engelskleksene sine. Noen av stedene hadde støtte fra myndighetene, mens andre var drevet på frivillig basis. Noen steder hadde undervisning i alternative fag som de frivillige kadde kunnskap om som for eksempel matlaging, dans, språk, geografi og sminke. Det var fint å se at det finnes både lokale ildsjeler som driver prosjektene og frivillige fra hele verden som hjalp til. De hjelper alle til med å skape en bedre og lettere fremtid for de unge de hjelper.

Jeg besøkte også spanskkurset hvor jeg prøvde meg på et lynkurs. Her fortalte de meg at de underviser spansk på dagen til grupper på maks syv personer. Dette var et lite og personlig senter hvor de også fant på sosiale aktiviteter utenfor undervisningen. Jeg besøkte også flere hyggelige vertsfamilier og noen leiligheter for de som vil bo sammen med andre frivillige/studenter fra hele verden.

Buenos Aires tok oss med storm utenom jobb også og i hvert fall jeg forelsket meg i byen. Den er både vakker med spennende arkitektur samtidig som den bærer preg av den tøffe historien til landet. Vi besøkte også kirkegården hvor Evita Peron er gravlagt.

De siste dagene hvor jeg hadde ferie vandret vi rundt i gatene i Buenos Aires, hadde lange lunsjer og veldig sene middager. Vi prøvde oss på tango en sen kveld og vi dro på nattklubb. Shoppingen var bra og vi besøkte også noen av galleriene. Jeg kunne ha tilbrakt måneder i denne byen!

De tre siste dagene reiste vi på ferie til Uruguay, et av nabolandene i nord som ligger ved kysten. Et lite paradis i seg selv.

For å lese mer om programmene som x-plore tilbyr i Argentina, kan du klikke på denne linken: http://www.x-plore.no/1-program.cfm?Country=Argentina

Argentina remains copyright of the author Helgairen, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Sist gang jeg var i Sør-Afrika var det i embets medfør; denne gangen skulle jeg på ferie sammen med moren min. Jeg hadde overbevist henne om hvor flott Sør-Afrika var, og hvor godt jeg likte meg i Cape Town. Nå skulle jeg egentlig få komme tilbake!

Etter flyturen med British Airways via London landet vi i Cape Town tidlig om morgenen. Været var ikke det beste, men jeg visste alt om hvilken storslåtthet som lå bak de tjukke lagene med skyer. Vi kom ut i ankomsthallen, og ble møtt av et skilt der navnene våre var skrevet. Vi satte oss inn i den loslitte kassebilen til sjåføren. Kassebilene er en av de mest lett gjenkjennelige kjennemerkene på veiene i Sør-Afrika; det kryr av dem! Dette er et transportmiddel der det er plass til akkurat så mange mennesker som det er plass til å trykke inn! Heldigvis var vår kassebil på oppdrag fra et hotell, og vi hadde baksetet helt for oss selv.

På veien inn mot byen hørte vi på radioen, og plutselig fikk jeg se at skyene var i ferd med å sprekke opp. Endelig var utsikten jeg husket så godt tilbake, og det var ikke fritt for at moren min ble bergtatt hun også.

Første dagen var det alt mulig slags vær. Vi hadde både stekende sol og plaskende regn, men fikk likevel med oss Waterfront (litt ala Aker Brygge i Oslo), Government Gardens og hovedgatene i byen. Government Gardens ligger rett ved parlamentsbygningen, og mens Nelson Mandela var president i landet sto han ofte ved porten inn til parken og snakket med partifeller og velgere.
Waterfront er kjempefint, og helt klart et bra sted å slappe av. Likevel vil jeg si at du ikke kommer lenger vekk fra afrikansk kultur noe annet sted i Cape Town enn akkurat her. Kontrasten mellom Waterfront og de fattigere delene av byen er slående, og en får nesten litt dårlig smak i munnen av å spise på de flotte restaurantene. Likevel er dette et av de bra stedene å få mange sørafrikanske retter, så det er absolutt verdt et besøk!

