Dare to x-plore

Bare 6 mnd. etter mitt første besøk på Lion Breeding prosjektet i Zimbabwe, skulle jeg igjen få oppleve dette fantastiske stedet. Denne gangen som privatperson, ekte frivillig og med en bagasjen full av leker, skrivemateriell og penger, som mine venner, familie, jobb og kolleger hadde donert. Med sommerfugler i magen landet jeg på flyplassen i Bulawayo, som for øvrig er et lite blikkskur, og ble møtt av prosjektlederen Evans. Med et stort smil og med åpne armer sa Evans; finally a familiar face – welcome back Siren! Bedre velkomst får man ikke.

I to uker skulle jeg jobbe som frivillig på x-plores nye program i Zimbabwe, kids & lions, hvor jeg skulle jobbe på barnehjem og på skoler i ukedagene og med løvene, hestene og elefantene i helgene. En win-win situasjon spør du meg! Det var så utrolig hyggelig å se alle prosjektlederne og alle de ansatte igjen, samt møte alle de internasjonale og norske frivillige. Spesielt artig var det å treffe de norske frivillige, som jeg selv hadde sendt ned. Vi var rundt 25 frivillige totalt, fra Sverige, Norge, Holland, England, Canada, Australia og Argentina, og ble en fin og sammensveiset gjeng ganske raskt. (Når man er sammen 24 timer i døgnet i flere uker blir man veldig god kjent.)

Jeg fikk dele rom med søte Elise (ref: www.livingdoll.no), som også skulle være på Lion Breeding i to uker, mens de fleste andre delte firemannsrom. Standarden på prosjektet er mye bedre enn man gjerne forventer, og maten er internasjonal og god. Med måltider i buffèt style gikk den planlagte dietten min i vasken. Jeg bestemte meg heller for å nyte hvert sekund, spise det jeg hadde lyst på og unne meg et glass rødvin til middag. Prosjektet er lagt opp slik at man får en halv dag (enten morgen eller ettermiddag) fri hver 3 eller 4 dag, men siden jeg kun skulle være på prosjektet i 2 uker bestemte jeg meg for å jobbe hver dag. Ingen fri på denne jenta, for ingenting skulle være uprøvd!

Ukedagene tilbrakte jeg sammen med barna på Rosedale Children’s home, et barnehjem i Gweru med 61 barn mellom 2 og 18 år, og ettermiddagene og helger med dyrene på Lion Breeding gården. Rosedale var et barnehjem med relativt bra standard, hvor det var fire herlige damer som passet på barna. Siden det var påske da jeg var der, hadde alle barna fri fra skolen. Å ha opptil 61 barn springende rundt, som alle ønsket min oppmerksomhet, var en artig og slitsom opplevelse. Barnehjemmet hadde greie og store lokaler, flere måltider om dagen, skolegang for barna, en TV-stue, stort uteområde å boltre seg på, klatrestativ, en liten selvlagd fotballbane, en grønnsakhage og klær. Til tross for at barna hadde det mest nødvendige når det gjelder materielle ting, så var det likevel lett å se at de ikke får den oppfølgingen og kjærligheten de så sårt trenger og ønsker. De små barna ville hele tiden bæres på, mens de eldre barna ikke ville mase eller være til bry. Jeg løp derfor rundt og klemte alle sammen, til de tinte opp og kom med åpne armer for å gi meg klem om morgenene når jeg kom. Det var en god følelse. De fleste dagene løp vi bare rundt og lekte. Vi brettet litt tøy, plukket søppel, spilte fotball, tok masse bilder (ja – barna i Afrika elsker å bli tatt bilde av og se seg selv på film etterpå), hadde stavekonkurranse på engelsk, sang og gikk "runway". Ungene hadde nemlig lært seg å gå som modeller på rød løper, noe jeg syns var himla festlig. Med Mano eller Brenda som musikalsk innslag, spankulerte ungene en etter en frem og tilbake mens de testet hoftevrikken og “attituden” til de grader. Artig opplevelse, som enda får meg i godt humør når jeg tenker på det. Mye sang og dans var det også og det var spesielt to sanger som gikk igjen. Waka Waka – time for Africa og Happy Birthday, men med en litt morsom vri. Ungene sang nemlig; you look like a monkey, you look like a monkey, i stedet for happy birthday to you, happy birthday to you. Hehe.

Det var stor glede og mye støy når jeg hadde tatt med blanke ark og fargestifter. Oppfordringen var å tegne til barna i Norge, noe de virkelig gikk 100% inn for. De satt stille som mus og konsentrerte seg mer enn noen gang. Dette resulterte i mange flotte bidrag, som barna på Lade Skole i Trondheim og Vestby skole i Vestby nå har hengende på veggen. (Mine to søstre Andrea og Benedicte har begge to jobbet litt på skolene nemlig). Som belønning for fine tegninger og god innsats fikk alle barna utlevert tegninger som barna på Lade og Vestby skole hadde laget. Det var smil og mye glede over å ha fått en norsk venn.

Etter to flott uker sammen med barna på Rosedale så var det tid for å ta farvel. Linn Siri, en norske frivillig, og Daisy, en hollandsk frivillig, var med for å organisere en fun-day for barna. Jeg hadde på forhånd samlet inn saker og ting, som mine venner, familie og kolleger hjemme i Norge hadde donert, som jeg fordelte så godt jeg kunne til de som trengte det. Med snop, party hatter, ansiktsmaling, sjokolademedaljer og partyblåser ble det liv i leiren og noen hektiske siste timer sammen med barna. Alle var superglade og fikk forhåpentligvis en dag de sent vil glemme.

