Reiseblogg fra Travellerspoint

Shamwari

Lion Breeding, Kids & Lions og Medical & Lions i Zimbabwe

sunny 27 °C

Sammen med min kollega fra Sverige satte jeg kursen mot Lion Breeding, Kids & Lions og Medical & Lions-prosjektene. Omtrent akkurat ett år etter at jeg jobbet som frivillig på Kids & Lions selv skulle jeg igjen få hilse på mine venner i Zimbabwe. Shamwaris!!

Med glede i hjertet og et smil om munnen kunne jeg konstatere at prosjektet var akkurat like flott som jeg husket at det var. Afrika generelt, og disse prosjektene spesielt, har gjort et uforglemmelig inntrykk på meg. Med åpne armer og et stort smil kom Dan i mot meg og ropte på gebrokkent norsk; “Siiiiiren, Waschera??!” Ååå, det var sånn en god følelse å være tilbake igjen og en bedre velkomst enn det kunne jeg ikke fått.

Det flotte med gården er den positive energien som omkranser området. Fordi det er tre prosjekter som holder til på samme sted så er det mange frivillige der. Det blir det sosialt og hyggelig av. Etter selv å ha fått velge hvem av løvene vi ønsket å gå første løvetur med så bar det ut i bushen. Vi skulle få gå med 2L’s (Lewa og Laili), som jeg hadde jobbet med over en to ukers periode i påsken for ett år tilbake. I fjor var de små og nå var de sannelig meg blitt store. Veldig store, men fortsatt like lekne og sosiale.

IMG_9483.jpgIMG_9455.jpgIMG_9452.jpg

Turen skulle vise seg å bli veldig interessant og en jeg aldri kommer til å glemme. En død kobraslange på rundt 4 meter hadde blitt funnet i nærheten av Boma’en til elefantene. Den hadde spist en hel impala og samtidig svelget en flere meter lang pinne. Pinnen stakk fortsatt ut av munnen på slangen og var nok grunnen til at slangen hadde dødd. Pinnen hadde nok stukket hull på innvollene og dermed tatt livet av den. Forfjamset og ganske overrasket stod vi frivillige bare en meter unna og kunne se naturens gang på nært hold. Spente stod vi rundt slangen og lurte på om Laili og Lewa ville vise interesse for den og kanskje til og med driste seg til å smake på den. Meningene var delte, men sannelig fikk vi se det jeg vil kalle tidenes mest absurde situasjon! Å stå en god meter fra de to løvene på halvannet år og se på at de spiste seg gjennom buken på slangen for så å fortære den døde impalaen etterpå var uforglemmelig. Jeg kunne konstatere at mitt tredje opphold på gården kom til å bli minnerikt og full av opplevelser.

IMG_9317.jpgIMG_9324.jpgIMG_9328.jpgIMG_9332.jpg90_IMG_9335.jpg

Gården består av tre ulike delprosjekter; Lion Breeding, Kids & Lions og Medical & Lions. Forskjellen på de tre prosjektene på gården ligger i at Lion Breeding frivillige jobber med dyrene i ukedagene, mens kids & lions og medical & lions frivillige jobber med barn og på klinikker i ukedagene. Alle er sammen på gården i helgene og får ta del i aktivitetene med dyrene. Fordi man bor så tett og opplever magiske ting sammen blir ofte tett vennskap knyttet.

IMG_9295.jpgIMG_9297.jpgIMG_9387.jpgIMG_9395.jpgIMG_9556.jpgIMG_9553.jpgIMG_9349.jpgCamilla ble ganske så solbrent

Camilla ble ganske så solbrent

Camilla og jeg fikk være en hel dag på Mkoba Policlinic. Flere tusen mennesker er tilknyttet denne klinikken og de frivillige får assistere på de ulike avdelingene. (Bla. annet Maternity Ward, TB, OP og HIV/AIDS consultations). Som frivillig jobber man i utgangspunktet som assistent og man trenger ikke nødvendigvis noen utdannelse innen helse for å få jobbe på klinikkene. Man kan hjelpe til med blant annet å veie babyer, registrere tall, telle tabletter, delta på konsultasjoner, delta på vaksinering og delta på fødsler. Det var ingen babyer i sikte på fødestua de timene vi var innom, men vi fikk prøve oss litt i de ulike avdelingene. Det var spesielt artig å se to av goxplore sine frivillige “in action”. Begge jobber som sykepleiere hjemme i Norge og hadde derfor tatt med seg både uniform og navneskilt. Har man ikke det er det viktig at man kler seg respektabelt slik at man ikke støter noen i lokalsamfunnet. Det er spesielt viktig at man dekker til knær og skuldre. Agnethe var i gang med å ta blodtrykket til de gravide kvinnene, mens Grethe målte høyden.

IMG_9501.jpgIMG_9502.jpgIMG_9503.jpgIMG_9497.jpg

Etter en lang dag på klinikk var det dags for en ny utfordring på førskolen Mickey Mouse Club. Med 180 barn fordelt på to små klasserom og et ikke altfor stort uteområde så var jeg glad jeg kom forberedt; uthvilt og full av energi. Påskehøytiden var rett rundt hjørnet så de norske frivillige hadde derfor bestemt seg for å dramatisere et utdrag av påskefortellingen hvor Jesus brødfør tusener av mennesker med kun noen få brød og fisk. Vi ble alle satt i sving og barna syns det var artig. De forstod nok ikke så mye av fortellingen på engelsk, men lyste opp når de fikk det gjenfortalt på det lokale språket Shona. Etter vår “skuespiller”-debut var det rett i gang med lek og moro ute før dagen ble avsluttet med te og mat inne. En utrolig givende, morsom og en smule slitsom dag!!

