Dare to x-plore

Jeg kikker ut av vinduet på det lille propellflyet. Det er ikke mer enn 13 passasjerer på vei til Vilanculos i Mosambik. En kystby i paradisiske omgivelser. Landskapet på vei dit ser uendelig øde ut. Og flatt. Kysten av Inhambane, en av de 11 provinsene, har flere områder med mangrovesumper, men innover i landet er det langt tørrere. Under meg er det hvite sandstrender, turkisblått hav, sandveier, palmer og hytter spredt rundt. Det er ingen stor by vi skal lande i. Mosambik er en republikk som grenser til Sør-Afrika, Swaziland, Zimbabwe, Malawi, Zambia og Tanzania. Landet har vært preget av borgerkrig, sporadisk krigføring og tørke. Mosambik fikk sin uavhengighet 25 juni 1975, etter nesten 500 år med portogisisk kolonistyre. Så sent som i 1994 ble det første demokratiske valget holdt. Litt info;

Valuta; MZM. Kalt Metical
Folketall; 19,8 millioner
Hovedstad; Maputo
Offisielt språk; portogisisk

Mosambik er blant verdens aller fattigste land, men de oppnår allikevel årlig økonomisk vekst, og har hatt lav inflasjon. En av de største bekymringene for den økonomiske utviklingen i Mosambik er den høye forekomsten av HIV/AIDS. Ansalgsvis 2 millioner er HIV smittet, og mange barn er rammet. Enten fordi de selv er smittet eller fordi foreldrene er syke eller døde av AIDS. Over halvparten av Mosambiks befolkning er analfabeter. Det er derfor viktig å kunne tilby barna utdanning, bygge skoler og utdanne lærere. Det er derfor ekstra spennende å besøke et frivillighetsprosjekt i Vilanculos som er med på nettopp dette. Det er et Pre-School and HIV/AIDS Education Project. Hit kan frivillige reise gjennom x-plore.no og jobbe som frivillig på førskolen, lære bort engelsk, og jobbe med HIV/AIDS undervisning.

"Jeg har sett hvordan ett år på skolen forandrer et barn og hvordan flere år på skolen endrer det barnets framtid. Jeg har vært vitne til hvordan utdanningens kraft har reddet familier fra fattigdom, spedbarn fra å dø og unge kvinner fra et liv i underdanighet. Og jeg har levd lenge nok til å se en generasjon med barn, rustet med utdanning, løfte opp en nasjon."
Graca Machel, tidligere utdanningsminister i Mosambik

Prosjektet i Vilanculos er et helt fantastisk og vel-organisert prosjekt som involerer barns læring, planlegging av HIV/AIDS leksjoner, TEFL (Teaching English as a Foreign Language), Språk klubb, spille fotball med gateungdom, lage mat til de foreldreløse barna i lokalsamfunnet, og bygging av hytter. Tidligere frivillige har blant annet sponset prosjektet med midler til å bygge et nytt klasserom for barna.

Jeg sitter bak på lasteplanet på vei til prosjektet. Vi kjører på sandveier, forbi palmer, stråhytter, små boder hvor alt fra frukt til brennvin og dopapir selges, markeder, barn som smiler, ler og roper etter oss på et merkelig språk. Først tror jeg det er portogiskisk, men får høre at det er en uforståelig blanding av portogisisk, engelsk og xitsua. Mest av alt prøver barna å etterligne det de hører av engelsk.

Vi er fremme ved campen hvor de frivillige bor. Det ser ut som et lite paradis. Campen ligger helt nede på stranden omkranset av palmer og blomster. Små stier som går til et svømmebasseng, bål sted, en lounge- et område med sofaer og tv, til bungalowene, til kjøkkenet og til hytta hvor måltidene spises. Å innta frokosten med utsikt uten havet, palmene og stranden er slettes ikke en verst start på dagen. Bungalowen jeg skal bo i, deler jeg med tre veldig hyggelige jenter. Kvelden tilbringes rundt bålet på stranden med god vin og gode samtaler med ivrige og engasjert frivillige og prosjektledere. Det er de som får alt til å skje. Det er de som gjør en forskjell her, og det er utrolig imponerende å se. Ikke minst være en del av.

En gang i måneden lager de frivillige mat til de foreldreløse barna..

Tilbake i campen venter en deilig middag på stranden. Vi blir sittende en stund i strandhytta og snakke før vi tar kvelden. Dagen etter skal jeg på en båttur ut til øyene utenfor Vilanculos. Det er bare noe av det de frivillige her kan gjøre på fridagene sine. Jeg har hørt at det skal være helt fantastisk, ikke minst den herlig lunsjen på stranden. Jeg gleder meg som en unge.
Med sjøsprut i ansiktet og noen skumle skyer på himmelen, er båten, eller ”Dhow” som de kalles, på vei ut til en av Vilanculos’ mange paradisøyer. Fra båten kan en se lange hvite sandstrender, turkisblått hav, palmer som strekker seg mot himmelen, grønn skog, sanddyner, og en og annen stråhytte innimellom. Jeg hopper i land på Magaruque Island. Øya er endel av Bazaruto Marine Nasjonalpark .

Sanden knirker under meg der jeg går barbeint i vannkanten med snorkleutstyret. Vannet er friskt på denne tiden av året. To franskmenn småspringer opp fra vannet. – Aaah, beautiful! Sier de med sin herlige franske aksent. Jeg bestemmer meg for å utforske litt av øya. Tett kratt med palmer og frodige busker, små sandstier og kokosnøtter. Det er stille, bare bølgebrus kan høres. Fantastisk. Et paradis.