Etter å ha opplevd at Rosedale hadde de basistingene mange andre i Zimbabwe mangler, bestemte jeg meg for å donere pengene og resten av det donerte materiellet til et annet barnehjem som trengte det enda mer. Simba, en av prosjektlederne, tok meg nemlig med til et barnehjem i Mkoba distriktet og fortalte meg at dette ville bli en helt annen opplevelse. Da vi kom dit fikk jeg vondt i hjertet og ble tungsindig. I et lite murhus, som for øvrig var i elendig forfatning og uten noe særlig uteområde, ble jeg møtt av 15 barn i alderen 8 til 15 år. Det var to jenter og 13 gutter, som alle smilte og gav meg klem da jeg kom. De viste meg rundt i huset, som bestod av tre soverom med tre køyesenger i hvert rom, et bad av betong med en balje midt på gulvet, et toalett uten toalettsete og et kjøkken uten elektrisitet. Guttene sov to og to i hver seng, alle uten madrasser, mens de to jentene sov på gulvet på kjøkkenet. Fordi deres donor hadde sluttet å gi dem penger i januar 2011 hadde det gått ut over elektrisiteten og matmengden. Elektrisiteten var avstengt, barna fikk bare ett måltid om dagen og to av barna hadde blitt tatt ut av skolen fordi de ikke hadde penger til å la dem gå der lengre. (Et skolesemester koster mellom USD 15 og 40 per elev varierende fra skole til skole).

Jeg bestemte meg for å kjøpe tykke tepper til alle barna, samt kjøpe inn masse mat. Jeg gav dem også hele bagen med leker, tegnesaker og litt klær, noe de satte veldig stor pris på. Jentene fikk bla. en malebok med prinsesser med langt hår og fine kjoler, mens guttene fikk en med raske biler og motorsykler. Det var med stor ekstase de satte i gang med fargelegging. Å se at dette var deres realitet og at de likevel smilte gjorde stort inntrykk på meg. Jeg følte meg helt tom og fant ikke ord for å forklare hvordan jeg hadde opplevd det. Sitert fra min venninne Elise Gabrielsens blogg; Det å være født norsk er som å vinne i lotto.

Tusen hjertelig takk for alle donasjonene, både i form av penger og materiell, fra alle venner, bekjente, familie, kolleger og jobb. Sammen gjorde vi en forskjell for barna på dette barnehjemmet i Gweru!

Etter å ha fått med meg hele frivillighetsgjengen på prosjektet, hadde vi på under ett døgn klart å samle inn rundt USD 700. Vi kjøpte madrasser til alle barna, samt masse mat både til dem og til Rosedale barnehjem. Da vi kom tilbake for å gi dem dette kom barna og gav meg en hel bunke med fargelagte tegninger. De hadde på under 24 timer fargelagt alle sidene i tegneblokkene (!) og var superstolte da de viste dem frem til meg. Etter å ha besøkt disse barna og sett deres hverdag har Lion Breeding prosjektet lagt inn et besøk hos dem hver lørdag, slik at de er sikre på å få litt mat hver uke. I tillegg startet prosjektet med innsamling, som ble kalt Are you up for the challenge, hvor målet er at de frivillige hver måned samler inn så mye penger som mulig for å hjelpe barnehjemmet. I mai samlet de frivillige inn nok penger til å kunne betale for et helt år med elektrisitet for barnehjemmet, mens juni-målet er å samle inn nok penger til å installere piggtrådgjerde rundt eiendommen. Målet mitt er å kunne starte en stiftelse her hjemme for å samle inn penger til å kunne hjelpe enda mer neste gang jeg reiser tilbake.

Dagene på Lion Breeding prosjektet startet tidlig, så det er en ekstra utfordring for morgengretne mennesker. Selv var jeg oppe 06.00 hver dag og gledet meg til dagens opplevelser. Å kunne starte dagen med å se Meeka komme mot meg for å få kos før hun startet på turen, klappe løveungene Lewa, Laili og Big C, oppleve søtnosene Penya og Paza gafle i seg maten i den tro at de aldri skulle få mat igjen og være med på Boma og Bakaris aller siste gåtur var som en drøm. Å få en kald dusj av grønt gørr fra en av elefantene på “elephant herding”, rengjøre inngjerdingen til “the 9 boys” for gamle benrester og avføring for så å oppleve alle 9 kom spurtende mot oss for å bli matet på nytt, og det å få vennskap for livet gjorde reisen til et minne for livet. Jeg kan enda ikke forstå at bildene jeg tok faktisk er ekte og ikke meg poserende foran en green-screen med ulike bakgrunnsbilder.

Zimbabwbe er et fantastisk land med fantastiske mennesker og man føler seg velkommen hvor enn man går, enten man står i matkø på prosjektet og får smil og språkleksjoner (Ndebele og Shona) av personalet, treffer lokale mennesker på markedet i Gweru på lørdagene som ønsker å lære om Norge eller turister som besøker gården og prosjektlederne. Man blir en del av en fin og stor familie, hvor hver dag er happy days!, som sitert av Evans, Sam, Simba og Dan. Det å kunne stå opp grytidlig hver dag, å vite at man har en ny dag i paradis, er en fantastisk følelse. Etter to vidunderlige uker er lengselen etter å reise tilbake enda sterkere. Zimbabwe er en opplevelse for livet, som bare MÅ oppleves!