Etter en god natts søvn på hotellet leide vi en bil og satte kursen mot Kapp det gode håp. Kapp det gode håp er Afrikas sørligste punkt, og veldig vakkert. Istedenfor å ta seg ut til Kapp, er det vanlig å gå opp på Cape Point, der en kan se utover Kapp. Cape Point har et fyrtårn, en souvenirbutikk og mange bavianer! Jeg husket med skrekk tilbake på min første tur til Cape Point, da bavianene prøvde å ta sekkene til noen turister på veien. En blir frarådet å ta med seg sekker eller vesker på turen opp til fyrtårnet, men mange turister velger å overse advarselen. Resultatet er at bavianene prøver å få tak i det de tror er mat. Så husk det; ikke ta med vesken eller sekken opp dit!

På veien til Kapp det gode håp kommer en blant annet forbi en liten fiskelandsby som heter Simon’s Town, flotte strender og ikke minst Chapman’s Peak. Chapman’s Peak er en liten vei som er hugget inn i fjellsiden, og som byr på en mildt sagt spennende kjøretur.

Et annet stopp på veien til Kapp er en pingvinkoloni. Aldri har jeg sett så mange pingviner på en gang! Det er utrolig mange av dem – alt fra lodne babyer til fullvoksne pingviner som legger på svøm ut fra stranden.

Robben Island er berømt, først og fremst fordi det var her Nelson Mandela og mange andre av hans partifeller ble holdt fanget under apartheid. På øya får en sett både de forskjellige fengslene og får også en omvisning inne i fengselet av en tidligere fange. Her er det mye bitterhet, men en får også lære mye om kulturen i landet.

Nå er det 13 år siden Madiba (som Mandela kalles på folkemunne) ble president og landet gikk en lysere fremtid i møte. I dag er Thabo Mbeki president, og Mandela har blant annet engasjert seg i kampen mot HIV og AIDS. Sjokkerende 45 % av befolkingen i Cape Town er HIV-smittet, og dette er derfor et av de mest alvorlige problemene i Sør-Afrika. Heldigvis er ikke dette noe som går utover turister og tilreisende i stor grad. Hovedårsaken til dette er at vi kjenner til smittekildene for HIV, og derfor kan beskytte oss. Fortsatt er det veldig mange i Sør-Afrika som ikke kjenner til hvordan HIV smitter, og det har gått mange historier om hvordan en kan beskytte seg. En av dem var at en skulle spise mye olivenolje for å slippe å få HIV. Dette kan høres sjokkerende ut for en nordmann anno 2007, men er realiteten i Sør-Afrika. Heidigvis er det mange prosjekter som er startet opp, blant annet Love Life Centre utenfor Cape Town. Senteret driver opplysingsarbeid for barn om smittekilder for HIV, og det var utrolig mange barn som besøkte senteret! Da HIV er tabu i Sør-Afrika var det også idrettsaktiviteter på senteret, så ikke barn som gikk inn på senteret skulle bli sett rart på av folk i gaten. Egentlig et godt tiltak! De som jobber på senteret er veldig unge, som oftest ikke mer enn 18 år gamle. Grunnen til dett er at barna ser opp til - og hører på - eldre ungdommer, men ikke hører fullt så mye på voksne. Les mer om x-plores prosjekter i Sør-Afrika.

Cape Town er en by med store kontraster. Sørøst for bykjernen finner en to ytterpunkter; Stellenbosch vinområde og universitetsby og Kayamandi township. Stellenbosch er videns kjent for god vin, og har mange gårder som en kan reise til for å smake vin. Byen har også et pulserende studentmiljø.
Rett bortenfor ligger Kayamandi, en av Cape Town-regionens største og fattigste townships. Her bor mange av innbyggerne i skur, men det er en utrolig vennlighet der. Mange jobber som frivillige i Kayamandi, og townshipen huser mange forskjellige prosjekter. Jeg ble en gang sluppet av her, og en vertsfamilie viste meg rundt. Det er en dag jeg sent vil glemme!

Har du lyst på en skikkelig ”African evening”, er restauranten Mama Africa stedet. Mama Africa har autentiske afrikanske retter og tilhørende musikk. Til sammen fører dette til en nesten surrealistisk opplevelse. Første gangen jeg var det nesten tumlet jeg ut av døren igjen, med ørene fulle av gjenklangen av trommer og magen full av springbook (en slags antilope).Prisene er det heller ikke noe å si på; tre øl, en drink, to hovedretter, to desserter og en kaffe kom på 325 Rand (tilsvarer omtrent det samme i kroner). Det er lett å bli revet med av de utrolig lave prisene, men det er verdt å ha i bakhodet at innbyggerne tjener en brøkdel av det vi gjør. Jeg prøver alltid å være generøs med tips i Sør-Afrika – vi har så det holder og mer til.