Lunsjen serveres på stranden. Et nydelig bord er dekket med krabber, skalldyrsgryte, loff, søtpoteter, frukt og salat. Jeg har alltid vært veldig glad i mat, og spesielt sjømat, så dette gleder en matglad person. For med krabben i munnen og tallerkenen på fanget, kommer en av franskmennene bort og spør om han kan ta et bilde av meg for det ser ut som jeg koser meg så mye der jeg sitter med maten i fanget. Jeg benytter anledningen til å gi han kameraet mitt også. [

Seilene blir hevet og Dhow’en forsvinner sakte vekk fra paradisøyene.
Ankeret slippes i vannet og vi er tilbake i Vilankulos.

Klokken er 0745 og alle de frivillige er på vei til førskolen, ”A Escolinha De Boa Esperanca”. ”School of Good Hope”. Det er 70 barn som går der. Noen går på morgenen og andre på ettermiddagen. På denne måten får flere barn skolegang. Dagen starter med sang og dans ute under palmene. Det går i engelsk, portogisisk og xitsua. Barna blir delt inn i forskjellige klasserom hvor undervisningen foregår. Det er engasjerte lærere og frivillige som lager forskjellige opplegg bestående av språk leksjoner, tall, farger, bokstaver, kunst og kreativitet etterfulgt av lek. To frivillige lager et varmt måltid til alle barna. Dette gjøres for å sikre at barna ihvertfall får ett måltid om dagen. Maten er enkel med ris og grønnsaker. Grønnsakene dyrker de selv. Prosjektlederne og de frivillige har jobbet sammen med foreldrene og barna om å lage en grønnsakshage ved siden av skolen. Et flott initiativ som virkelig fungerer. Jeg er imponert over hvordan alt er organisert og tilrettelagt for å virkelig gjøre en forskjell i lokalsamfunnet!

Ved lunsjtider drar vi tilbake til campen for å spise. Alle har timeplaner som de følger fra uke til uke, slik at de til en hver tid vet hva de skal gjøre. Noen har lesson planning, HIV/AIDS workshop planlegging, andre har language club planlegging, barnehjemmet, og noen drar tilbake til førskolen.

De frivillige hjelper også til med å bygge hytter i lokalsamfunnet. Mange hus og hytter ble ødelagt under flommen og syklonen Favio i februar 2007. Men, de enkle hyttene tar ikke lang tid å bygge. I tillegg er det ganske spennende å være med å hjelpe samtidig som jeg lærer den tradisjonelle måten mange hjem blir bygget på i Afrika. Mannen vi bygger hytte til, har mistet alt og kan ikke lenger arbeide. I stedenfor at han skal havne på gata, hjelper de frivillige med å bygge et hjem til han.

HIV/AIDS workshops

De frivillige planlegger og leder sammen med en lærer fire workshop som går over en to ukers periode, slik at de kan bygge opp tillit og kontakt med de som deltar. Alt av materiell om HIV/AIDS finnes i permer og bøker på campen. Leksjonene består av alt fra presentasjoner, drama, dialoger, kunstneriske uttrykksmåter til informasjon om hvordan man kan unngå HIV/AIDS til behandlingsmåter. En gang i måneden under ”Community testing and awareness day” samarbeider prosjektet med CARE International. CARE står for testing og for rådgivning, mens de frivillige setter sammen en presentasjon om HIV/AIDS. Dette er virkelig en unik mulighet å være med å se hvordan en kan gjøre en forskjell på kort tid.

Barnehjemmet
En gang i uken besøker de frivillige barnehjemmet hvor 22 barn bor. De lærer bort både engelsk og portogisisk sammen med en tolk. Lek og spill, fotball, frisbee. Alt som kan lyse opp dagen deres vil være med på å fremme en positiv utvikling hos barna.
Language club
Hver lørdag kommer barn, unge kvinner, ungdom, mennesker som ikke har andre muligheter til å lære seg engelsk. Det kan være opptil 50 stk som møter til disse leksjonene. Det kan bedre sjansene deres for å få seg arbeid, øke selvfølelsen, øke forståelse, hjelpe barna med språk og få bedre kontakt med menneskene rundt i samfunnet. En annen måte de involvere lokalsamfunnet, er å sette igang fotball kamper for å få ungdom vekk fra gata. De frivillige er med å spiller om de har lyst til det.
Hver onsdag etter morgenleksjonen, og hver søndag har de frivillige fri. Mange bestemmer seg for å ta dykkersertifikatet og utforske det fantastiske marinelivet som Mosambik tilbyr. Aktiviteter som hesteridning på stranden, utflukter rundt i områder, båtturer til Bazaruto-øyene, dypvannsfiske, snorkling, lese en bok på stranden, eller klatre en palme etter kokosnøtter.... er noe av mulighetene disse dagene. Jentene spør om ikke jeg vil være med å ri på onsdagen. Akkurat da fikk jeg lyst til å glemme avreisedagen min og hoppe opp i salen. Jeg vil bli lenger! Jeg har allerede forelsket meg i Costa, et av barna på førskolen.
Jeg tror jeg har forelsket meg i stedet også. Menneskene her, barna, palmene som jeg aldri får nok av, det turkisblå vannet, den gamle mannen vi bygde hytte for, lærerne...alt er til å bli forelsket i, og jeg vil ikke dra. Ikke så rart at de som er prosjektledere også har vært tidligere frivillige her. Det er mennesker som brenner for noe. For barna, for menneskene, for prosjektet, for livet her, og for å gjøre en forskjell.

De har bare blitt litt lenger. De ville ikke dra. Det forstår jeg veldig godt.

Det er siste kvelden min på prosjektet. Vi skal ut og spise på en av restaurantene langs stranden. En nydelig restaurant med like nydelig mat. Kvelden avsluttes med noen drinker på ”Smugglers”, en hyggelig backpacker bar. Etter det er det palmesus fra stranden og jeg sovner lykkelig under myggnettet mitt.

Morgenen etter blir en litt trist avskjed med barna og de frivillige, som er så heldige å fortsette et viktig arbeid i et lite paradis.