Etter min fantastiske jobbreise til Kambodsja gledet jeg meg enormt til å fortsette eventyret i nabolandet, Thailand.
Jeg har vært i Thailand før, men da besøkte jeg Bangkok og den sørlige delen av landet. Reiseruten på denne turen var derimot helt ulik, dessuten hadde jeg en totalt annerledes agenda!
Nå skulle ferden gå til nye frivillighetsprosjekter i Thailand som x-plore tilbyr i disse dager! Prosjektene våre er henholdsvis i Singburi og Chiang Rai. Singburi ligger ca 2.5 timer nord for Bangkok, og for å komme til Chiang Rai må en reise i hele 12 timer med buss. I Singburi besøkte jeg forskjellige sosiale prosjekter, deriblant barnehjem og skoler der frivillige har mulighet til å jobbe som engelsklærer. Markus fra vårt svenske kontor reiste til Chiang Rai for å oppleve Akhafolket helt i nord. Vi har hatt en herlig tur, og jeg gleder meg til å sende frivillige til prosjektene våre!

Thailand har virkelig masse å by på. Jeg fikk selvsagt erfare fler kontraster på denne turen sammenlignet med min første tur til Thailand. Jeg får begynne å fortelle fra dag en!

Where you go? Where you go? Where you go? Kan du høre de? Har du landet i Bangkok enda? Lukk øynene og forestill deg at en stor gjeng taxisjåfører venter spent på å ta deg imot i de svært så fargerike taxiene sine. Where you go? Where you go? Gule, rosa, lilla, blå, orange, grønne taxier. De vil bringe deg dit du vil, når som helst, hvor som helst, for nesten ingenting som helst! På en bisard, rar og komisk måte syns jeg taxisjåførene skildrer hvorfor 14 millioner mennesker reiser på ferie til Thailand hvert år! Taxisjåførene står der med store smil om munnen og represtenterer dermed thaifolkets genuine vennlighet. Thailand er i likhet med Kambodsja smilets land! Fargene representerer alt landet har å by på av mangfold i form av kultur, mat, natur, kaos (!) og impulser samt de vakre orkideene som gror vilt rundt i landet! Okei, kanskje det blir litt crazy å trekke denne sammenligningen. Men, det passer bra- for Bangkok og Thailand er rimelig crazy!

Bangkok. FOR en by. Jeg finner ikke ord som strekker til for å beskrive dette stedet. Første dagen tok samarbeidspartneren vår meg med ut på en fem timers sykkeltur. En perfekt måte å se byen på. Grunnen til det er at det simpelten er umulig å se denne byen fra en buss eller bil. I Bangkok snakker man ikke om de timene hvor det er rush trafikk, men heller om de timene da det ikke er det. Og dette er tilfellet kun rundt midnatt! Så, sykkelen var et supert transportmiddel for sightseeing. Vi ble tatt med inn i de mørkeste (skumleste!) smug til grønne suburbs der vi kun hørte idyllisk fuglesang fra åkrer fulle av morning glory planter. For de som ikke kjenner til denne planten så er den veldig populær å bruke i vegetariske retter. Utrolig god! Det var nesten ikke til å tro at vi befant oss i samme by.
Jeg fikk også være med på båttur der vi fikk oppleve hvordan menneskene bor langs elven i Bangkok samt se litt av hva Thailand har å by på av wildlife! Som dere kan se er Bangkok også en by som er preget av fattigdom, og mange har nesten ingenting. Elvene er FULL av Catfish, men ikke tro at fisken kan spises. Fisken er hellig, og dersom du livnærer deg av denne betyr det ulykke! Du ønskes derimot hell og lykke dersom du mater fisken, så jeg valgte å gå for sistnevnte!

Samme ettermiddag satte jeg meg på bussen- retning Singburi. Det er som sagt i denne byen de fleste prosjektene våre ligger. Programmet vårt til Thailand er helt nytt, og jeg gledet med vilt! I Singburi har du som frivillig mulighet til å jobbe på barnehjem eller på skole. I likhet med noen prosjekter i Kambodsja fungerer enkelte skoler også som barnehjem. Det er et stort problem at barn og unge ikke går på skole. Barna kommer fra svært vanskelige forhold der skolegang ikke er aktuelt fordi de må være hjemme å hjelpe til for å holde husholdningen i gang. Som et resultat har ikke disse barna mulighet for å tilegne seg ny kunnskap på skolebenken, og dermed blir framtiden deres svært snever. I verstefall har barn blitt forlatt av fattige foreldre som ikke har mulighet til å ta seg av barna sine.

Det var mange frivillige som var på plass da jeg besøkte Singburi, både nye og noen litt mer drevne. Jeg kom rask i prat med disse, blant annet en 18 år gammel jente fra Storbritannia og et eldre par i fra Sverige. Jeg syns det er flott at flere generasjoner møtes på denne måten. Uten tvil vil aldersforskjellen bidra til at opplevelsene vil være noe annerledes, og dette byr på mye lærdom! Jeg fikk mulighetene til å besøke flere skoler og barnehjem da jeg var i Singburi. Jeg merket fort at arbeidsoppgavene til de frivillige også er utenfor klasserommet. Det er like viktig med lek og morro som å lære i klasserommet. Dessuten bidrar de frivillige med vedlikehold av skolene og barnehjemmene.
Slikt arbeid er utrolig nyttig da det hjelper barna til å ha en hyggelig og barnevennlig tilværelse rundt seg. Et godt eksempel på dette er da en gjeng med frivillige bestemte seg for å male toalettene til jentene. Før var det kun kjedelige grå vegger her med betonggulv. Fliser og farger utgjorde en kjempe stor forskjell. Budskapet er at all hjelp er gull verdt.