IMG_9524.jpgIMG_9532.jpgIMG_9537.jpgIMG_9544.jpgIMG_9545.jpg

Etter en livsendrende opplevelse på guttebarnehjemmet i Mkoba i fjor gledet jeg meg som en unge til å besøke dem igjen. Med besøk av frivillige gjennom året som hadde gått hadde mye blitt gjort og livskvaliteten hadde blitt mye bedre. De hadde nå nok mat, fått piggtrådgjerde rundt eiendommen, elektrisitet, skolepenger til alle barna og et “chicken project”. Guttene smilte og gleden var stor da de ble invitert til Lion Breeding-gården på sportsdagen som alle de frivillige ville arrangere for dem. Med opplevelser som å sitte på elefanter, se løver for første gang og delta i masse artige aktiviteter (potetløp, sekkeløp og fortball konkurranse) ble det en dag de sent vil glemme. Det ble en uforglemmelig dag for alle oss frivillige også.

IMG_9399.jpg90_IMG_9406.jpg90_IMG_9359.jpg90_IMG_9355.jpgIMG_9423.jpg90_IMG_9428.jpg

Det er vanskelig å sette ord på hvor fantastisk disse prosjektene er. Man må oppleve det selv for å kunne forstå hvilken glede det er å være en del av noe så fantastisk. Afrika er magisk!!

Skrevet av SirenL. 11.06.2012 05:45 Arkivert i Zimbabwe Kommentarer (1)

Herlige Mosambik

Goxplore besøker Vilanculos

sunny 30 °C

For første gang skulle jeg fly propellfly, og reisen skulle gå til Mosambik. Nærmere bestemt havnebyen Vilanculos, en by med flotte strender og turkis hav. Jeg skulle besøke goxplores prosjekt og alle våre frivillige.

Som jeg hadde forventet var det som å møte en vegg da jeg steg av propellflyet vel fremme i Mosambik. Mosambik er hot hot hot! For en stakkars forfrossen nordmann kan det være litt av et møte, og det ble det også for meg. Vannflaska måtte frem. Flyplassen var overraskende flott og fancy, noe jeg ikke hadde forestilt meg. Da min kollega besøkte prosjektet i 2009 kom hun hjem med rapporter om et skur av en flyplass, noe liknende flyplassen i Bulawayo i Zimbabwe, mens realiteten noen år senere var en helt annen. Jeg ble fortalt at kinesernes innflytelse på Vilancolus hadde medført store endringer, blant annet på flyplassen. Kineserne har investert og brukt masse penger og til gjengjeld fått forsyne seg av landets ressurser.

IMG_8722.jpgIMG_8807.jpg

Etter en noe langdryg visumprosess (jeg endte sist i køen bak en portugisisk gruppe) var jeg endelig fremme og ble møtt av smilende Zachary og Sonia. Sonia er en kjempehyggelig engelsk jente og fungerer som prosjektmanager i Mosambik. Hun har vært der i to år nå og stortrives der. Hun får hjelp av Zachary, som er lokal, og av en prosjektkoordinator også. Sammen utgjør de “dream team”.
Prosjektene ligger sentralt i Vilanculos, som har ca. 25 000 innbyggere. Selve byen er bare 5 km lang, men har likevel det man trenger av koselige restauranter, markeder og nydelige strender. Byen lever av turisme og fisk så engelskundervisning er det stor etterspørsel etter. Mosambik er akkurat slik man hadde forestilt seg. Det er det “ekte Afrika” med varmen, humpete veier og frodig natur. Frivillighetsvillagen er tilknyttet det flotte hotellet Aguia Negra, som ligger rett i strandkanten. De frivillige bor i et eget frivilighetshus på eiendommen og får dermed lov til å benytte seg av hotellets fasiliteter i helgene. Hotellet har en liten sportsbar, restaurant og et fantastisk bassengområde med utsikt over havet. En perle og et “pusterom” for de frivillige når reliteten i Mosambik blir for hard. Frivillighetshuset er sjarmerende og består av tre soverom med køyesenger, to bad, et allrom med kjøkken og et rom hvor skolesaker og donasjoner ligger. Ute er det stoler i skyggen og et lite basseng hvor man kan dyppe føttene nedi dersom man trenger avkjøling.

IMG_8736.jpgIMG_8738.jpgIMG_8740.jpg90_IMG_8742.jpgIMG_8805.jpgIMG_8800.jpg

De frivillige jobber mandag til fredag fra 07.00 til 17.00, hvor man har en lang lunchpause midt på dagen. I og med at den varer et par timer har de frivillige muligheten til å både spise lunch og legge seg en time ved bassenghet for å slikke sol. Arbeidsdagene er veldig strukturert og består alltid av to ulike aktiviteter per dag. Hver dag starter med undervisning på førskolen, hvor man deltar i undervisning, lek med barna, matlaging og ellers andre ting som trengs. Hver torsdag formiddag tar de frivillige alle barna med til stranden, noe som er høydepunktet for hele uken. Altdri før har jeg sett flere ekstatiske barn på ett sted.