På noe som ser ut som verdens minste flyplass veier de sekken min, og finner ut at jeg har overvekt. – But, I don’t have any Meticais, sier jeg og ser på mannen. – Hm.. Jeg tar opp lommeboka og tar frem de siste dollarene mine og sier ;This is all I got left. Han ser på meg, smiler og sier; Okay, you pay nothing. You my friend! Ha, ha, ha.. Jeg kan ikke noe for det, men jeg bare må gi han en klem. De andre ler, men så blir jeg spurt om å åpne sekken min. Hva?! Jeg ser rundt meg, og finner ut at dette er sikkerhetskontrollen bare at røntgenmaskinen er dama som ber meg pakke ut. Jeg blir selvfølgelig litt oppgitt fordi jeg har strevd uten like for å få alt oppi den. Jeg åpner topplokket og spør om jeg må pakke ut alt. Hun ser på meg før hun sier; It’s okay. Ha, ha, ha. Sikkerhetssjekken bestod av å åpne topplokket på sekken min.
Jeg går inn og ut av flyplassen. Bare fordi jeg kan gjøre det.

Jeg har hatt et helt fantastisk opphold med mange uforglemmelige øyeblikk som har satt spor. Heldig er den som skal hit igjen...

I juli tok Erling turen sørover fra Oslo til Livingstone i Zambia. Han reiste på x-plore sitt Lion Release program, som har vist seg å være populært! Les mer om hans erfaringer på Vårt Land.

Lille Temi nyter livet i Zambia

Reisebrev Australia

3.april gikk drømmen min i oppfyllelse siden jeg endelig skulle få reise tilbake til Australia.
Det var da 4 år siden sist gang jeg var i Australia på Work and Travel programmet med x-plore.
Fra første gang jeg reiste til Australia, ble det raskt mitt favoritt land. Jeg har reist veldig mye rundt om i verden, men jeg kan ærlig si at Australia alltid vil være det beste reisemålet. Når folk spør meg hvorfor det er så fantastisk, sier jeg alltid at man må oppleve det for å skjønne det. Australia har alt man kan drømme om og mye mer.

Det var med sommerfugler i magen jeg møtte gjengen fra Work and Travel kontoret i Sverige i Stockholm 3.april. Vi skulle reise sammen til Sydney og New Zealand og teste ulike aktiviteter og møte sammenarbeidspartnere. Jeg hadde gledet meg til denne reisen siden oktober, så det var på tide at avreisedagen endelig var kommet.
Å reise tilbake til Sydney var rett og slett fantastisk. Alle minnene fra mine 9 mnd. i Sydney kom tilbake. Jeg føler jeg meg skikkelig hjemme der. Sydney er rett og slett verdens beste by.
Den har alt du kan tenke deg fra flotte strender, botaniske hager, shopping til attraksjoner i fleng og ikke minst et topp uteliv. Listen hadde blitt lang om jeg skulle ha skrevet alle tingene jeg liker ved Sydney, men for å si det sånn, vakrere og bedre by finnes ikke

Vi skulle bo på YHA hostel, som er det samme hostelet x-plore bruker til sine reisende på work and travel. Jeg ble skikkelig imponert over dette hostelet fordi standarden var veldig bra, og inntrykket ble ikke dårligere da jeg fant ut at det var svømmebasseng på toppen av bygningen med utsikt over Sydney.
Folkene som jobber der er veldig hyggelige, og jeg snakket med folk fra hele verden. Jeg møtte mange deltakere fra Work and Travel programmet, og det var skikkelig sosialt og livlig på hostelet.
Første kvelden i Sydney måtte jeg besøke Darling Harbour, som er en av mine favoritt steder. Har lengtet etter å sitte på benkene, og se på livet og menneskene. Alltid mye liv og røre, flotte restauranter, barer og shopping i fleng. Alle som reiser til Sydney blir garantert imponert over Darling Harbour. Det ble i allefall raskt en av mine favoritter , og det blir nok garantert din også om du reiser til Australia
Kontoret i Sydney har perfekt beliggenhet og man finner alt det man trenger i samme bygg. Jeg husker selv når jeg var deltaker på Work and Travel programmet med x-plore, hvordan det var å ankomme kontoret på infomøtet første dagen. Det var skikkelig gøy å være tilbake, og delta på infomøtet på nytt. Jeg var minst like imponert denne gangen som for 4 år siden. Møtet er så informativt, og man får virkelig den beste velkomsten som det er mulig å få. Etter møtet er det nesten umulig å ha flere spørsmål, siden man får svar på alt man lurer på.

Neste dag var det Bonza bike tour som sto for tur. Det var skikkelig artig med en guidet sykkel tur i Sydney med stopp på de mest kjente attraksjonene. Kan trygt anbefale dette om du vil bli kjent med byen på en artig og sporty måte. Vi hadde en kjempefin dag med lunch ved Opera huset og en perfekt avslutning på dagen med Jet boat i Sydney Harbour. Litt av et adrenalin kick, men så utrolig kult.