Den første uken som frivillig i Singburi vil bestå av en introduksjonsuke. Denne orienteringsuken er viktig slik at du har mulighet til å bli bedre kjent i og rundt Singburi. Ikke minst være sammen med andre frivillige som er i samme situasjon som deg selv. Det er enormt mye spennende å oppleve. Singburi er en liten koselig by omringet av rismarker så langt øyet kan se. De frivillige bor på et senter som minner mye om et gjestehus der man deler rom med andre frivillige. Alle måltider er inkludert.

Singburi er blant annet svært kjent for nydelige templer og Buddah statuer, og i løpet av denne uken besøker dere disse.

Den første kvelden blir de frivillige tatt imot med en velkomstdans fremførst av barna som går på noen av de skolene dere vil komme til å jobbe ved. De var så flinke, og stolte som haner hele gjengen! Vi måtte bli med på et par danser for å vende oss til thailandske rytmer!

I løpet av introduksjonsuken ble jeg også tatt med til en by som heter Lop Buri, apenes by! DETTE var komisk! Jeg fikk beskjed om å la vesken være hjemme fordi apene er smarte lommetyver! Et realt sjokk ventet da vi kjørte inn i byen. Aper OVERALT! De er hellige, og det er strengt forbudt å jage de noe sted. De er jo innmarri søte, man får lyst til å kose med de! Likevel, de er ville dyr så man skal være litt forsiktig rundt de. Er man fra Thailand og vandt til apene kan man ta seg friheten til å være kose mer enn andre!

Den siste uken min i Thailand var jeg så heldig at jeg fikk sjekke ut Koh Samet også. Det er en liten øy der de frivillige kan velge å ha et lite opphold på slutten av sin tid som frivillig. Her jobber man altså ikke. Her skal man kun slappe av! OG det er definitivt en øy det IKKE er vanskelig å gjøre akkurat det. Det er en liten øy cirka 3 timer øst for Bangkok. Derfor er det relativt lett å komme seg hit. Nydelige hvite strender behandlet meg svært så godt.

Jeg har virkelig fått boltre meg med opplevelser på denne turen. Det har vært veldig innholdsrikt å få besøke forskjellige prosjekter, og dermed kjenne en bekreftelse på at de frivillige trives og er fornøyd. Jeg har sett store øgler på størrelse med krokodiller, vandret inn i jungelen på leting etter elefanter, blitt omringet av aper i apenes by Lop Buri og blitt matet av munker! Ok, så turte jeg aldri å ri på elefant, men Markus tok seg av den biten! Han så noe blek ut de første minuttene, men han var mye mye tøffere enn meg gitt! Men, jeg skal manne meg opp til elefanttur neste gang jeg reiser nedover!

Ta steget ut du også, og meld deg på vårt helt nye program til Thailand!

En bitende kald vinterdag i januar 2011 ble plutselig forvandlet til en eksotisk (svært varm!) og utrolig opplevelse da jeg reiste til Kambodsja for å besøke samarbeidspartneren til x-plore, og forskjellige frivillighetsprosjekter der nede. For en drøm! Jeg gledet meg veldig til å se de frivillige 'i aksjon' og ta del i deres opplevelser i denne rollen. Det har vært mange positive tilbakemeldinger på programmet vårt til Kambodsja, derfor så jeg virkelig frem til dette. x-plore har prosjekter i og utenfor Siem Reap der du som frivillig kan jobbe som engelsklærer i 2-12 måneder.

Kambodsja har alltid vært mystisk for meg. En del av Asia som ikke har vært utforsket, men som jeg så gjerne har hatt lyst til å oppleve. Kjøre Tuk Tuk fort på hullete veier, og ha blåmerker i lange tider etterpå. Krasj, bang, dobbeltvindu. Oppleve et av verdens syv underverker, nemlig Angor’s templer i soloppgang. Kambodsja’s stolthet! Vandre rundt på markedene, ta til meg luktene, smakene og fargene samtidig som jeg tenker: hva er det? Og det? Og det? Skal det spises? Drikkes?

Ja, jeg gledet meg vanvittig til turen. Ville den leve opp til forventningene?
Turen begynte da jeg ble tatt i mot av vår samarbeidspartner, Interweave, på flyplassen. Der sto Theavy og Annemarie med skiltet sitt for å ta imot meg og andre frivillige fra hele verden. Flyplassen i Siem Reap er liten og koselig, så Interweave var ikke vanskelig å finne. Derfra tok de oss med i morsomme Tuk Tuk’s til Green Town Guesthouse som er ett av to steder de frivillige bor under oppholdet sitt. Et fint lite sted med utrolig vennlig betjening. Restaurant, tv og sengekøyer for den som vil ha en time på øyet De får også en stjerne i boka for deilig frokost og shakes om morgenen