IMG_8758.jpgIMG_8846.jpgIMG_8848.jpgIMG_8850.jpgIMG_8767.jpg90_IMG_8754.jpgIMG_8769.jpg90_IMG_8797.jpgIMG_8779.jpgIMG_8791.jpg

Ettermiddagene varierer og gjør at uken blir interessant og variert. To ettermiddager besøker de frivillige et lokalt barnehjem, hvor en ettermiddag består i engelskundervisning og den andre i lek med barna. Prosjektet ble startet av en eldre dame, som tok til seg foreldreløse barn i området fordi hun ville gi dem en bedre hverdag. Hennes eneste ønske for barna er at de skal få engelskundervisning nok til å kunne gå på skolen og komme seg videre i livet. Hun vil kun det beste for disse barna, og de frivillige ønsker også å gjøre det de kan for å hjelpe henne. Jeg fikk være med på lekedagen og hadde det superartig. Vi lekte masse leker med barna, leste bøker og tegnet. Mary Pat (en kanadisk frivillig) falt pladask for denne lille krabaten som vi kalte “Buddha-babyen”, mens jeg fikk besøk i fanget av en annen liten søt baby. Jenta sovnet like godt i fanget mitt.

IMG_8829.jpgIMG_8813.jpgIMG_8811.jpg90_IMG_8810.jpg90_IMG_8827.jpgIMG_8837.jpg

To ettermiddager i uken underviser de frivillige engelsk til ungdommer, jenter og gutter fra 13 års-alderen. Det er et begrenset antall som får være med på undervisningen, som foregår to ganger per uke i et helt år. Det var sterkt å se hvor mye dette betyr for dem og hvor sterkt ønske de har om å lære seg engelsk. Livet i Mosambik er tøft for de fleste og både analfabetisme og HIV/AIDS er utbredt. Disse ungdommene forstår at turismen er deres deres eneste mulighet til å få et bedre liv, så det å kunne snakke engelsk er viktig. Ungdommene blir delt i 4 grupper basert på nivået de ligger på og kunnskapen de allerde besitter. De frivillige underviser i alt fra grammatikk til setningsoppbygging og gloser. I løpet av undervisningtimen kom det mange ungdommer som hadde hørt om tilbudet, og ba på sine knær om å få være med på undervisningen. Dessverre var alle klassene allerede fulle. Noen dager (enten formiddag eller ettermiddag) har man fri for å kunne planlegge og forberede undervisning både til førskolen og voksenopplæringen.

IMG_8728.jpgIMG_8729.jpgIMG_8732.jpgIMG_8731.jpg

I helgene har man fri og kan gjøre akkurat som man vil, det være seg å slappe av i frivillighetsvillagen og bare bade og sole eller være med på ulike aktiviteter og dagsturer. Mosambik har flust av ting å gjøre, for eksempel dykke, snorkle, være med på båttur, dra ut til øyene, dypvannsfiske og ri på hest på stranden. Alle turer bookes på plass og betales i USD. Den lokale valutaen heter Metical og kan veksles på flyplassen ved ankomst.

Noen flotte dager i Vilancolus var plutselig ved veis ende og jeg hadde tårer i øynene da jeg dro. Prosjektet er fantastisk flott og noe goxplore virkelig kan være stolt av. Mosambik er absolutt et sted jeg definitivt må tilbake til en dag.

Skrevet av SirenL. 04.06.2012 01:37 Arkivert i Mosambik Kommentarer (0)

Happy Days!

Mitt Kids & Lions eventyr med x-plore i Zimbabwe <3

sunny 25 °C

Bare 6 mnd. etter mitt første besøk på Lion Breeding prosjektet i Zimbabwe, skulle jeg igjen få oppleve dette fantastiske stedet. Denne gangen som privatperson, ekte frivillig og med en bagasjen full av leker, skrivemateriell og penger, som mine venner, familie, jobb og kolleger hadde donert. Med sommerfugler i magen landet jeg på flyplassen i Bulawayo, som for øvrig er et lite blikkskur, og ble møtt av prosjektlederen Evans. Med et stort smil og med åpne armer sa Evans; finally a familiar face – welcome back Siren! Bedre velkomst får man ikke.

I to uker skulle jeg jobbe som frivillig på x-plores nye program i Zimbabwe, kids & lions, hvor jeg skulle jobbe på barnehjem og på skoler i ukedagene og med løvene, hestene og elefantene i helgene. En win-win situasjon spør du meg! Det var så utrolig hyggelig å se alle prosjektlederne og alle de ansatte igjen, samt møte alle de internasjonale og norske frivillige. Spesielt artig var det å treffe de norske frivillige, som jeg selv hadde sendt ned. Vi var rundt 25 frivillige totalt, fra Sverige, Norge, Holland, England, Canada, Australia og Argentina, og ble en fin og sammensveiset gjeng ganske raskt. (Når man er sammen 24 timer i døgnet i flere uker blir man veldig god kjent.)
AP_2011.jpg

Jeg fikk dele rom med søte Elise (ref: www.livingdoll.no), som også skulle være på Lion Breeding i to uker, mens de fleste andre delte firemannsrom. Standarden på prosjektet er mye bedre enn man gjerne forventer, og maten er internasjonal og god. Med måltider i buffèt style gikk den planlagte dietten min i vasken. Jeg bestemte meg heller for å nyte hvert sekund, spise det jeg hadde lyst på og unne meg et glass rødvin til middag. Prosjektet er lagt opp slik at man får en halv dag (enten morgen eller ettermiddag) fri hver 3 eller 4 dag, men siden jeg kun skulle være på prosjektet i 2 uker bestemte jeg meg for å jobbe hver dag. Ingen fri på denne jenta, for ingenting skulle være uprøvd!