Jeg hadde gledet meg lenge til å prøve Surf Camp siden vi selger dette tileggs produktet til våre reisende, og jeg hadde hørt så mye bra om det. Campen ligger på Seven Mile Beach, som er ca 2 timer fra Sydney. Vi ble hentet av bussen utenfor YHA tidlig mandag morgen. Når jeg så campen og stranden skjønte jeg straks hvorfor Surf Camp er så populært. Det er absolutt den perfekte stranden for nybegynnere. Den ligger så utrolig bra til, og instruktørene som jobber der er så utrolig dyktige. Først fikk vi litt generell informasjon om Campen, og om hva som skulle skje utover dagen. Det var mange deltakere fra hele verden, så her er det lett å få nye venner. Det tar bare 3 minutter å gå til stranden fra Campen, så det var helt perfekt. Jeg var skikkelig spent, siden det var første gangen jeg prøvde meg på surfebrettet. Vår instruktør var super hyggelig, og det gikk kjempebra. Vi tok det steg for steg, så det gikk mye bedre enn forventet.
Det var utrolig gøy, men jeg vil ikke si det var enkelt. Det var skikkelig godt med lunch pause etter 2 timer med Surfing. Da fikk vi se bilder fra når vi surfet, og instruktørene fortalte hva man gjorde galt og rett. Etter lunch var det rett til stranden og Surfe. Kan ikke bli bedre Om kvelden var det pizza og øl.
En utrolig proff Surf Camp med perfekt beliggenhet og dyktige instruktører. Som alle sier, så er Surfing et "must" når man reiser til Australia, og det er jeg helt enig i

Dagene gikk så altfor fort i Sydney, men jeg nøt hvert sekund, og koset meg skikkelig. Fikk shoppet og spiste middag på flere av restaurantene jeg jobbet på i Darling Harbour som backpacker. Jeg var også tilbake i Pyrmont ved Darling Harbour der jeg bodde i 9 mnd. Fikk også møte venner fra Australia som jeg fikk fra tiden jeg bodde der. Rett og slett en perfekt uke.

Etter 1 uke reiste mine svenske kolleger tilbake, og jeg skulle ha 2 uker ferie alene.
Jeg tok fly fra Sydney opp til Cairns og overnattet på et veldig bra hostel som heter Travellers Oasis.
Nå skulle reise eventyret starte, og jeg gledet meg til å bli backpacker igjen. Når jeg bodde i Australia, reiste jeg med Oz experience fra Sydney til Cairns. Nå skulle jeg reise fra Cairns til Brisbane. Føler meg utrolig heldig som har fått reise opp og ned gullkysten to ganger. Den må bare oppleves rett og slett, for den er så utrolig fantastisk. Å reise med Oz Experience er den perfekte måten å få sett Australia på. Det er kjempebra busser, og sjåførene er så lokalkjent. Det er skikkelig sosialt på bussen, og man blir fort en stor sammensveiset gruppe. Det geniale er jo at en kan hoppe av bussen der en måtte ønske, og bli så lenge man ønsker. Det går ofte busser , og det er lagt inn stopp i ulike parker og andre severdigheter som er verdt å få med seg. De hjelper deg med å booke overnatting , og ikke minst gir de deg informasjon og tips som er veldig nyttig å ta meg seg. Første stoppet mitt ble i en krokodille park utenfor Cairns. Der fikk vi sett krokodiller på over 5 meter og klappe kenguruer og dingoer. Vi fikk også holde slanger og små krokodiller

Etter Cairns var det stopp på Mission Beach, og jeg bodde på Scottys Beach house i skikkelig tropiske omgivelser, med svømmebasseng, palmer og hengekøyer. Det var en skikkelig avslappende laidback atmosfære på hostelet, og super hyggelige betjening.

Siden jeg allerede har vært på Magnetic Island, så valgte jeg å reise til Dunk Island som er en fantastisk paradis øy som ligger rett utenfor Mission beach. Der bodde jeg på et resort en natt,
og levde livet kan man trygt si. Bedre kan man ikke få det!!!

Videre reiste jeg til Townsville og overnattet en natt der. Man finner raskt sine favoritt steder langs kysten, og en av mine var Airlie Beach. Jeg gledet meg skikkelig til å endelig komme tilbake. Det er et lite sted med en lang hovedgate med koselig små butikker og Cafer. Utelivet er også utrolig bra. Denne gangen skulle jeg bo på hostelet Beaches som ligger super sentralt til, og har en utrolig bra bar med live musikk.

Å reise på en Seilbåttur i Whitsundays er jo noe alle backpackere gjør. Sist gang jeg reiste på work and travel programmet med x-plore, så var jeg på en 3 dagers tur med båten Condor. Jeg hadde en så fantastisk opplevelse, at et av høydepunktene med denne reisen var å får seile igjen. Denne gangen var det med båten Boomerang, som er en utrolig flott stor seilbåt. Jeg vil anbefale å booke seilbåtturer med selskapet Southern Cross Sailing. Utrolig flotte store seilbåter og topp betjening.
Jeg kunne ikke vært heldigere med gruppen på båten og været. Det var rett og slett 3 perfekte dager med sol, snorkling, nydelige solnedganger, og ikke minst bading på en av verdens flotteste strender, Whitehaven Beach. Det må rett og slett bare oppleves, for vakrere steder finnes ikke. Jeg fikk mange nye venner, og hadde det rett og slett helt vidunderlig. Jeg kan vel si at å snorkle i Great Barrier Reef, og se skilpadder svømme rundt deg, og alle de fantastiske fargerike fiskene rundt deg, topper nok det aller meste.

Neste stopp var på en Kroombit Cattle station langt ute i outbacken. Denne farmen hadde flere tusen kuer, og mange andre dyr. Det var skikkelig gøy å oppleve noe så forskjellig fra andre ting.
For det første var det ingen mobil dekning og ikke tilgang på internett. Vi bodde i små hytter, og fikk servert 3 retters herlig middag. Vi fikk også være med de ekte cowboyene ut å kaste lasso og fange geiter og hester. En skikkelig outback opplevelse som alle bør få med seg.
Det ble “linedancing” og utklednings party om kveldenJ Stemningen i baren var det i alle fall ingenting å si på.

Jeg reiste så videre til Rainbow Beach, hvor de aller fleste tar turen til Fraser Island som er verdens største sandøy. Siden jeg allerede har vært der, og har de beste minnene fra turen, bestemte jeg meg for å reise videre til Brisbane. Der avsluttet jeg min fantastiske Australia reise med å bo på Conrad Treasury som er et 5 *hotell. Da nærmet Australia eventyret mitt seg slutten. Det er utrolig hvor raskt 2 uker går når man har det gøy, og opplever ting hver dag.