Om kvelden var det duket for en felles middag sammen med alle de frivillige på Thida’s House, det andre huset der alle de frivillige bor. Dette huset er bygd kun for de, og har en utrolig hjemmekoselig stemning. Det som møtte meg da jeg kom på middag den kvelden var langbord med stearinlys i hagen og deilig hjemmelaget kambodsjansk middag. Det hang søte lykter i trærne, og jeg følte meg virkelig velkommen! Denne middagen er del av orienteringsdagene som alle nye frivillige må være med på.
Morgenen etter var jeg med på et robust informasjonsmøte for de frivillige. Utrolig viktig fordi det blir gitt masse nyttig informasjon i tillegg til at du blir godt kjent med andre frivillige som er nye akkurat slik som deg! De frivillige blir faktisk som en liten familie som spiser frokost sammen hver morgen, og finner på mye hyggelig sosialt både på kveldene og i helgene. Det er også godt å ha andre frivillige rundt seg når en har valgt å jobbe i en helt annerledes kontekst. Tatt en beslutning som innebærer å hjelpe barn som trenger det sårt. Man gjør seg opp mange tanker og spørsmål, derfor er det så bra at alle de frivillige er samlet. Jeg skjønte fort at en kommer nærme hverandre i en slik siutasjon. Opplevelsene er så utallige, og mange trives så godt at de velger å forlenge oppholdet sitt. Det var fantastisk å høre!

De neste dagene tok Annemarie og Theavy meg med rundt på noen av prosjektene de frivillige jobber ved. Blant annet besøkte jeg et landminemuseum som også driver et barnehjem og en skole på samme sted. Et utrolig fasinerende sted som virkelig trenger all den hjelpen de kan få. Jeg besøkte også tre andre skoler hvorav en av skolene også er et barnehjem. Jeg fikk virkelig sett med mine egen øyne hvor god jobb de frivillige gjør for barna. De bidrar til at fattige barn i Kambodsja får mulighet til å lære et nytt språk som igjen bidrar til at verden blir så mye mindre. Dessuten får de et innblikk i hvordan mennesker lever andre steder i verden, og lærer dermed masse om en annen kultur, levesett og verdier. Jeg ble kjempe imponert over de frivillige som tross alt kaster seg ut i en ny rolle. Noen hadde klasser på 30 elever! Det er ikke til å kjimse av, og de fortjener virkelig en klapp på skulderen for innsatsen

På tross av at Kambodsja er et fattig land med en svært tragisk historie bak seg finnes det alltid et stort smil i ansiktene deres! Siem Reap er en sjarmerende by som jeg trivdes veldig godt i. Det er en by en aldri føler seg ensom i. Det myldrer selvfølgelig av mennesker. Det er jo slik at en ikke skulle tro at det gikk at å møte på kjentfolk i en by som denne. Men det finnes jo alltid unntak! Midt i Siem Reap’s gater skulle jeg jammen treffe på kjentfolk og samtalen lød som følger: NÆ? Du her? HÆ? Du her? Hva i all verden? Hvordan? Hvorfor? FÅ en klem!! Gjensynsgleden var stor!

Dagen etter var jeg fortsatt målløs over møtet med Anna, og siden vi hadde oppdatert hverandre ut i de små nattetimer tenkte jeg det skulle bli hardt å stå opp dagen etter. Men lørdag morgen var det mystikk og Angkor Wat som sto på plakaten, derfor spratt jeg opp av sengen. Klokken 05.00 tutet Tuk Tuk’en utenfor Green Town Guesthouse i nattens mulm og mørke. Som en del av introduksjonsdagene reiser alle de nye frivillige ut til Ankor Wat sammen. Det var en helt magisk følelse å se Ankor Wat i soloppgang. Det er vanskelig å forestille seg at ruinbyen Ankor faktisk er større enn Vatikanstaten og mer enn 1 million mennesker bodde her. Som sagt er Ankor Wat det mest fremtredende nasjonale symbolet i Kambodsja, og hver dag flommer det turister for å besøke templene. HUSK å ha på deg gode sko samt fullt batteri på kamera! Bildene nedenfor fanger ekstakt hva vi så. Vakkert!

Ankor Wat

Tiden min i Kambodsja gikk så altfor fort, plutselig vendte jeg snuten hjemover igjen. Konklusjonene er uten tvil klar- jeg SKAL tilbake hit. Jeg ble enormt glad i dette stedet, og anbefaler programmet vårt til Kambodsja på det sterkeste. Du vil få en opplevelse for livet!

Etter noen fantastiske opplevelser på Lion Breeding i Zimbabwe hadde jeg høye forventninger til neste stopp på min utrolige x-plore reise i Afrika, nemlig Noah’s Ark i Namibia. Basert på tidligere frivillige sine tilbakemeldinger hadde jeg faktisk skyhøye forventninger og et håp om å forstå hvorfor alle frivillige kommer hjem med det største og bredeste smilet om munnen. Det gjorde jeg – Noah’s Ark er fantastisk!!!

Etter nesten 4 timer kjørende rett frem og med mange sommerfugler i magen var vi endelig fremme på Noah’s Ark. Dette hadde både jeg og min svenske kollega Ann-Louise gledet oss lenge til. Gården Noah’s Ark består av totalt 10 000 hectares og ligger i nærheten av byen Gobabis. Fordi gården ligger såpass langt unna hovedstaden Windhoek må frivillige ankomme på torsdager, slik at de er klare for den ukentlige transporten tidlig fredags morgen. Både henting på flyplassen dagen før og en overnatting i Windhoek er allerede organisert, så frivillige har ingenting å bekymre seg for.