Ukedagene tilbrakte jeg sammen med barna på Rosedale Children’s home, et barnehjem i Gweru med 61 barn mellom 2 og 18 år, og ettermiddagene og helger med dyrene på Lion Breeding gården. Rosedale var et barnehjem med relativt bra standard, hvor det var fire herlige damer som passet på barna. Siden det var påske da jeg var der, hadde alle barna fri fra skolen. Å ha opptil 61 barn springende rundt, som alle ønsket min oppmerksomhet, var en artig og slitsom opplevelse. Barnehjemmet hadde greie og store lokaler, flere måltider om dagen, skolegang for barna, en TV-stue, stort uteområde å boltre seg på, klatrestativ, en liten selvlagd fotballbane, en grønnsakhage og klær. Til tross for at barna hadde det mest nødvendige når det gjelder materielle ting, så var det likevel lett å se at de ikke får den oppfølgingen og kjærligheten de så sårt trenger og ønsker. De små barna ville hele tiden bæres på, mens de eldre barna ikke ville mase eller være til bry. Jeg løp derfor rundt og klemte alle sammen, til de tinte opp og kom med åpne armer for å gi meg klem om morgenene når jeg kom. Det var en god følelse. De fleste dagene løp vi bare rundt og lekte. Vi brettet litt tøy, plukket søppel, spilte fotball, tok masse bilder (ja – barna i Afrika elsker å bli tatt bilde av og se seg selv på film etterpå), hadde stavekonkurranse på engelsk, sang og gikk "runway". Ungene hadde nemlig lært seg å gå som modeller på rød løper, noe jeg syns var himla festlig. Med Mano eller Brenda som musikalsk innslag, spankulerte ungene en etter en frem og tilbake mens de testet hoftevrikken og “attituden” til de grader. Artig opplevelse, som enda får meg i godt humør når jeg tenker på det. Mye sang og dans var det også og det var spesielt to sanger som gikk igjen. Waka Waka – time for Africa og Happy Birthday, men med en litt morsom vri. Ungene sang nemlig; you look like a monkey, you look like a monkey, i stedet for happy birthday to you, happy birthday to you. Hehe.
IMG_5654.jpgIMG_5831.jpgIMG_5865.jpgIMG_6533.jpgIMG_6210.jpgIMG_6211.jpg

Det var stor glede og mye støy når jeg hadde tatt med blanke ark og fargestifter. Oppfordringen var å tegne til barna i Norge, noe de virkelig gikk 100% inn for. De satt stille som mus og konsentrerte seg mer enn noen gang. Dette resulterte i mange flotte bidrag, som barna på Lade Skole i Trondheim og Vestby skole i Vestby nå har hengende på veggen. (Mine to søstre Andrea og Benedicte har begge to jobbet litt på skolene nemlig). Som belønning for fine tegninger og god innsats fikk alle barna utlevert tegninger som barna på Lade og Vestby skole hadde laget. Det var smil og mye glede over å ha fått en norsk venn.
IMG_5851.jpgIMG_5858.jpgIMG_5863.jpg

Etter to flott uker sammen med barna på Rosedale så var det tid for å ta farvel. Linn Siri, en norske frivillig, og Daisy, en hollandsk frivillig, var med for å organisere en fun-day for barna. Jeg hadde på forhånd samlet inn saker og ting, som mine venner, familie og kolleger hjemme i Norge hadde donert, som jeg fordelte så godt jeg kunne til de som trengte det. Med snop, party hatter, ansiktsmaling, sjokolademedaljer og partyblåser ble det liv i leiren og noen hektiske siste timer sammen med barna. Alle var superglade og fikk forhåpentligvis en dag de sent vil glemme.
IMG_6469.jpgIMG_6484.jpgIMG_6497.jpgIMG_6518.jpg

Etter å ha opplevd at Rosedale hadde de basistingene mange andre i Zimbabwe mangler, bestemte jeg meg for å donere pengene og resten av det donerte materiellet til et annet barnehjem som trengte det enda mer. Simba, en av prosjektlederne, tok meg nemlig med til et barnehjem i Mkoba distriktet og fortalte meg at dette ville bli en helt annen opplevelse. Da vi kom dit fikk jeg vondt i hjertet og ble tungsindig. I et lite murhus, som for øvrig var i elendig forfatning og uten noe særlig uteområde, ble jeg møtt av 15 barn i alderen 8 til 15 år. Det var to jenter og 13 gutter, som alle smilte og gav meg klem da jeg kom. De viste meg rundt i huset, som bestod av tre soverom med tre køyesenger i hvert rom, et bad av betong med en balje midt på gulvet, et toalett uten toalettsete og et kjøkken uten elektrisitet. Guttene sov to og to i hver seng, alle uten madrasser, mens de to jentene sov på gulvet på kjøkkenet. Fordi deres donor hadde sluttet å gi dem penger i januar 2011 hadde det gått ut over elektrisiteten og matmengden. Elektrisiteten var avstengt, barna fikk bare ett måltid om dagen og to av barna hadde blitt tatt ut av skolen fordi de ikke hadde penger til å la dem gå der lengre. (Et skolesemester koster mellom USD 15 og 40 per elev varierende fra skole til skole).
IMG_6293.jpgIMG_6301.jpgIMG_6298.jpgIMG_6452.jpgIMG_6307.jpgIMG_6451.jpgIMG_6308.jpgIMG_6313.jpg

Jeg bestemte meg for å kjøpe tykke tepper til alle barna, samt kjøpe inn masse mat. Jeg gav dem også hele bagen med leker, tegnesaker og litt klær, noe de satte veldig stor pris på. Jentene fikk bla. en malebok med prinsesser med langt hår og fine kjoler, mens guttene fikk en med raske biler og motorsykler. Det var med stor ekstase de satte i gang med fargelegging. Å se at dette var deres realitet og at de likevel smilte gjorde stort inntrykk på meg. Jeg følte meg helt tom og fant ikke ord for å forklare hvordan jeg hadde opplevd det. Sitert fra min venninne Elise Gabrielsens blogg; Det å være født norsk er som å vinne i lotto.
IMG_6444.jpgIMG_6577.jpg

Tusen hjertelig takk for alle donasjonene, både i form av penger og materiell, fra alle venner, bekjente, familie, kolleger og jobb. Sammen gjorde vi en forskjell for barna på dette barnehjemmet i Gweru!