Green Market Square er et av de mest kjente markedene i Cape Town. Her er det om å gjøre å holde tungen rett i munnen - ordene "special price for you my friend" er noe en hører hyppig her :-) Markedet har alt fra t-skjorter, giraffer og andre dyr i tre, perledukker og afrikanske smykker. Jeg får nok aldri vite om jeg fikk en god deal eller ikke på markedet, men det er jo ikke poenget heller. Ta prutingen med et smil - ikke gjør den til blodig alvor!

Ingen tur til Sør-Afrika er komplett uten en safari, og denne turen var intet unntak. Selv om en ikke akkurat kommer i nærheten av dyrene på en slik tur, får en se mange av de dyrene som en har hørt så mye om. En av dyreartene det er lettest å se, er giraffer. Det er mange safariturer å velge mellom, fra turer på flere uker som tar for seg hele det sørlige Afrika til dagsturer. Begge deler anbefales, og hva en velger avhenger jo av budsjett.

Etter en uke var ferien over, og vi tok fatt på turen hjemover. En uke i Sør-Afrika er så altfor kort, og jeg drømmer om en gang å kunne tilbringe adskillig mer tid i landet. Afrika kommer inn under huden på en og etterlater en helt spesiell følelse. Alle jeg har snakket med som har vært i Afrika er enige om at det er noe helt spesielt med regionen. Jeg er offisielt hekta!

Les mer om å reise og jobbe som frivillig i Sør-Afrika på x-plores hjemmeside.

Tilbake til Regnbuenasjonen remains copyright of the author kinehau, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Thomas og jeg var i Australia for første gang for tre år siden, og da for å være borte i ett helt år. Vi reiste med x-plore (tidligere Work & Travel Company) og forlenget reisekassen ved å jobbe litt underveis. Dermed virket slett ikke fem uker som noe langt opphold, selv om de fleste rundt oss var av en annen oppfatning…

Undertegnede jobber nå i x-plore, og mener selv at jeg har en av de beste jobbene i verden. Det eneste problemet er at jeg er veldig misunnelig på alle kundene våre!
Nå skulle jeg ned for å besøke x-plores samarbeidspartner i Sydney, samt utforske de delene av landet som vi ikke rakk forrige gang.

Etter en lang flytur nådde vi frem til Sydney tidlig om morgenen 29. mars. De første dagene fikk vi en enkel frokost gratis, som kunne spises på hostellet vi bodde på. Hostellet er det samme som x-plores deltakere bor på etter ankomst, og var virkelig helt topp. Lokaliseringen er prima, og alle rommene er nyoppussede og rene.
Været var ikke helt topp, men vi følte ikke at vi hadde vært borte en eneste dag. Det er helt merkelig; med tanke på at vi hadde vært borte fra Australia i nesten to år og reist halve kloden rundt i mellomtiden, var det utrolig at vi på en måte bare senket skuldrene og gikk ned til favorittkafeen vår. ”Her var vi i forrige uke, var vi ikke det?” Vanligvis når en reiser til et sted, kjenner en jo ikke stedet fra før., og må utforske nærområdet litt. Det være seg lokaliseringen til kafeer så vel som minibanker, den gode benken ved havnen og den toglinjen som en kjørte med så ofte. Det er det som er den største forskjellen mellom å være i et land i ett år og det å være på ferie; du bruker mye mer tid til å gjøre vanlige ting; handle brød, ta bussen til jobben og så videre.

Den neste uken besøkte jeg en rekke firmaer vi samarbeider med, samt Work & Travel kontoret.
I løpet av uken møtte jeg mange mennesker som alle gjorde sitt ytterste for å få meg til å føle meg velkommen. Dette er en stor del av den australske kulturen, i tillegg til at alt er veldig avslappet. ”No worries” er ordene på alles lepper, og i tillegg til at alle australiere bruker uttrykket ofte og gjerne, sier det en del om kulturen i Australia. Alt ordner seg, og alle har en positiv innstilling.