Noah’s Ark er en familiedrevet gård for forlatte, hjemløse og problemdyr, som ble startet av ekteparet Marieta og Nick. Ekteparet var på reise i Namibia når de møtte en farmer som hadde en blind ape. Nick og Marietta kjøpte apen for N$ 3 (tilsvarende 3 nok) og et brød og tok den med tilbake til gården. Dette var starten på en det vidunderlige Noah’s Ark! Gården har siden den gang møtt både motgang, i alle de økonomiske aspektene, og medgang når det gjelder frivillighetsarbeidet og støtte fra internasjonale kanaler. Når et radiostyrt halsbånd koster rundt N$ 30 000 (tilsvarende 30 000 nok) og dyrene mates for N$ 1 million (tilsvarende 1 million) per mnd. så er det etterlengtet at frivillige hjelper til i den daglige driften og at Angelina Jolie og Brad Pitt betaler for et elektrisk gjerde rundt hele gården.
Etter etableringen har det hver eneste uke kommet nye dyr til Noah's Ark. Tidligere ble dyr som truet gårder i nærheten drept av gårdseierne eller snikskytere. I dag blir disse dyrene i stedet fraktet til Noah's Ark for å beskyttes mot avlivning. Det hender også at dyreeiere ikke lenger vil eller kan ta seg av dyrene sine, noe som gjør at også disse dyrene ender opp med å få et nytt hjem på Noah's Ark. Dette har resultert i 25 ulike typer dyrearter på gården. Noah's Ark er ingen dyrehage, men et sted for hjemløse, neglisjerte og skadete dyr. En ting som er sikkert er at INGEN dyr vil bli bortvist fra Noah's Ark!!!

Ingen dag er lik i dyrenes rike! Med over 25 ulike dyrearter på Noah’s Ark så sier det seg selv at det er mye som må gjøres og at arbeidsoppgavene blir varierte. Man må ”expect the unexpected”. Min uke på prosjektet var variert og super. Å kunne våkne opp hver morgen og tenke en ny dag i paradis er en god følelse! Uken begynte med en introduksjon for alle de nye ankomne, hvor man får en innføring i livet på Noah’s Ark, opprinnelsen, arbeidsoppgavene, organiseringen og hvilken betydning frivillige har for gården, familien og for dyrene. Uten de frivillige sitt arbeid og økonomiske støtte hadde kanskje ikke gården kunne drives slik den gjør; å ta i mot ethvert dyr som trenger hjelp.

De frivillige er delt inn i grupper, som man er en del av under hele oppholdet, og hver av disse gruppene har ansvaret for en bestemt gruppe med dyr. Dette ansvaret består i å passe på at dyrene blir matet to ganger om dagen og at alle burene blir rengjort hver dag. Andre arbeidsoppgaver man får delta på er cheetah interaction, delta på morning tour (hvor man får mate bl.annet wild dogs, baboons og løver), være med på research, game count, farm work, lage vannhull, jobbe litt på førskolen for bushbarna, gå tur med caracalen Tammie, gå tur med baby baboons og Herman, the mongoose. Uansett hvor man ser er det dyr, så prosjektet er virkelig et mekka for dyrefrelste!

Litt moro må man jo ha, så Noah’s Ark arrangerer fotballkamp hver søndag. De frivillige og ansatte spiller fotball mot Saanfolket (bushmennene), noe som bruker å være en artig fornøyelse. Til og med dyrene blir med for å heie og spille. Alle for en, en for alle!! Søndagene ellers blir brukt til å slappe av, nye stillheten sammen med dyrene og lade batteriene for en ny fantastisk uke i paradis.

Hele uken og alle opplevelsene på Noah’s Ark var fantastiske, men en spesiell dag har likevel brent seg fast som tidenes dag. Min kollega Ann-Louise og jeg skulle få være med Marnus ut på research. Noah’s Ark består av totalt 10 000 hectares, hvorav 2000 er selve gården og de resterende 8000 kalles LifeLine. Denne LifeLine er opprettet for at de dyrene som kan leve tilnærmet fri skal få muligheten til det. Noen av dyrene, som blir satt ut i LifeLine, kommer fra andre farmere og er fullstendig ville. De er på Noah’s Ark fordi de er problemdyr, som ellers hadde blitt drept av farmerne i områdene rundt. Noen dyr kommer til gården som forlatte dyr og blir oppvokst med menneskelig kontakt. Til tross for dette ønsker gården at disse dyrene skal få re-introduseres til det ville liv dersom de har mulighet for det. Noah’s Ark kjøper derfor inn game i form av impala, springbook og elands etc., slik at rovdyrene kan jakte som i det fri. Geparden Pride er det perfekte eksemplet på at dette er mulig og at innsatsen Noah’s Ark legger inn er verdt det. Pride ble satt ut i LifeLine i september 2010 og lever som en vill gepard, som både jakter og nedlegger bytter. Marnus kunne fortelle at han hadde fått sitt livs sjokk på en av research turene for en liten stund tilbake. Han og to av de frivillige hadde lett etter Pride og idèt de fant henne nedla hun en impala. Hun hadde tennene i halsen på impalaen til det ikke var mer liv igjen, før hun reiste seg og gikk Marnus og de andre frivillige i møte. Hun kom bort til dem og hilste dem alle. Etter denne flotte historien var både Ann-Louise og jeg spente på om vi også skulle få muligheten til å se Pride. Ikke bare fikk vi se henne, men Pride kom som vanlig tuslende ut av krattet for å hilse på oss alle sammen. Hun kjælte seg mot beina våre, drakk vann fra flaskene våre, la seg ned og begynte å male.