Etter å ha fått med meg hele frivillighetsgjengen på prosjektet, hadde vi på under ett døgn klart å samle inn rundt USD 700. Vi kjøpte madrasser til alle barna, samt masse mat både til dem og til Rosedale barnehjem. Da vi kom tilbake for å gi dem dette kom barna og gav meg en hel bunke med fargelagte tegninger. De hadde på under 24 timer fargelagt alle sidene i tegneblokkene (!) og var superstolte da de viste dem frem til meg. Etter å ha besøkt disse barna og sett deres hverdag har Lion Breeding prosjektet lagt inn et besøk hos dem hver lørdag, slik at de er sikre på å få litt mat hver uke. I tillegg startet prosjektet med innsamling, som ble kalt Are you up for the challenge, hvor målet er at de frivillige hver måned samler inn så mye penger som mulig for å hjelpe barnehjemmet. I mai samlet de frivillige inn nok penger til å kunne betale for et helt år med elektrisitet for barnehjemmet, mens juni-målet er å samle inn nok penger til å installere piggtrådgjerde rundt eiendommen. Målet mitt er å kunne starte en stiftelse her hjemme for å samle inn penger til å kunne hjelpe enda mer neste gang jeg reiser tilbake.
IMG_6441.jpgIMG_6292.jpgIMG_6537.jpgIMG_6579.jpg

Dagene på Lion Breeding prosjektet startet tidlig, så det er en ekstra utfordring for morgengretne mennesker. Selv var jeg oppe 06.00 hver dag og gledet meg til dagens opplevelser. Å kunne starte dagen med å se Meeka komme mot meg for å få kos før hun startet på turen, klappe løveungene Lewa, Laili og Big C, oppleve søtnosene Penya og Paza gafle i seg maten i den tro at de aldri skulle få mat igjen og være med på Boma og Bakaris aller siste gåtur var som en drøm. Å få en kald dusj av grønt gørr fra en av elefantene på “elephant herding”, rengjøre inngjerdingen til “the 9 boys” for gamle benrester og avføring for så å oppleve alle 9 kom spurtende mot oss for å bli matet på nytt, og det å få vennskap for livet gjorde reisen til et minne for livet. Jeg kan enda ikke forstå at bildene jeg tok faktisk er ekte og ikke meg poserende foran en green-screen med ulike bakgrunnsbilder.

IMG_6243.jpgIMG_6262.jpgIMG_6649.jpgIMG_6620.jpgIMG_5551.jpgIMG_5691.jpgIMG_5790.jpgIMG_5808.jpgIMG_5645.jpgIMG_6586.jpg

Zimbabwbe er et fantastisk land med fantastiske mennesker og man føler seg velkommen hvor enn man går, enten man står i matkø på prosjektet og får smil og språkleksjoner (Ndebele og Shona) av personalet, treffer lokale mennesker på markedet i Gweru på lørdagene som ønsker å lære om Norge eller turister som besøker gården og prosjektlederne. Man blir en del av en fin og stor familie, hvor hver dag er happy days!, som sitert av Evans, Sam, Simba og Dan. Det å kunne stå opp grytidlig hver dag, å vite at man har en ny dag i paradis, er en fantastisk følelse. Etter to vidunderlige uker er lengselen etter å reise tilbake enda sterkere. Zimbabwe er en opplevelse for livet, som bare oppleves!

Skrevet av SirenL. 16.06.2011 00:51 Arkivert i Zimbabwe Kommentarer (0)

Amazing Thailand!

- Nyhet! Gitte besøker x-plore sine frivillighetsprosjekter i Thailand!

sunny 30 °C

Etter min fantastiske jobbreise til Kambodsja gledet jeg meg enormt til å fortsette eventyret i nabolandet, Thailand.
Jeg har vært i Thailand før, men da besøkte jeg Bangkok og den sørlige delen av landet. Reiseruten på denne turen var derimot helt ulik, dessuten hadde jeg en totalt annerledes agenda!
Nå skulle ferden gå til nye frivillighetsprosjekter i Thailand som x-plore tilbyr i disse dager! Prosjektene våre er henholdsvis i Singburi og Chiang Rai. Singburi ligger ca 2.5 timer nord for Bangkok, og for å komme til Chiang Rai må en reise i hele 12 timer med buss. I Singburi besøkte jeg forskjellige sosiale prosjekter, deriblant barnehjem og skoler der frivillige har mulighet til å jobbe som engelsklærer. Markus fra vårt svenske kontor reiste til Chiang Rai for å oppleve Akhafolket helt i nord. Vi har hatt en herlig tur, og jeg gleder meg til å sende frivillige til prosjektene våre!:)
8DSC03113.jpg
DSC03103.jpg
DSC03093.jpg
teaching.jpg
DSC03074.jpg
hilltribe_13.jpg

Thailand har virkelig masse å by på. Jeg fikk selvsagt erfare fler kontraster på denne turen sammenlignet med min første tur til Thailand. Jeg får begynne å fortelle fra dag en!