Når jeg tenker tilbake på reisen min, så er det helt vanvittig å få oppleve så mye på så kort tid.
Jeg fikk nye venner og utrolige flotte minner å ta meg videre. Australia er et land man blir glad i fra første stund, og jeg unner alle å få oppleve alt det har å tilby. Det er nok en kombinasjon av vennlige laidback’e mennesker, sol, strender men ikke minst de uendelige mulighetene Australia tilbyr oss reisende som gjør det så populært.
For min del blir det ikke lenge til jeg reiser tilbake siden jeg allerede har booket ny reise i november.
Til dere andre som lurer på å ta steget og reise, vil jeg bare si at dere angrer garantert ikke!

Vel vitende om at dette var dagen jeg skulle reise til varmere strøk, var det herlig å se at snøen lavet ned i Oslo. I gode 2 uker skulle jeg slippe å fryse, noe jeg så utrolig frem til. Etter mye mailkontakt, skulle jeg endelig få reise og besøke våre partnere i Costa Rica. Turen skulle inneholde en ukes besøk i Costa Rica, før turen bar videre til våre partnere i Buenos Aires.

Min venninne Camilla, som er akkurat like eventyrlysten som meg, var ikke vanskelig å be når hun fikk muligheten til å bli med på tur. Vi var begge spente og glade da vi forlot Oslo. Turen begynte bra, men lite visste vi da om alle problemene vi skulle støte på resten av turen.. Allerede i Miami fikk vi problemer. Vi ble ”stuck” i passkontrollen, noe som gjorde at vi, til tross for spurting, mistet flyet vårt videre til San Jose. 5 minutter stod det på, men personalet til TACA nektet å sjekke oss inn. Trett og sliten, begynte vi vår skytteltrafikk mellom BA og TACA sine skranker. Ingen av flyselskapene ville hjelpe oss med mat, overnatting eller å finne bagasjen vår. Jeg måtte ty til tårer før BA strakk frem en hjelpende hånd. Jack (i customer service) organiserte med hotell og mat for oss, slik at vi kunne ha et sted å være frem til vi kunne fly ut neste dag. Vi er evig takknemmelige! J Til tross for at vi mistet en full dag og dagsturen til vulkanen Arenal, som vi hadde booket i San Jose, måtte vi gjøre det beste ut av døgnet vårt i Miami. Vi dro til Beachside, hvor vi fikk tittet i butikker og fortært et bedre måltid på Hard Rock Cafè. Etter en god natts søvn i hver vår MEGASIZE seng, var vi klare for turen videre til San Jose (via El Salvador). Slitne og sultne (vi kunne ikke spise noe av maten på flyet, grunnet vår laktose og gluten allergi) ankom vi San Jose. Sjåføren som skulle ha hentet oss kvelden før, var ingen sted å se. Til vår store glede, fikk vi øye på et skilt med navnet på stedet vi skulle bo på. Endelig noe som gikk vår vei.

Mandag morgen var vi begge to klare for det dagen måtte bringe. Vi skulle nemlig møte x-plore sin partner i San Jose. Vi hadde pyntet oss og tatt på høyhælte sko til og med. Det skulle jeg ikke ha gjort, for dagen begynte med å spasere fra hotellet til OTEC’s kontor. Man lærer av sine feil, så det gikk for det meste i lave sko resten av turen. Adrian, Alejandro’s assistent, skulle ta Camilla og meg med på ulike prosjekter, mens vi skulle spise lunch med Alejandro selv.

Første stopp var på San Fransisco orphanage, hvor vi fikk møte bestyreren. Hun kunne fortelle at barna faktisk var på dagstur denne dagen, fordi de hadde satt i gang med oppussing av lokalene. Barnehjemmet lå i en stille gate og bestod av et lite hus med 3 soverom, bad, to stuer, et kjøkken og et lite uteområde, hvor ungene kan boltre seg på. Soverommene var delt inn slik at guttene (i alderen 4 til 12) sov på et rom, jentene (i alderen 4 til 12) sov på et rom og alle de minste barna på et rom sammen. I fellesrommene kunne man se hvordan tidligere frivillige har brukt kreativiteten sin ved å male ting på veggene, for eksempel alfabetet.

Neste stopp var San Jose Children’s museum. Museet var tidligere byens fengsel, men er nå omgjort til et lærested hvor byens barn kan komme innom og lære noe nytt. Frivillige som jobber her, får være med på omvisningene. Syns du det hadde vært interessant å vite hva du veier på mars eller å kjenne hvordan et jordskjelv føles, så kan du det på det dette museet. Se bare hvor mye moro et lite speil kan føre med seg.

Provida servicios de salud S.A er et ambulanseprosjekt hvor frivillige kan jobbe. Her får man opplæring i førstehjelp og det å delta på en utrykning, noe som gjør at dette er et prosjekt som appellerer mest til frivillige som har bakgrunn fra eller studier innen helse i Norge. Erfaring er greit å ha fra før, men ikke nødvendig. Da jeg besøkte prosjektet, møtte vi ei amerikansk jente som nettopp hadde begynt på prosjektet. Hun studerte helsefag hjemme i Amerika og skulle derfor jobbe som frivillig i San Jose i 3 mnd.

Spanskskolen som x-plore bruker, ligger sentralt i San Jose. Jeg fikk omvisning og en liten innføring i hvordan systemet fungerer og jeg syns dette virker veldig bra. Skolen hadde til og med nettopp bygget et nytt lokale, hvor de kunne ha bedre plass. Lokalet lå vegg i vegg med et dansestudio, så tanken er at de kan ha noen sosiale tilstelninger innimellom. Mens jeg besøkte skolen, fikk jeg treffe en av de norske frivillige. Magnus så ut til å trives og i følge fargen, så det ut til at han hadde hatt mye sol også.