Ikke nok med det, men vi fikk også være med en dansk og en tysk frivillig inn til gepardene for å holde dem med selskap. Jess, du leste rett. Vi satte oss ned ved et tre og gepardene kom en etter en for å kose og bli stelt med. Vi ble alle satt i sving med å børste dem og kose dem og fikk belønningen når de startet å male. Tenk deg hvordan katter maler og gang det med 1000. Da får du lyden og følelsen av en gepard som koser seg.

Opplevelsene på Noah's Ark toppet seg da vi fikk bli med på spasertur med de tre 3 år gamle hannløverøvene på gården. Å få gå på tur med store, voksne hannløver er nok det største jeg har opplevd. A crazy feeling!! Uten så mye som en forklaring på hvordan vi skulle håndtere løvene eller oppføre oss sammen med dem, ble de sluppet ut og kom løpende mot oss for å hilse. Å få en hilsen fra løver på slik størrelse er som en drøm og noe jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve. Midt i turen sier Frikkie at vi må finne frem vannflaskene våre og gi løvene vann. They are thirsty, so give them water! INSANE FØLELSE er den eneste beskrivelsen jeg kan gi!!!

Til slutt må jeg jo nevne de tre søte små, Summer the springbook, Danny the donkey og lille frøken Tippy (baby donkey). Både Summer og Danny ble funnet forlatt rett utenfor Noah’s Ark og ble da selvsagt tatt med tilbake til gården. Dagen før vi skulle reise fra gården kom en av prosjektlederne bærende på en søt liten sak; lille Tippy, et forlatt babyesel. Hun var kun 3-4 dager gammel da hun ble funnet og hadde ikke overlevd så mange flere dager på egen hånd.

Etter en uke på Noah's Ark kunne jeg lett forstå hvorfor alle frivillige smiler som sola og ringer meg og forteller at de har hatt sitt livs opplevelse på Noah's Ark. Jeg har samme opplevelse og lengter etter å reise tilbake! Alle opplevelsene og inntrykkene Noah's Ark har gitt meg kommer til å ta lang tid å fordøye. Det er rett og slett et et nydelig fantastisk sted som alle MÅ oppleve minst en gang i livet!

Ett år etter mitt første besøk på x-plores frivillighetsprosjekter i Afrika, i Ghana og Sør-Afrika, var det igjen dags for nye eventyr. Sammen med min svenske kollega skulle turen denne gangen gå til våre flotte villdyrsprosjekter Lion Breeding i Zimbabwe, Noah’s Ark i Namibia og safari i Krûger Nasjonalpark i Sør-Afrika. Det er noe spesielt med Afrika, så jeg gledet meg stort. Menneskene, vennligheten, kulturen, klimaet og African-Time har gjort at jeg elsker Afrika! Endelig skulle jeg tilbake!!

Mitt første møte med Zimbabwe ble et hyggelig et. Smilende Anne stod i ankomsthallen på Harare international airport og ventet på meg. Hun gav meg en hjertelig klem og sa ooh, I love Norwegians!. Hvis alle x-plores frivillige blir møtt slik har jeg ingenting å bekymre meg for. Karen ved siden av henne hadde også et stort hjertelig smil om munnen. Han intruduserte seg som Mac fra USA og sa at han nettopp hadde returnert til Harare etter en helt fantastisk måned som frivillig på Lion Breeding.

Fordi Lion Breeding ligger noen timers kjøretur fra Harare måtte jeg overnatte en natt i Virginia Gardens, som er et kjempefint hus med tre store soverom, to bad, store stuer, kjøkken, spisestue og uteplass. (Dersom man flyr inn til Bulawayo kan man kjøres direkte til prosjektet samme dag, mens man i Harare må overnatte en natt). En rolig overgang til Afrikansk villmarksliv. Dixon, en herlig Zimbabwean, vartet opp etter beste evne og serverte Zimbabwes spesialitet Cream Soda. En grønn saft som vannes ut med vann. Deilig, nam!!

Etter nesten 4 timer på City Link bussen fra Harare til Gweru var jeg endelig fremme. Simba, en av de tre prosjektlederne, stod og ventet på meg i det jeg gikk av bussen. Vel fremme fikk jeg omvisning og innlosjering i et flott river tent. Frivillige bor sammen i et hus hvor 3 eller 4 deler rom. Noen av rommene har køyeseng mens andre har vanlige enkeltsenger. Toalettene og dusjene er separat i enden av bygget. Standarden var mye bedre enn jeg forventet, så det var en hyggelig overraskelse. Etter en hyggelig lunsj kom allerede turens første høydepunkt; Lion walk med Mika, Callie og Mojo, som er ca. 11 mnd. gamle og veldig lekne. Det var virkelig en fantastisk og rar følelse å gå tur med løver for første gang og noe jeg absolutt forstår at frivillige ønsker å gjøre igjen og igjen. To ganger om dagen går de frivillige tur med dem slik at de kan få mosjon, samt muligheten til å snuse på omgivelsene. Research er en viktig del av disse gåturene, hvor man registrerer atferden til de ulike løvene. Dette er for å kunne få et inntrykk av hvordan personlighet de har, om de er interessert i omgivelsene og om de dermed kan klare seg i det fri selv om de er vokst opp med mennesker.