Where you go? Where you go? Where you go? Kan du høre de? Har du landet i Bangkok enda? Lukk øynene og forestill deg at en stor gjeng taxisjåfører venter spent på å ta deg imot i de svært så fargerike taxiene sine. Where you go? Where you go? Gule, rosa, lilla, blå, orange, grønne taxier. De vil bringe deg dit du vil, når som helst, hvor som helst, for nesten ingenting som helst! På en bisard, rar og komisk måte syns jeg taxisjåførene skildrer hvorfor 14 millioner mennesker reiser på ferie til Thailand hvert år! Taxisjåførene står der med store smil om munnen og represtenterer dermed thaifolkets genuine vennlighet. Thailand er i likhet med Kambodsja smilets land! Fargene representerer alt landet har å by på av mangfold i form av kultur, mat, natur, kaos (!) og impulser samt de vakre orkideene som gror vilt rundt i landet! Okei, kanskje det blir litt crazy å trekke denne sammenligningen. Men, det passer bra- for Bangkok og Thailand er rimelig crazy!:)

DSC03128.jpgDSC03224.jpg
DSC03473.jpg
DSC03045.jpg
DSC03209.jpg

Bangkok. FOR en by. Jeg finner ikke ord som strekker til for å beskrive dette stedet. Første dagen tok samarbeidspartneren vår meg med ut på en fem timers sykkeltur. En perfekt måte å se byen på. Grunnen til det er at det simpelten er umulig å se denne byen fra en buss eller bil. I Bangkok snakker man ikke om de timene hvor det er rush trafikk, men heller om de timene da det ikke er det. Og dette er tilfellet kun rundt midnatt! Så, sykkelen var et supert transportmiddel for sightseeing. Vi ble tatt med inn i de mørkeste (skumleste!) smug til grønne suburbs der vi kun hørte idyllisk fuglesang fra åkrer fulle av morning glory planter. For de som ikke kjenner til denne planten så er den veldig populær å bruke i vegetariske retter. Utrolig god! Det var nesten ikke til å tro at vi befant oss i samme by.
Jeg fikk også være med på båttur der vi fikk oppleve hvordan menneskene bor langs elven i Bangkok samt se litt av hva Thailand har å by på av wildlife! Som dere kan se er Bangkok også en by som er preget av fattigdom, og mange har nesten ingenting. Elvene er FULL av Catfish, men ikke tro at fisken kan spises. Fisken er hellig, og dersom du livnærer deg av denne betyr det ulykke! Du ønskes derimot hell og lykke dersom du mater fisken, så jeg valgte å gå for sistnevnte!

DSC03006.jpg
DSC03022.jpg
DSC03025.jpg
DSC03028.jpg
DSC02981.jpg
DSC02991.jpg
DSC02996.jpg

Samme ettermiddag satte jeg meg på bussen- retning Singburi. Det er som sagt i denne byen de fleste prosjektene våre ligger. Programmet vårt til Thailand er helt nytt, og jeg gledet med vilt! I Singburi har du som frivillig mulighet til å jobbe på barnehjem eller på skole. I likhet med noen prosjekter i Kambodsja fungerer enkelte skoler også som barnehjem. Det er et stort problem at barn og unge ikke går på skole. Barna kommer fra svært vanskelige forhold der skolegang ikke er aktuelt fordi de må være hjemme å hjelpe til for å holde husholdningen i gang. Som et resultat har ikke disse barna mulighet for å tilegne seg ny kunnskap på skolebenken, og dermed blir framtiden deres svært snever. I verstefall har barn blitt forlatt av fattige foreldre som ikke har mulighet til å ta seg av barna sine.

Det var mange frivillige som var på plass da jeg besøkte Singburi, både nye og noen litt mer drevne. Jeg kom rask i prat med disse, blant annet en 18 år gammel jente fra Storbritannia og et eldre par i fra Sverige. Jeg syns det er flott at flere generasjoner møtes på denne måten. Uten tvil vil aldersforskjellen bidra til at opplevelsene vil være noe annerledes, og dette byr på mye lærdom! Jeg fikk mulighetene til å besøke flere skoler og barnehjem da jeg var i Singburi. Jeg merket fort at arbeidsoppgavene til de frivillige også er utenfor klasserommet. Det er like viktig med lek og morro som å lære i klasserommet. Dessuten bidrar de frivillige med vedlikehold av skolene og barnehjemmene.
Slikt arbeid er utrolig nyttig da det hjelper barna til å ha en hyggelig og barnevennlig tilværelse rundt seg. Et godt eksempel på dette er da en gjeng med frivillige bestemte seg for å male toalettene til jentene. Før var det kun kjedelige grå vegger her med betonggulv. Fliser og farger utgjorde en kjempe stor forskjell. Budskapet er at all hjelp er gull verdt.