Mens jeg jobbet benyttet Thomas sjansen til å oppsøke alle gutters drøm: Formel 1 Grand Prix- løpet i Melbourne. Der var det stemning! Hele byen pulserte; alt dreide seg om sportsbilene som suste rundt i byen og etterlot seg en egen lyd som forplantet seg til hele bykjernen. Thomas beskrev det som en helt fantastisk opplevelse, men det var kanskje en grunn til at det var mange som tjente gode penger på å selge øreplugger den helgen!

Senere i turen vendte vi nesen nordover mot Cairns. Er det en region i Australia der det virkelig går an å være i ukevis uten å slippe opp for ting å gjøre, så er det her! I tillegg til snorkling og dykking på Great Barrier Reef, kan en velge å reise inn i ”the outback” (ødemarken på australsk), campe i regnskogen, bade på noen av de utallige strendene eller ta for seg at de mange mulighetene som finnes av billig og god mat og drikke inne i sentrum. Korallrevet Great Barrier Reef finner du ikke noe liknende til i hele verden; her er det masse forskjellige fisker i alle regnbuens farger, og koraller av alle former og farger. Spesielt gøy er det å finne en lys levende Nemo! Vi reiste også opp til Cape Tribulation, som er det eneste stedet i verden der to områder på UNESCOs Verdensarvliste møtes. En vandrer ut av Daintree Rainforest for å se rett ut på Great Barrier Reef som ligger rett utenfor kysten. Vi har nå tilbrakt til sammen to uker i Cairns, og er ikke helt forsynte ennå.

Australia er jo som kjent et veldig stort land, og dette var noe vi fikk erfare da vi skulle ta oss fra Cairns til Perth på vestkysten med fly. Stort sett ingen fly går direkte mellom disse destinasjonene, og vi hadde dermed valgt en rute som hadde fem timers stopp i Uluru midt i landet. Uluru er verdens største monolitt, og er virkelig et syn! En tror at den er stor, men ingenting kan forberede en på hvor mektig den virker når en kommer tett innpå den.
Veien til Uluru viste seg å bli lang, fordi det var noe feil med flyet vi opprinnelig reiste med. Etter et ekstra stopp i Cairns og et stopp i Alice Springs (en by som ligger kun 50 mil fra Uluru), var vi imidlertid endelig fremme. Jeg vil virkelig anbefale alle å reise til Uluru. Det ligger langt fra det meste i Australia, men stedet er virkelig storslagent. En kan velge å klatre opp på Uluru, men da monolitten er hellig for aboriginerne (urbefolkningen i Australia), vil ikke de at turistene skal gjøre dette. Mange velger imidlertid å gjøre dette likevel. Heldigvis finnes det mange andre muligheter, blant annet å gå rundt Uluru, noe som også var en helt spesiell opplevelse. Du hører deg selv gjenta for minst tjuende gang: ”Jøss, så stor den er!” – og dette er ingen underdrivelse!
For de som elsker dette stedet, finnes det også gode muligheter for å jobbe i denne regionen. Blant annet hyrer resorten like ved Uluru stadig inn backpackere til forskjellige typer arbeid. Dette kan være å jobbe som kokk eller kanskje stuepike eller resepsjonist. Ønsker en mer enn en smak av outbacken, er dette virkelig stedet!

Etter noen knappe timer i outbacken gikk ferden videre til Perth, som er verdens mest isolerte storby. Den storbyen i verden som ligger nærmest Perth, er i Asia… Og det sier jo litt om hvor langt det er til nærmeste store sted når en først kommer ut av Perth.
Som et resultat av dette er Perth ganske annerledes enn resten av Australia, noe som i og for seg førte til at vi fikk sett ennå en del av landet som var ukjent for oss. Om mulig er innbyggerne enda mer laidback her enn det de er i resten av Australia. For de som ikke trives helt i de største byene, er Perth perfekt. Selv om det er mange flere innbyggere her enn i Oslo, er det en helt annen rytme her enn i for eksempel Sydney, der det er full gass hele tiden. Vi tilbrakte ikke mye tid i byen, men valgte heller å ta oss ut i det store, øde som heter Western Australia. Her kan en kjøre i timevis for så å komme til noe som på kartet ser ut som en småby men som i virkeligheten bare er en bensinstasjon. De kjente stedene i Western Australia ligger veldig øde til, men når en først når frem til dem, er det verdt hver mil i bilen! Knallrød ørkensand som stikker helt ned til sjøen, delfiner som kommer inn til stranden for 40. år på rad, et ikke så kjent, men like fint korallrev og et yrende dyreliv er bare noen få av opplevelsene Western Australia kan skilte med.