Prosjektet jeg ”falt aller mest for” heter Espiritu Santo og ligger i et av de fattigste områdene av San Jose. Prosjektet hjelper de fattige menneskene som bor i denne delen, hvor de kan komme og få hjelpe helt gratis; tannlege, lege, psykolog. Huset er delt inn i ulike deler, slik at de kan hjelpe ulike deler av befolkningen. Første etg. består av barnehage for barn i forskjellige aldre. Her kan de være mens foreldrene er på jobb. Det var stor stas da jeg og mitt kamera dukket opp. Alle ville ta på meg, spørre om hav jeg het og være med på bilde, ikke minst. Stor var gleden da de kunne få se seg selv etterpå.

I etasjen over tilbys det lege, tannlege og psykologi. I toppetasjen finnes det et fosterhjem/barnehjem, hvor de tar i mot barn som trenger det. Mens jeg besøkte prosjektet, hadde de nettopp tatt i mot en mor med 7 barn. De var blitt rammet av jordskjelvet noen uker tidligere, hvor de hadde mistet alt de eide.

I sammenheng med prosjektet, finnes det også en kirke og et suppekjøkken. Her kan de lokale komme og be for seg og sine, påfulgt av en kopp med suppe. Fantastisk at det finnes slike prosjekter. Jeg ble helt rørt av å se alt dette. Det verste med prosjektet var det jeg fikk se da jeg kikket ut av vinduet i toppetasjen. Et par sko hang over strømledningen, og jeg ble fortalt at dette er et tegn på at man kan få kjøpt narkotika der hvor det henger. Jeg ble nesten litt skremt av å se dette, for skoene hang regelrett ved inngangsporten til prosjektet.

Costa Rica, som grenser til Nicaragua og Panama, har totalt ca. 4.3 millioner innbyggere. 390 000 av disse bor i hovedstaden San Jose, en by som ikke har de største attraksjonene å by på. Det er nok nasjonalparkene og de flotte strendene langs kysten ved det Karibiske hav (i øst) og Stillehavet (i vest), som trekker turistene. Costa Rica folket, eller Ticos som de kaller seg selv, er stort sett veldig hyggelige og livlige mennesker. De smiler og sier ”Pura Vida” hvorenn man går, noe man kan oversette til ”Livet er herlig” på norsk.
Midt i San Jose ligger The National Theatre. Teateret ligger midt i sentrum og fungerer som utgangspunktet for veibeskrivelser. Ticos bruker ikke gatenavnene når de forklarer veien. De sier: ”gå ca. 300 meter nord for Nasjonal teateret og 3 kvartaler øst”. Veldig forvirrende for en stakkars nordmann.. J

Når jeg først er i gang med fakta, kan jeg jo fortsette med å si at Costa Rica faktisk er det første landet i verden som avviklet forsvaret. Dette skjedde i 1949 og har bare hatt positive ringvirkninger på landet så langt. Et tips til alle besøkende, er å kjøpe kaffe med hjem. På grunn av sine fjellsider og grønn natur, må kaffebønnene plukkes for hånd. Dette gjør at kun de beste kaffebønnene blir plukket. Trust me – den er mye bedre enn kaffen her hjemme i Norge!

Vi besøke også et sommerfuglprosjekt, som lå noen timer utenfor San Jose. Gleden var stor, for solen skinte og gresset var fint og grønt (veldig annerledes enn inne i San Jose). De to blekeste absorberte alt de kunne av solstråler og varme.. Frivillige på dette prosjektet jobber i hovedsak som guider inne på sommerfuglfarmen. De kan også få jobbe litt som assistent på skolen som ligger i nærheten. Prosjektet var veldig spennende og vi lærte masse nytt om sommerfugler. Ikke visste jeg at en sommerfugl kun lever i ca. 5 mnd (!)

Til og med sommerfugler får gå på bar.. Dette er nemlig en sommerfugl-bar. Juicen som sommerfuglene drikker, gjør at de blir søvnige og slappe. Dermed blir de sittende lenge i solen og kan på den måte absorbere mer energi fra sollyset, noe de behøver for å overleve.

Etter å ha sett sommerfugl bar, var det på tide å oppelev en virkelig en. Vi ble tatt med til en bar som visstnok skulle spille bra 80talls musikk. Baren var nesten tom og det var ingen 80 tallsmusikk ¨høre, men vi hadde det utrolig moro likevel. Vi måtte jo teste tequila, øl og bakt banan – typiske Costa Rica ”delikatesser” J

Etter noen dager i San Jose, var Camilla og jeg klare for noen deilige dager ved kysten. Vi hadde booket oss inn på et søtt lite leilighetshotell i Manuel Antonio, ved Stillehavskysten. Idyll!! Hvite strender med klart vann og gode temperaturer. Endelig fikk vi heten vi så sårt hadde lengtet etter. Planen var å slappe av på stranden, sole, bade og nyte livet. Planer er gode å ha de, men de går ikke alltid som planlagt dessverre. Ikke denne gangen i allefall... Magetrøbbel er vel grunnen, om man får være så ærlig å innrømme det. Immodium er god å ha i reisevesken, men det er også lurt å lese bruksanvisningen (har jeg lært i ettertid). Jeg overlevde dagen på dagen på stranden, men fikk ”svi” for det de neste dagene gitt. Ta en titt på bildet under. Et bilde sier mer enn ord!

Nok om det! Jeg forteller heller om de morsomme opplevelsene vi hadde i Manuel Antonio. Vi hadde nemlig bestemt at vi skulle nyte livet på en av de flotte strendene inne i nasjonalparken. Etter en liten spasertur gjennom nasjonalparken, var det som å få en åpenbaring da vi endelig kunne skimte hvit sandstrand og blått hav så langt øyet kunne se. Bliss, rett og slett!