DSC03104.jpg
DSC03101.jpg
DSC03100.jpgDSC03098.jpg
DSC03108.jpg
DSC03092.jpg

Den første uken som frivillig i Singburi vil bestå av en introduksjonsuke. Denne orienteringsuken er viktig slik at du har mulighet til å bli bedre kjent i og rundt Singburi. Ikke minst være sammen med andre frivillige som er i samme situasjon som deg selv. Det er enormt mye spennende å oppleve. Singburi er en liten koselig by omringet av rismarker så langt øyet kan se. De frivillige bor på et senter som minner mye om et gjestehus der man deler rom med andre frivillige. Alle måltider er inkludert.

eco_centre_3.jpg
Singburi er blant annet svært kjent for nydelige templer og Buddah statuer, og i løpet av denne uken besøker dere disse.
DSC03121.jpg
DSC03122.jpg
DSC03131.jpg
DSC03126.jpg
DSC03149.jpg

Den første kvelden blir de frivillige tatt imot med en velkomstdans fremførst av barna som går på noen av de skolene dere vil komme til å jobbe ved. De var så flinke, og stolte som haner hele gjengen! Vi måtte bli med på et par danser for å vende oss til thailandske rytmer!
DSC03058.jpg
DSC03071.jpg
DSC03077.jpg

I løpet av introduksjonsuken ble jeg også tatt med til en by som heter Lop Buri, apenes by! DETTE var komisk! Jeg fikk beskjed om å la vesken være hjemme fordi apene er smarte lommetyver! Et realt sjokk ventet da vi kjørte inn i byen. Aper OVERALT! De er hellige, og det er strengt forbudt å jage de noe sted. De er jo innmarri søte, man får lyst til å kose med de! Likevel, de er ville dyr så man skal være litt forsiktig rundt de. Er man fra Thailand og vandt til apene kan man ta seg friheten til å være kose mer enn andre!
DSC03170.jpg
DSC03187.jpg
DSC03190.jpg
DSC03191.jpg
DSC03189.jpg

Den siste uken min i Thailand var jeg så heldig at jeg fikk sjekke ut Koh Samet også. Det er en liten øy der de frivillige kan velge å ha et lite opphold på slutten av sin tid som frivillig. Her jobber man altså ikke. Her skal man kun slappe av! OG det er definitivt en øy det IKKE er vanskelig å gjøre akkurat det. Det er en liten øy cirka 3 timer øst for Bangkok. Derfor er det relativt lett å komme seg hit. Nydelige hvite strender behandlet meg svært så godt.
DSC03481.jpg
DSC03489.jpg
DSC03476.jpg
DSC03266.jpg
DSC03456.jpg

Jeg har virkelig fått boltre meg med opplevelser på denne turen. Det har vært veldig innholdsrikt å få besøke forskjellige prosjekter, og dermed kjenne en bekreftelse på at de frivillige trives og er fornøyd. Jeg har sett store øgler på størrelse med krokodiller, vandret inn i jungelen på leting etter elefanter, blitt omringet av aper i apenes by Lop Buri og blitt matet av munker! Ok, så turte jeg aldri å ri på elefant, men Markus tok seg av den biten! Han så noe blek ut de første minuttene, men han var mye mye tøffere enn meg gitt! Men, jeg skal manne meg opp til elefanttur neste gang jeg reiser nedover!
0DSC03313.jpgDSC03163.jpg
DSC03247.jpgDSC03417.jpg

Ta steget ut du også, og meld deg på vårt helt nye program til Thailand!

Skrevet av SirenL. 07:16 Arkivert i Thailand Tagged thailand frivillig arbeid frivillighetsarbeid goxplore x-plore Kommentarer (1)

Welcome to Cambodia- it is going to be a bumpy ride!

- Gitte besøker x-plore sine frivillighetsprosjekter i Kambodsja.

sunny 30 °C

En bitende kald vinterdag i januar 2011 ble plutselig forvandlet til en eksotisk (svært varm!) og utrolig opplevelse da jeg reiste til Kambodsja for å besøke samarbeidspartneren til x-plore, og forskjellige frivillighetsprosjekter der nede. For en drøm! Jeg gledet meg veldig til å se de frivillige 'i aksjon' og ta del i deres opplevelser i denne rollen. Det har vært mange positive tilbakemeldinger på programmet vårt til Kambodsja, derfor så jeg virkelig frem til dette. x-plore har prosjekter i og utenfor Siem Reap der du som frivillig kan jobbe som engelsklærer i 2-12 måneder.

Kambodsja har alltid vært mystisk for meg. En del av Asia som ikke har vært utforsket, men som jeg så gjerne har hatt lyst til å oppleve. Kjøre Tuk Tuk fort på hullete veier, og ha blåmerker i lange tider etterpå. Krasj, bang, dobbeltvindu. Oppleve et av verdens syv underverker, nemlig Angor’s templer i soloppgang. Kambodsja’s stolthet! Vandre rundt på markedene, ta til meg luktene, smakene og fargene samtidig som jeg tenker: hva er det? Og det? Og det? Skal det spises? Drikkes?

Ja, jeg gledet meg vanvittig til turen. Ville den leve opp til forventningene?
Turen begynte da jeg ble tatt i mot av vår samarbeidspartner, Interweave, på flyplassen. Der sto Theavy og Annemarie med skiltet sitt for å ta imot meg og andre frivillige fra hele verden. Flyplassen i Siem Reap er liten og koselig, så Interweave var ikke vanskelig å finne. Derfra tok de oss med i morsomme Tuk Tuk’s til Green Town Guesthouse som er ett av to steder de frivillige bor under oppholdet sitt. Et fint lite sted med utrolig vennlig betjening. Restaurant, tv og sengekøyer for den som vil ha en time på øyet:) De får også en stjerne i boka for deilig frokost og shakes om morgenen:)

GreenTown.jpg
Greentown1.jpg
Greentown2.jpg
DSC01991.jpg
DSC02271.jpg
DSC02193.jpg