Hvis en går tom for penger på veien er det også gode muligheter for jobber i regionen. Nettopp fordi det er forholdsvis få som reiser til Western Australia, kombinert med at delstaten har få innbyggere, gjør behovet for arbeidstakere stort.

Frem til nå har nordmenn på tur i Australia kunnet jobbe inntil tre måneder per arbeidsgiver i løpet av året de kan være i landet. Fra 1. juli endrer dette seg, og en kan da jobbe inntil seks måneder per arbeidsgiver. Dette er virkelig fantastiske nyheter, for det utvider ungdommenes muligheter på arbeidsmarkedet til det mangedobbelte. Mange firmaer vil kun ansette noen hvis de kan være ansatt i et halvt år eller mer, og dette stopper da ikke nordmenn som får visum etter 1. juli. Med andre ord; ikke nøl, men reis til Australia! Mulighetene for jobb har aldri vært større.

Etter en begivenhetsrik uke med mange mil bak rattet begynte vår reise i Australia å nærme seg slutten. Vi kunne ikke hjelpe for det; det var nesten så vi hadde klump i halsen når vi var på vei tilbake til Sydney for å nyte de siste dagene der.
Nå ventet hjemturen, og vi så ikke frem til 24 timer på tre forskjellige fly for å nå tilbake til Gardermoen. Vi skulle ikke innom noen steder på veien hjem, selv om det er nok av steder å besøke på veien. Det er vanligst å reise via Asia, og her er det Kuala Lumpur, Bangkok, Singapore og Hong Kong som dominerer. Det er også mange andre steder en kan reise til. Vi valgte en tur via New Zealand, Fiji og USA på vei hjem første gangen vi reiste, og følte virkelig at vi fikk opplevd en del av verden på denne måten.

Det er noe rart med Australia, en blir så knyttet til landet. Kombinasjonen av hyggelig lokalbefolkning, lave priser, fantastisk klima og opplevelser i kø gjør at dette er det landet i verden jeg liker best. Thomas og jeg har reist mye rundt omkring i verden, men det er Australia vi vender tilbake til. Vi har allerede bestemt oss for når neste tur til Australia skal bli!

Med vennlig hilsen

Kine og Thomas
- bitt av Australia-basillen!

Les mer om x-plores program i Australia.

Australia remains copyright of the author kinehau, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Ghana remains copyright of the author Helgairen, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Reservatet har alle "Big 5", som vil si løve, neshorn, elefant, flodhest og bøffel. Det er gode muligheter for safarier i området, som forøvrig er veldig vakkert! Jeg var på en safari, og så blant annet løver, elefanter, sebraer, giraffer og mange forskjellige antiloper. Veldig avslappet atmosfære, og hyggelige mennesker.
Deltakere her må ha endel erfaring fra dyrehold, dyrehager e.l. for å bli akseptert.

Kwantu Wildlife Reserve remains copyright of the author kinehau, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Jeg tilbrakte helgen på Sør-Afrikas vestkyst, nærmere bestemt på prosjektet Marine Conservation. Dette er et litt annerledes prosjekt enn de andre x-plore tilbyr med løver, elefanter osv, rett og slett fordi det her er en helt annen type dyr. Stedet ligger inni et naturreservat, og er hjemmet til blant annet seler, hvaler, skorpioner og andre dyr som trives ved eller i havet. Dette er stedet for de som liker å dykke eller å oppholde seg ved sjøen.

Innehaveren av prosjektet heter Hannes og har vanvittige kunnskaper om alt som har med havet å gjøre. Leiren ligger bare noen meter fra havet, og jeg sov i en liten hytte (såkalt "A-frame") der bølgene dysset meg i søvn om kvelden. Det er ingen elektrisitet her, så det gjelder å ha en lommelykt med seg! Alle menneskene som er på prosjektet er gjestfrie og vennlige, og i helgene kommer det venner av dem og andre turister på besøk til leiren.