Noen timer og mye rødere hud senere, begynte moroa. Vi hadde blitt fortalt om alle de ”griske” apene som hang og slang i trærne ved stranden, men at vi faktisk skulle få se dem var jo helt utrolig moro. Vi passet da ekstra godt på sakene våre, fordi vi hadde hørt at de plutselig kunne nappe med seg noe fra bagen. Vaskebjørnen som drev og snuste rundt oss hadde, i motsetning til apene, forstått hvordan dette skulle gjøres. Den tuslet rundt og nappet i poser både titt og ofte, før den forsvant inn i krattet igjen. Mannfolkene som lå på stranden måtte flere ganger ut i krattet på jakt etter posene sine. Camilla og jeg syns dette var morsomt, så vi satt og småhumret litt for oss selv men ble fort stulle når vaskebjørnen ble mer selvsikker og begynte å bevege seg lengre ned på stranden. I tillegg til den litt slitsomme vaskebjørnen, begynte det å vrimle av iguanaer også. Dette var absolutt ikke drømmesituasjonen for to pinglete nordmenn, så solingsroen forsvant ganske fort. Vi ble ikke mindre beroliget når en liten jente fra Panama og faren hennes begynte å hive frukt til dem. Da kom de jo bare nærmere og nærmere. Etter en dag med mange flotte inntrykk, var det utrolig godt å kunne legge seg for kvelden. Lite visste jeg om at matforgiftningen min skulle forverre seg...

Etter noen dager ved kysten, bar det tilbake til San Jose. Vi var godt fornøyde med vårt opphold i landet og var veldig klare for nye inntrykk på vårt neste stopp; Buenos Aires i Argentina. Vi troppet opp på flyplassen klare for take-off, men ble møtt med beskjeden om at vi hadde kommet en dag for tidlig (!) En smule småflaue og rød i toppen, møtte vi opp i Buenos Aires en dag for sent...

I desember skulle jeg igjen får reise til Australia, 6 måneder etter jeg kom hjem fra min forrige tur ”down under”. Med andre ord er Australia landet jeg alltid vender tilbake til så fort jeg får sjansen. Det som gjorde denne turen spesiell var at jeg som program koordinator for x-plore sitt New Zealand program skulle få besøke Auckland og vår samarbeidspartner IEP, et besøk jeg gledet meg stort til!

20. desemeber hadde jeg pakket sekken og var klar til nok en gang å forlate et vått og kaldt vinter Norge. Etter en flytur på nærmere 30 timer landet jeg endelig på Sydney International Airport. Klokken var 7 på morgenen og solen varmet allerede, en perfekt velkomst!
Jeg skulle tilbringe en uke ved Bondi Beach i Sydney for så å sette kursen nedover mot Melbourne og musikkfestivalen The Falls festival ved Lorne. En bedre jul og nyttårsfeiring skal man lete lenge etter. Bondi var som vanlig i sommermånedene et herlig sirkus av backpackere, turister og strandsugne ”aussies”. Dagene gikk med til strandliv, surfing, god mat og litt shopping. Det beste stundene var sittende på gresssletten ved stranden med et glass vin og se solen gå ned bak de mange surferne. Idyll..
Kveldene bestod som regel av middag på Intra Thai, billig og vanvittig god thaimat. Må prøves!

Et annet sted som må oppleves når man er i Sydney er ”Govindas”. Det er en indisk restaurant som ligger i Darlinghurst, like ved Kings Cross. For 19 AUD ( ca 100 kroner) kan du spise så mye du vil fra en bugnende vegetarbuffe. For de som er skeptiske til ren vegetarmat anbefales Govindas på det sterkeste, maten er så variert og godt tilberedt at man ikke tenker over at det faktisk ikke er kjøtt man spiser. Etter å ha spist seg god og mett kan man bevege seg opp en trapp til restaurantens egen kinosal! Dette er ikke noen vanlig kinosal, her er stolene byttet ut med myke sitteputer og en avslappet atmosfære. En perfekt helaften.

3. juledag begynte en mini roadtrip ned til Melbourne. Vi kjørte innlands, en strekning som er en del kortere enn å kjøre langs kysten. Det anbefales derimot å kjøre kystveien minst en vei, mange flotte strender og steder å se. Innlandsveien er spesiell på sin måte. Her kjører man mil etter mil på rette veistrekninger avbrutt av et og annet gudsforlatt sted. Vi stoppet i Gundagai, et lite sted ca 5 timer fra Sydney. Vi bestemte oss for å gjøre alt en ”turist” bør gjøre i Gundagai. Listen var ikke lang og bestod av en kjøretur opp til utsiktspunktet, en øl på den lokale puben, en matbit på bakeriet og kjørte over den mye omtalte broen der en venn av meg jobber. Det kan ikke sammenliknes med Sydney Harbour Bridge, men det er slike små opplevelser man ser tilbake på med et smil senere. Det ”virkelige” Australia.

Planen var egentlig å bruke et par dager nedover, men kjøringen gikk så greit at vi like godt fortsatte helt til Melbourne. Jeg var lykkelig passasjer og fikk styre musikken.
Klokken ble 11 på kvelden før vi møtte opp med resten av gjengen vi skulle på festival med og fant et sted å tilbringe natten. Vi var en gruppe på nærmere 20, alle kjørte van og sov i bilen. De neste dagene fram til festivalen brukte vi på å kjøre nedover Great Ocean Road, en fantastisk vakker veistrekning med blant annet den verdenskjente Bells Beach. Her holdes årlig surfekonkurransen Rip Curl pro.