Om kvelden var det duket for en felles middag sammen med alle de frivillige på Thida’s House, det andre huset der alle de frivillige bor. Dette huset er bygd kun for de, og har en utrolig hjemmekoselig stemning. Det som møtte meg da jeg kom på middag den kvelden var langbord med stearinlys i hagen og deilig hjemmelaget kambodsjansk middag. Det hang søte lykter i trærne, og jeg følte meg virkelig velkommen! Denne middagen er del av orienteringsdagene som alle nye frivillige må være med på.
Morgenen etter var jeg med på et robust informasjonsmøte for de frivillige. Utrolig viktig fordi det blir gitt masse nyttig informasjon i tillegg til at du blir godt kjent med andre frivillige som er nye akkurat slik som deg! De frivillige blir faktisk som en liten familie som spiser frokost sammen hver morgen, og finner på mye hyggelig sosialt både på kveldene og i helgene. Det er også godt å ha andre frivillige rundt seg når en har valgt å jobbe i en helt annerledes kontekst. Tatt en beslutning som innebærer å hjelpe barn som trenger det sårt. Man gjør seg opp mange tanker og spørsmål, derfor er det så bra at alle de frivillige er samlet. Jeg skjønte fort at en kommer nærme hverandre i en slik siutasjon. Opplevelsene er så utallige, og mange trives så godt at de velger å forlenge oppholdet sitt. Det var fantastisk å høre!

DSC02142.jpg
DSC02002.jpg
DSC02003.jpg
DSC02136.jpg
DSC02138.jpg
DSC02212.jpg
DSC02282.jpg
DSC02146.jpg
DSC02788.jpg
DSC02797.jpg

De neste dagene tok Annemarie og Theavy meg med rundt på noen av prosjektene de frivillige jobber ved. Blant annet besøkte jeg et landminemuseum som også driver et barnehjem og en skole på samme sted. Et utrolig fasinerende sted som virkelig trenger all den hjelpen de kan få. Jeg besøkte også tre andre skoler hvorav en av skolene også er et barnehjem. Jeg fikk virkelig sett med mine egen øyne hvor god jobb de frivillige gjør for barna. De bidrar til at fattige barn i Kambodsja får mulighet til å lære et nytt språk som igjen bidrar til at verden blir så mye mindre. Dessuten får de et innblikk i hvordan mennesker lever andre steder i verden, og lærer dermed masse om en annen kultur, levesett og verdier. Jeg ble kjempe imponert over de frivillige som tross alt kaster seg ut i en ny rolle. Noen hadde klasser på 30 elever! Det er ikke til å kjimse av, og de fortjener virkelig en klapp på skulderen for innsatsen;)

DSC02289.jpg
DSC02293.jpg
DSC02299.jpg
DSC02308.jpg
DSC02268.jpg
DSC02394.jpg
DSC02344.jpg
DSC02340.jpg
DSC02382.jpg
DSC02065.jpg
DSC02093.jpg
DSC02352.jpg
DSC02346.jpg
DSC02381.jpg

På tross av at Kambodsja er et fattig land med en svært tragisk historie bak seg finnes det alltid et stort smil i ansiktene deres! Siem Reap er en sjarmerende by som jeg trivdes veldig godt i. Det er en by en aldri føler seg ensom i. Det myldrer selvfølgelig av mennesker. Det er jo slik at en ikke skulle tro at det gikk at å møte på kjentfolk i en by som denne. Men det finnes jo alltid unntak! Midt i Siem Reap’s gater skulle jeg jammen treffe på kjentfolk og samtalen lød som følger: NÆ? Du her? HÆ? Du her? Hva i all verden? Hvordan? Hvorfor? FÅ en klem!! Gjensynsgleden var stor!
172332_101..13758_o.jpg

Dagen etter var jeg fortsatt målløs over møtet med Anna, og siden vi hadde oppdatert hverandre ut i de små nattetimer tenkte jeg det skulle bli hardt å stå opp dagen etter. Men lørdag morgen var det mystikk og Angkor Wat som sto på plakaten, derfor spratt jeg opp av sengen. Klokken 05.00 tutet Tuk Tuk’en utenfor Green Town Guesthouse i nattens mulm og mørke. Som en del av introduksjonsdagene reiser alle de nye frivillige ut til Ankor Wat sammen. Det var en helt magisk følelse å se Ankor Wat i soloppgang. Det er vanskelig å forestille seg at ruinbyen Ankor faktisk er større enn Vatikanstaten og mer enn 1 million mennesker bodde her. Som sagt er Ankor Wat det mest fremtredende nasjonale symbolet i Kambodsja, og hver dag flommer det turister for å besøke templene. HUSK å ha på deg gode sko samt fullt batteri på kamera! Bildene nedenfor fanger ekstakt hva vi så. Vakkert!

Ankor Wat

Ankor Wat


DSC02496.jpg
DSC02622.jpg
DSC02942.jpg
DSC02777.jpg
DSC02967.jpg
DSC02713.jpg

Tiden min i Kambodsja gikk så altfor fort, plutselig vendte jeg snuten hjemover igjen. Konklusjonene er uten tvil klar- jeg SKAL tilbake hit. Jeg ble enormt glad i dette stedet, og anbefaler programmet vårt til Kambodsja på det sterkeste. Du vil få en opplevelse for livet!

Skrevet av SirenL. 05:57 Arkivert i Kambodsja Kommentarer (0)

(Innlegg 1 - 5 av 29) Side [1] 2 3 4 5 6 »