Fra 200 000 løver i 1975 til mindre enn 30 000 i 2006 har løven gått fra å være trygg til å bli en truet dyreart på veldig kort tid. Dersom ikke dette problemet blir tatt på alvor er det snart ingen løver igjen på det Afrikanske kontonent. Lion Breeding, ble startet med det formål å øke løvebestanden slik at løven ikke lenger er en truet art. Prosjektet har derfor startet et Breeding prosjekt, hvor løvebabyene blir tatt fra moren 3 uker etter at de er født. Moren glemmer fort, så hun kommer ikke til å sørge mer enn en dag over ungen sin. Disse små løvebabyene får da menneskelig kontakt og får melk på flaske de første ukene. Når de er 6 uker får de melk i skål, og fra de er 10 uker gamle blir det introdusert mer og mer kjøtt i melken slik at det til slutt bare er rent kjøtt og ingen melk. Etter at ungene er store nok får de gå på turer hver dag, slik at man kan danne seg et bilde av om denne løven en dag kan leve fritt og føde sine barn i det fri og dermed øke bestanden. Frivillige får gå turer med løvebabyene fra de er 6 uker gamle til de er 18 mnd. gamle.

Lion Breeding er en flott gård på ca. 300 acres, som huser både gjester, frivillige og ansatte. I tillegg har gården et område på 500 acres hvor løver får leve tilnærmet lik i det fri, uten innvending fra mennesker. Gården ligger idyllisk til ved elvekanten og man kan nyte flott utsikt fra lapa området, hvor man spiser alle måltider. Måltidene består av buffèt og de frivillige spiser alle sine måltider sammen på langbord. Maten er kjempegod og består av både kald og varm mat til frokost og varm mat både til lunsj og middag. Det er en liten bar i lapaen også, som tilbyr bla. øl, cider og vin til en billig penge (ca. USD 2 per).

Ingen dag på Lion Breeding er lik, foruten at dagen starter og avsluttes med en lion walk. Første gåtur starter hver dag kl. 06.30, hvor man går en fin tur i bedagelig tempo. Etter en god frokost, hvor det finnes både egg og bacon og frokostblanding, er det dags for ny aktivitet. Aktivitetene kan være alt fra snake induction, elephant training, elephant tour, elephant herding, horse induction and riding, enclosure cleaning, food preparation, research og maintenance. Dagen avsluttes alltid med et kveldsmøte i volunteer stuen, hvor de tre prosjektlederne, Simba, Sam og Evans, går gjennom morgendagens aktivitetene og arbeidsoppgavene. Kveldene avsluttes med middag i lapaen kl. 19.00 med påfølgende sosialt samvær rundt bålet eller i volunteer stuen.

Av og til arrangeres det aktiviteter utenfor gårdens område, slik som besøk på barnehjem, night encounters og cultural day, hvor de frivillige får leve en dag som de lokale. Jentene må bære små barn festet i et tøystykke på ryggen mens de lager mat, vasker og rydder i solsteken, mens guttene vanligvis kan sitte i skyggen og drikke øl. Slik er livet i Zimbabwe og de frivillige får virkelig testet en annerledes kultur.

Det er rundt 100 ansatte på Lion Breeding, hvor flesteparten av disse er lokale mennesker fra Gweru. De jobber rundt 14 timer i døgnet og har 5 dager fri per mnd. Det er skremmende å tenke på at noen av dem får så lite som USD $30 til $150 i lønn per mnd. og at dette skal dekke hele familier. Det at så mange frivillige ønsker å komme til gården og jobbe gratis setter de utrolig stor pris på.

Prosjektet arrangerer av og til family dinner, hvor alle ansatte og frivillige pynter seg og spiser sammen. En sosial kveld, som virkelig styrker samholdet. Jeg forstår godt at det er tårer og klemmer når noen skal reise hjem igjen, for man blir så utrolig tett knyttet sammen. Man er jo tross alt sammen 24 timer i døgnet i flere uker og opplever mange flotte ting sammen. De ansatte hadde laget i stand en family dinner til ære for meg, noe jeg syns var storartet. Sam gikk rundt bordet og gav en liten introduksjon med navn og hvilket land hver enkelt kom fra eller hvilken funksjon de har på prosjektet. En fin måte å bli kjent med hverandre på. Mens jeg besøkte gården hadde Evans, en av prosjektlederne, bursdag. Tradisjonen tro fikk han testet temperaturen i bassenget. Dette er nemlig fast rutine når noen er nye eller har bursdag. En morsom liten ekstrating, som gjør at samholdet er så bra.

Etter mange flotte dyreopplevelser tok Simba meg med for å besøke de 5 sosiale prosjektene gården samarbeider med i Gweru; to klinikker, to skoler (en som har ca. 2000 elever til tross for at den kun kan ta ca. 300 elever og en skole for døve barn) og et barnehjem. Dette er flotte prosjekter, som sårt trenger hjelp både når det kommer til undervisning og materiell. De mangler basisting som blyanter, lærebøker, skriveblokker og kritt til tavlene. Når ungene er ute og leker sparker de fotball lagd av avispapir teipet sammen med vanlig teip. Det er en helt annen verden. De frivillige bor sammen på Lion Breeding, men jobber mandag til fredag på ett av disse prosjektene. I helgene kan man enten ha fullstendig fri eller delta i villdyrsaktivitetene. Det er det jeg kaller å få i både pose og sekk!

Etter noen fantastiske dager i Zimbabwe var det leit å skulle reise videre. De dyrene, de ansatte og de andre frivillige hadde på kort tid fått en plass i hjertet mitt. So long Zimbabwe - we'll meet again! Med tanken ingenting kan toppe dette?! reiste jeg videre for å besøke vårt villdyrsprosjekt Noah's Ark i Namibia. Lite visste jeg da om at jeg hadde enda en fantastisk opplevelse i vente.