Straks en ankommer leiren merker en av skuldrene senkes - her er det ikke noe stress! Det er også mulig å padle kajak, gå turer, se på solnedgangen eller bare ta det med ro om kvelden.

Marine Project - Wildlife Volunteer South Africa remains copyright of the author kinehau, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Turen tok oss med båt ut til øya, rundt på øya med buss og inn i fengselet der Nelson Mandela satt. Det var en både spennende og intens opplevelse. Alle som virkelig vil lære om Sør-Afrikas historie bør ta en tur til denne øya. Per idag er det ingen fanger der lenger. Derimot kommer mange turister dit hver dag for å lære om de mørkere årene av Sør-Afrikas historie.

Anbefales!!

Robben Island remains copyright of the author kinehau, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Dagen etter at jeg kom til Sør-Afrika, var jeg med gruppen på en dagstur til Cape Point og Kapp det gode håp, som er det mest sørøstlige punktet i Afrika. Neste stopp Antarktis! Merkelig å tenke på at en er så langt sør, vi nordmenn er jo vant til at det er Nordpolen som er nær.

Bussjåfør og guide John hentet oss utenfor Ashanti tidlig på formiddagen og kjørte innom flere små landsbyer på veien til Cape Point. John er virkelig en morsom type, han får alle til å smile og føle seg velkomne. Turen gikk med en liten minibuss, som er et karakteristisk kjøretøy i Sør-Afrika. Her er det plass til alle som får trykket seg inn i kjøretøyet! I den bussen John eide, var det imidlertid satt av et sete til hver person på turen.

Cape Point var virkelig en opplevelse! Ikke bare fordi det ligger flott til, men også fordi det er hjemmet til en gjeng med bavianer. Se opp oh hold på veskene! Disse dyrene kjenner lukten av mat lang vei, og vet at turister gjerne har mat i sekkene sine. Vi ble på det sterkeste anbefalt å ikke ta med oss vesker og sekker opp til utsiktspunktet, noe som i ettertid viste seg at hadde vært lurt! John fikk seg en god latter...

På veien tilbake til Cape Town kjørte vi over Chapman's Peak, som er en spektakulær veistrekning som nærmest er hogget inn i fjellveggen. Vi fikk også duppet tærne i vannet, og fant ut at her kunne vi gjerne bosatt oss.

Tur til Cape Point remains copyright of the author kinehau, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Etter 15 timers reisetid kom jeg frem til Cape Town. Været var flott, og jeg kunne se Table Mountain allerede fra flyplassen. Etter litt venting gikk turen til Ashanti Lodge, der deltakerne på Volunteer South Africa og Work & Travel South Africa bor den første uken (se bilde). Jeg var veldig spent på hvordan hostellet så ut, men her ble forventingene absolutt innfridd! Stedet likner et gammelt herskapshus, men fargerikt, sikkert og med svaiende palmer på utsiden. De har også et svømmebasseng i bakgården, noe jeg sikkert hadde benyttet meg av dersom det hadde vært varmere i været når jeg var på besøk.

Guidet tur i sentrum
Klokken elleve skulle gruppen samles, inkludert meg og to av x-plores deltakere. Gruppen besto av unge mennesker fra USA, Canada, Norge, Nederland, Tyskland og Sveits, og ble snart en sammensveiset gjeng.
Dagen gikk med til guidet tur i byen ledet av Clyde, en av de ansatte hos SASTS. SASTS står for South African Students' Travel Service, og de driver blant annet å hjelpe unge mennesker i forskjelllige land med å jobbe som frivillige i Sør-Afrika. x-plore har samarbeidet med SASTS siden januar 2005, og de tar imot ca 250 frivillige i året.
Den guidede turen var veldig bra, og ga alle et viss peiling på hvor de forskjellige tingene i byen befant seg. Blant annet ble vi vist postkontor og busstasjon, noe som var veldig nyttig i ettertid. I tillegg så vi parker og parlamentsbygningen.