Endelig var dagen kommet, Falls festival 08/09. Dette er en årlig nyttårsfestival som finner sted på en sauefarm dypt inne i skogen ved Lorne. Konsertprogrammet i år bestod blant annet av Franz Ferdinand, The Hives, The Cat Empire, Donovan Frankenreiter, Fleet Foxes, Ash Grunwald og mange fler. Året før hadde det vært hetebølge med over 40 grader, mens værmeldingen i år advarte om kalde netter med temperaturer ned mot 6 grader. Vi hadde heldigvis vært innom Torkuay sine mange surfebutikker og hamstret varme klær.
Vel framme var det om å gjøre å sette opp teltet i tid før regnet fant det for godt å plaske ned.
Det ble noen dager med 4 årstider på en dag, fra sol til iskladt regn på noen minutter. Til tross for at værgudene ikke var på vår side var det en flott opplevelse med gode venner og masse bra musikk! Anbefales på det sterkeste! Billetter til Falls Festival legge ikke ut, man må melde seg på en mailingliste, hvor det så trekkes hvem som blir tilbudt å kjøpe inntil 4 billetter.

Etter endt festival og en meget etterlengted dusj gikk turen tilbake til Sydney. Her hadde jeg et par dager før jeg skulle til New Zealand. Et besøk på work & travel kontoret stod nå på listen. Før jeg begynte i jobb hos x-plore var jeg selv deltager på programmet, så jeg var spent på å se kontoret, 4 år etter jeg sist var der. Kontoret har blitt pusset opp noe og fremstår som lyst, åpent og oversiktlig. Jeg var tilstede under informasjonsmøtet alle våre deltagere deltar på når de først ankommer Australia. Møtet gikk over drøye to timer og alt fra åpning av bankkonto til sesongjobber ble gjennomgått. Westpac bank og Surf Camp hadde egne representanter på møtet i tillegg til ansatte fra kontoret som presenterte ulike deler. Desember og januar er høysesong så det var livlig stemning på kontoret med ivrige backpackere fra hele verden og en oppslagstavle med flust av ledige jobber, rom til leie og biler til salgs.

Etter et vellykket besøk på work & travel kontoret var tiden kommet for å pakke sekken og ta turen over vannet til kiwi land.
Jeg landet i Auckland på ettermiddagen og tok taxi inn til byen og ACB Backpackers, der alle våre deltagere bor de første nettene. Det jeg ikke tenkte på er at selv om Auckland bykjerne ikke er så stor så er byen en av verdens største når det gjelder areal. Det tok derfor nærmere en time før jeg var framme, så flybuss er nok å anbefale om man ikke vil legge mye penger på taxi. Når det er sagt så var det et naturskjønt land som møtte meg, og alle jeg møtte var utrolig hyggelige! ACB er et stort hostel midt i Queen Street, som er Aucklands svar på Kar Johan. Hostellet har alt av fasiliteter, inkludert god internetttilgang og egen jobb og travel desk. Alle jeg møtte var imøtekommende og vennlige.

Dagen etter skulle jeg besøke IEP kontoret, som ligger tvers over gaten fra hostellet. Her skulle jeg møte Gentiana, som er anvarlig for bookingene fra Norge, sammen med Abby, Sheridan og Maxi. De utgjør et flott team som jobber hardt for å ta i mot deltagere fra mange land. I likhet med work & travel kontoret i Sydney har de jobbformidling, en travel desk der du kan få gode tips og booke turer over hele landet, og selvfølgelig gratis internettilgang.
Jeg fikk være med på informasjonsmøtet, der de går gjennom alt det du trenger å vite for å bo og jobbe i New Zealand. Alle som jobber der er super entusiastiske når det kommer til å dele landet sitt med andre reisende, og forteller med stor innlevelse alt man må se og gjøre i løpet av oppholdet. I tillegg informerer de om jobbsøking, sesongjobber, skatt og åpning av bankkonto. Alt som skal til for en en myk overgang til et nytt land.

Dagen etter skulle jeg på en to dagers busstur opp til Bay of Island, som ligger noen timer nord for Auckland. Jeg skulle reise med Stray, som har fleksible hopp av/på bussruter over hele landet. De som skjører bussen fungerer i tillegg som aktivitetsledere og turguide, og deres smittende humør og engasjement for landet smitter over på alle. Det var en flott kjøretur og underveis fikk vi både badet, snorklet og sett på noen meget spesielle og kunstneriske toaletter!
Vel framme i Paihia bodde vi på Pipi Patch Backpackers, som viste seg og være et veldig koselig hostel, med hyggelige ansatte og en avslappet atmosfære. Egen backpackerbar har de også, med ulike temakvelder flere ganger i uken. Paihia er forøvrig et utrolig vakkert og sjarmerende lite sted, men fine strender og en hel rekke aktiviteter å være med på. Selv var jeg på en 4 timers båttur rundt om blant de ulike øyene som utgjør Bay of Island og fikk blant annet se en hel flokk delfiner. En flott opplevelse!
Etter endt båttur var det på tide og komme seg på bussen tilbake til Auckland. Paihia er et sted med mye å se og gjøre og er vel verdt et lengre besøk enn det jeg hadde tid til.

Tilbake i Auckland møtte jeg gjengen fra IEP kontoret og hadde en morsom siste kveld. En fin avslutning på et flott besøk. New Zealand er et land som har uendelig med muligheter og opplevelsene står i kø for den som vil og tør. De som bor her er vennligheten selv og er ivrige etter å vise fram alt de er så stolte av. Selv om New Zealand ikke er så stort er det mer enn nok av steder å se, så sørg for å ha god tid! Dette er landet du blir lenger enn planlagt.

Tilbake i Sydney hadde jeg et par dager før jeg måtte tenke på flyturen hjem til Norge. Etter noen solfylte dager og enda mer thaimat var tiden kommet for å pakke sekken for siste gang. Det var noen tunge og triste ben som balanserte den enda tyngre sekken den siste dagen i Sydney. Tilbake i Oslo sitter jeg igjen med gode minner og nye venner, klar til å sende flere reiselystne x-plore deltagere ned til mine to favorittland. Pakk sekken og gled dere!