Orienteringsmøte med Marina og Nadia
Etter den guidede turen gikk turen til SASTS sine kontorer, og alle deltakerne fikk møte Marina og Nadia. Marina og Nadia er de to som jobber med å hjelpe alle de som kommer til Sør-Afrika for å jobbe, og er kjempehyggelige. De gjør virkelig alt for at de som kommer til landet deres skal trives!
Orienteringsmøtet var veldig informativt. Alt som en lurer på i forbindelse med kulturforskjeller, detaljer om vertsfamilien, jobbmuligheter osv blir snakket om her!

Ankomst i Cape Town - introduksjonsuken begynner! remains copyright of the author kinehau, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs

Etter å ha tilbudt programmer i Sør-Afrika i en periode, bestemte vi i x-plore oss for at en av oss burde reise til landet vi hadde hørt så mye spennende om. Det ble bestemt at jeg, Kine, var den som skulle reise siden jeg har ansvaret for programmene i den sørlige delen av Afrika.
Målet med reisen var å treffe samarbeidspartnerne våre, besøke noen av prosjektene og bli kjent med The Rainbow Nation, som Sør-Afrika kalles.

Sør-Afrika er et land som de fleste av oss har hørt mye om, blant annet på TV og på skolen. Landet har vært kjent for sitt tidligere Apartheid-styre, Nelson Mandela, løver og elefanter for å nevne noe! Mindre kjent er de flotte strendene, de vennlige menneskene, og de vanvittige kontrastene som landet kan by på.

Jeg reiste alene avsted en tirsdag ettermiddag i slutten av mai 2005, og må innrømme at jeg hadde endel sommerfugler i magen! En reise verden rundt med x-plores Australia-program til tross: Dette var definitivt eksotisk!

Ankomst i Cape Town

Etter 15 timers reisetid kom jeg frem til Cape Town. Været var flott, og jeg kunne se Table Mountain allerede fra flyplassen. Etter litt venting gikk turen til Ashanti Lodge, der deltakerne på Volunteer South Africa og Work & Travel South Africa bor den første uken (se bilde). Jeg var veldig spent på hvordan hostellet så ut, men her ble forventingene absolutt innfridd! Stedet likner et gammelt herskapshus, men fargerikt, sikkert og med svaiende palmer på utsiden. De har også et svømmebasseng i bakgården, noe jeg sikkert hadde benyttet meg av dersom det hadde vært varmere i været når jeg var på besøk.

Guidet tur i sentrum
Klokken elleve skulle gruppen samles, inkludert meg og to av x-plores deltakere. Gruppen besto av unge mennesker fra USA, Canada, Norge, Nederland, Tyskland og Sveits, og ble snart en sammensveiset gjeng.
Dagen gikk med til guidet tur i byen ledet av Clyde, en av de ansatte hos SASTS. SASTS står for South African Students' Travel Service, og de driver blant annet å hjelpe unge mennesker i forskjelllige land med å jobbe som frivillige i Sør-Afrika. x-plore har samarbeidet med SASTS siden januar 2005, og de tar imot ca 250 frivillige i året.
Den guidede turen var veldig bra, og ga alle et viss peiling på hvor de forskjellige tingene i byen befant seg. Blant annet ble vi vist postkontor og busstasjon, noe som var veldig nyttig i ettertid. I tillegg så vi parker og parlamentsbygningen.

Orienteringsmøte med Marina og Nadia
Etter den guidede turen gikk turen til SASTS sine kontorer, og alle deltakerne fikk møte Marina og Nadia. Marina og Nadia er de to som jobber med å hjelpe alle de som kommer til Sør-Afrika for å jobbe, og er kjempehyggelige. De gjør virkelig alt for at de som kommer til landet deres skal trives!
Orienteringsmøtet var veldig informativt. Alt som en lurer på i forbindelse med kulturforskjeller, detaljer om vertsfamilien, jobbmuligheter osv blir snakket om her!

Tur til Kapp det gode håp

Dagen etter at jeg kom til Sør-Afrika, var jeg med gruppen på en dagstur til Cape Point og Kapp det gode håp, som er det mest sørøstlige punktet i Afrika. Neste stopp Antarktis! Merkelig å tenke på at en er så langt sør, vi nordmenn er jo vant til at det er Nordpolen som er nær.

Bussjåfør og guide John hentet oss utenfor Ashanti tidlig på formiddagen og kjørte innom flere små landsbyer på veien til Cape Point. John er virkelig en morsom type, han får alle til å smile og føle seg velkomne. Turen gikk med en liten minibuss, som er et karakteristisk kjøretøy i Sør-Afrika. Her er det plass til alle som får trykket seg inn i kjøretøyet! I den bussen John eide, var det imidlertid satt av et sete til hver person på turen.

Cape Point var virkelig en opplevelse! Ikke bare fordi det ligger flott til, men også fordi det er hjemmet til en gjeng med bavianer. Se opp og hold på veskene! Disse dyrene kjenner lukten av mat lang vei, og vet at turister gjerne har mat i sekkene sine. Vi ble på det sterkeste anbefalt å ikke ta med oss vesker og sekker opp til utsiktspunktet, noe som i ettertid viste seg at hadde vært lurt! John fikk seg en god latter...

På veien tilbake til Cape Town kjørte vi over Chapman's Peak, som er en spektakulær veistrekning som nærmest er hogget inn i fjellveggen. Vi fikk også duppet tærne i vannet, og fant ut at her kunne vi gjerne bosatt oss.

Tur til Robben Island

Robben Island er øya der mange sørafrikanske straffedømte, og da spesielt de som hadde blitt dømt for politisk relaterte ting, satt fengslet. Blant dem var Nelson Mandela, Sør-Afrikas første svarte folkevalgte president, og faren til Thabo Mbeki, som er president i landet idag.

Turen tok oss med båt ut til øya, rundt på øya med buss og inn i fengselet der Nelson Mandela satt. Det var en både spennende og intens opplevelse. Alle som virkelig vil lære om Sør-Afrikas historie bør ta en tur til denne øya. Per idag er det ingen fanger der lenger. Derimot kommer mange turister dit hver dag for å lære om de mørkere årene av Sør-Afrikas historie.

Anbefales!!

Besøk på prosjekter i Cape Town-regionen

Jeg var med Marina i SASTS for å besøke endel av frivillighetsprosjektene i Sør-Afrika. Vi kjørte rundt og så på både endel av skoleprosjektene, et miljøvernprosjekt og et helseprosjekt.

Noen av prosjektene som vi besøkte var:

Lieftespoort School; Liten barneskole med en gjeng morsomme barn og en hyggelig "frøken". Her blir en tatt godt imot! Et menneske fra et annet land er veldig eksotisk, og alle barna ville være med på bildene!

Place of Hope; Dette er et slags krisesenter for kvinner med voldelige menn. Her får de bo sammen med barna sine til de har kommet til hektene. I tillegg læres de opp i forskjellige kvalifikasjoner, slik at de lettere kan forsørge seg selv når de kommer hjem igjen.

Leliebloem House; Dette er et senter for barn som er tatt vekk fra familiene sine av forskjellige årsaker. De både bor og går på skole på senteret, og læres opp i sport, engelsk etc.

Rondelvei Nature Reserve; Her har frivillige sjansen til å jobbe som guider, så dette prosjektet passer godt for de som har lyst til å prøve seg litt innenfor turistnærngen. I tillegg til flodhester har stedet slanger, fugler og mus.

Live to Love Centre; Dette er et kombinert sports- og HIV/AIDS opplkysningssenter. Barna blir opplyst om farene for å bli smittet, samtidig som de kan ta del i sportsaktiviteter. Det at det er sportsaktiviteter på senteret gjør det mindre tabu å bli sett når en går inn der.

Så hva er "dommen"?

Sør-Afrika har utrolig mye å by på. Det er et land med vanvittige kontraster, og en kultur så forskjellig fra den norske at jeg ikke kunne unngå å komme hjem igjen med et noe annet syn på verden. Sør-Afrika er et land som kryper inn under huden på en, og mange som jeg har snakket med sier at de definitivt skal tilbake igjen. Det er noe spesielt ved landet som er vanskelig å sette fingeren på, men som gjør at de fleste som har vært der sverger på at de en dag skal tilbake. Jeg følger deres eksempel; 2. november 2006 vender jeg nesen mot Cape Town for andre gang! Må ha det, bare må ha det....

South Africa - here I come! remains copyright of the author kinehau, a member of the travel community Travellerspoint.

Comment on this entry | Tweet this | Your own free travel blog | More Travellerspoint blogs